De blå sidene
Til slutt gjorde jeg alvor av trusselen. Jeg tok med barna og flyttet ut
Jeg truet med å flytte flere ganger, og Håkon lovet igjen og igjen at ting skulle bli bedre.
Håkon og jeg har vært gift i 16 år, og vi har i grunnen hatt det bra hele tiden.
Det vil si helt frem til foreldrene hans døde i en bilulykke for et par år siden.
Da begynte det ganske raskt å gå utforbakke.
I stedet for å stå i sorgen og kjenne på smertene, søkte Håkon trøst der han ikke burde.
I stedet for å oppsøke psykolog og få hjelp til å takle følelsene sine, sank han lenger og lenger ned i sorgen.
Han søkte til alkoholen for å døyve alle de vonde følelsene sine. Det ble lett for ham å ta seg en drink eller to etter arbeidstid. Og et par til på kvelden.
I helgene drakk han enda mer, og alt ble gradvis verre og verre.
For med alkoholen kom også kritikken og sinnet, rettet mot både meg og våre to tenåringsjenter. Det nyttet knapt å snakke til ham uten at han kom med spydigheter og ufine bemerkninger.
Jentene og jeg følte oss utrygge, og jeg ba ham ofte om å la være å drikke. Jeg ba ham også om å oppsøke hjelp for å få bearbeidet sorgen sin, men han svarte bare ja og aha.
Han jattet med meg når han var edru, sa at alt kom til å bli bedre. Men han tok meg på ingen måte på alvor.
Jeg truet også med å flytte fra ham, noe han overhodet ikke trodde jeg mente.
Men jeg tenkte i mitt stille sinn at dette ønsker jeg ikke at barna våre skal oppleve. Dette skal de ikke ha med seg videre i bagasjen.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Endelig reagerte han
Håkon endret personlighet mens han drakk, og jentene våre søkte seg mer og mer ut av huset.
De orket ikke å forholde seg til faren sin lenger, og jeg orket ikke å forholde meg til at familielivet vårt skulle ødelegge oss alle.
Jeg truet med å flytte flere ganger, og Håkon lovet at han skulle redusere drikkingen sin. Jeg tok ham opp på bånd, slik at han selv fikk høre hvordan han snakket til meg og jentene. Heller ikke det gikk inn på ham.
Til slutt fant jeg ut at jeg var nødt til å handle. Jeg snakket med jentene, og vi ble enige om å flytte ut for å se om det ville få Håkon til å reagere. Vi leide en møblert leilighet og forberedte oss på å flytte dit, alle tre.
Først da forsto Håkon hva som var i ferd med å skje. Han hadde ikke bare mistet sine foreldre, han var i ferd med å miste familien sin også.
Han prøvde å overtale meg til å bli og lovet på tro og ære at han skulle skaffe seg hjelp og kutte ut alkoholen, men jeg sa at han måtte bevise det.
Jentene og jeg flyttet, og vi unngikk å ta kontakt med ham fordi vi ønsket at han skulle kjenne på hvordan det var å sitte der alene.
Samtidig visste jeg at det kunne gå to veier; enten drakk han mer, eller så skaffet han seg hjelp.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Hjelp til å takle sorgen
Det var et effektivt virkemiddel å flytte, for etter et par uker med taushet ringte Håkon meg og fortalte at han hadde vært hos legen, og at han var blitt henvist til en psykolog.
– Jeg skjønner at jeg trenger hjelp til å takle sorgen, sa han ettertenksomt.
Alkoholen hadde han kuttet helt ut på egen hånd. Håkon bodde for seg selv i over fem måneder, men vi møttes regelmessig.
Han trengte å ha oss rundt seg, men jeg holdt fast ved at jeg ønsket å se at disse endringene var vedvarende.
Nå har det virkelig gått seg til. Håkon har tatt et endelig oppgjør med alkoholen, og etter at han begynte hos psykolog, er han blitt en mer åpen og tilstedeværende person.
Ikke minst: Barna og jeg har fått tilbake en pappa og en ektemann, i en ny utgave.
I dag forstår jeg hvor lett et familiemedlem egentlig kan ødelegge en hel familie.
Jeg er stolt og takknemlig for at jeg ikke lot det skje. Og ikke minst er jeg glad for at Håkon forsto alvoret og gjorde en innsats. Det kunne jo også ha gått den andre veien.
– Dette har vært en koselig helg, sa datteren min, Tiril, før hun gikk og la seg i kveld.
Jeg klemte henne og sa at jeg var enig. For det er jeg. Vi har vært mye sammen denne helgen, hele familien.
I løpet av den tiden har jeg kjent at jeg elsker ham, og jeg har virkelig likt det glimtet i øynene han har vist meg. Lett flørtende og tøysete, slik han var før.
Jo, det har gått seg til nå, og jeg har tro på en ny tid for ekteskapet vårt. Men vi har vært gjennom en stor krise, og det kunne ha gått en helt annen vei.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
