LEserne forteller
Svigerfar var alene, men det er grenser for hvor mye andre skal stille opp!
Jeg orket ikke å ha det på denne måten. Hva skulle jeg gjøre?
Da svigermor døde, var svigerfar utrøstelig. Torleif var ingen utadvendt mann, og som lege med egen praksis hadde han ikke hatt nære kolleger.
Fagmiljøet hadde han også mistet kontakten med etter at han pensjonerte seg.
Hobbyer hadde han ikke, og Ingar var hans eneste barn. Derfor var det ikke så merkelig at han begynte å komme hjem til oss langt oftere enn før.
Til å begynne med var det bare hyggelig. Jeg skjønte godt at han hadde behov for å være nær sønnen sin i den triste tiden etter svigermors død.
Jeg så også frem til å bli nærmere kjent med ham. Han hadde vært en litt fjern figur for meg, siden han jobbet så mye.
Jeg tror også det var godt for Ingar å ha så tett kontakt med faren, for selv om også jeg sørget, hadde jeg ikke de samme minnene om svigermor som de to. De snakket for eksempel ofte om ting som hadde skjedd da Ingar var barn.
Det var kanskje det som gjorde at jeg begynte å føle meg utenfor etter hvert. Jeg prøvde å fortrenge følelsen og skammet meg litt over det jeg oppfattet som egoisme. Og jeg sa da heller ikke noe til dem om at jeg følte meg ekskludert.
Til slutt fant jeg ut at det var på tide Ingar og jeg fikk anledning til å være bare to igjen. Det hadde gått et halvt år siden svigermor døde, og vi hadde ikke hatt en eneste kveld alene.
Jeg planla omhyggelig – skaffet barnevakt, bestilte kinobilletter og bord på en god restaurant. Kvelden før kvelden nevnte jeg planen min for Ingar.
Torleif var hos oss som vanlig da jeg entusiastisk la ut om denne romantiske utekvelden jeg hadde forberedt.
– Jeg blir med, sa svigerfar øyeblikkelig.
– Men …, sa jeg forskrekket. – Jeg har bare to kinobilletter, og restaurantbordet er også bare bestilt til to.
– Er jeg så forferdelig å være sammen med, da, sa Torleif halvt i spøk, men jeg så at han var såret.
– Selvfølgelig ikke, sa jeg raskt. – Det er bare det at det er lenge siden Ingar og jeg har vært ute sammen.
Jeg kunne ikke unngå å tenke at svigermor aldri ville ha trengt seg på på den måten.
Ingar og jeg gikk ut alene, men det hadde vært tydelig at Torleif følte seg avvist. Dermed ble kvelden vår mye mindre hyggelig enn jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde dårlig samvittighet, og jeg tror Ingar bebreidet meg for måten jeg hadde taklet situasjonen på.
Han sa ingenting om det, men det lå liksom i luften. Og det var det verste, før hadde vi alltid diskutert problemer åpent.
Les også (+): Jeg var 40 år, nyskilt og nedbrutt. Så sa mamma noe som endret alt
Pest og en plage
Neste kveld var Torleif tilbake på plass som vanlig. Han sa ingenting om det som hadde skjedd, og vi hadde en hyggelig kveld. Men det var etter dette jeg begynte å tenke over hvor forandret familiesituasjonen vår var blitt.
Før svigermor døde, hadde vi hatt en uformell avtale om felles søndagsmiddag annenhver uke og kveldsmat eller kaffesammenkomster noen ganger i måneden. Det hadde vært en god måte å omgås på.
Vi hadde vært uavhengige av hverandre, med tid og anledning til privatliv, samtidig som vi hadde et nært og kjærlig forhold til hverandre.
Nå var alt forandret. Torleif kom hjem til oss så godt som hver kveld, og jeg kunne ikke huske sist det hadde gått en dag uten at han i det minste ringte oss. Og bedre ble det ikke at svigerfar ba meg om hjelp til med husarbeidet.
Først ble jeg forskrekket over at han, voksne mannen, ikke visste hvordan han skulle vaske sine egne klær eller holde gulvene sine rene. Så tenkte jeg at han hadde jo hatt en travel yrkeskarriere, og svigermor hadde vært en husmor av den gamle typen, derfor prøvde jeg å hjelpe så godt jeg kunne.
Etter en tid begynte jeg å føle meg utnyttet. Likevel ble det bortimot en scene da jeg sa jeg ikke ville gjøre det mer.
Jeg foreslo å lære Torleif opp i en overgangsperiode til han greide jobben selv, men det likte han dårlig å høre.
– Du kan ikke lære en gammel hund nye kunster, vet du, sa han og smilte litt syrlig.
Til min store forskrekkelse støttet Ingar faren sin.
– Du vet, vi var nok litt bortskjemte, far og jeg, mor tok seg av alt sånt, sa han.
– Ærlig talt, sa jeg. – Dere kan ikke forvente at jeg skal fortsette med dette resten av livet!
Dermed var krangelen i gang. Etter en stund skjønte jeg at for Torleif føltes dette som nok en avvisning.
Han så min arbeidsnekt som et bevis på at jeg helst ville være ham foruten. Og det verste var at selv om jeg var glad i ham og respekterte ham, så var oppførselen hans i ferd med å få meg til å oppfatte ham som en pest og en plage.
Før svigermor døde, syntes jeg han var en morsom og vennlig mann. Nå så jeg på ham mer og mer som en inntrenger og en plageånd. Men å fortsette å vaske for ham som et bevis på at jeg brydde meg om ham, var mer enn jeg ville godta.
Til slutt skar jeg igjennom og foreslo vaskehjelp. Torleif hadde godt med penger, og det var ikke noe han kunne innvende mot den løsningen. Lettere fornærmet gikk han med på dette, dersom jeg skaffet en pålitelig dame.
Det gjorde jeg med glede. På den lokale frivillighetssentralen fant jeg et oppslag fra en vaskedame, og der fikk jeg også en idé.
Sentralen hadde grupper for eldre – lesesirkler, mosjonsklubber, bridgeklubber og lignende. Riktignok skjønte jeg at Torleif kom til å bli dypt fornærmet hvis jeg foreslo at han skulle bli med i en av disse.
Han ville tro jeg lette etter et påskudd til å bli kvitt ham, så her gjaldt det å legge en plan!
Les også (+): Jeg mistet jobben og isolerte meg i leiligheten. Så en dag ringte det på døra ...
Slutt på ensomheten
To dager senere avla Torleif rapport om den nye vaskedamen. Hun var visst tilfredsstillende. Jeg fortalte hvor jeg hadde funnet henne og føyde til:
– Du vet, på frivillighetssentralen trenger de stadig nye hjelpere. Det er mange eldre som har behov for noen som kan gå og handle for dem eller lufte hunden når de er blitt dårlige til bens. Noen har rett og slett bare lyst på en sam-talepartner fordi de er litt ensomme. Jeg skulle i grunnen gjerne hjulpet til der, men jeg har ikke tid. Håper jeg kan gjøre det når barna blir større.
Jeg lot det bli med det. Voktet meg vel for å foreslå direkte at han skulle oppsøke sentralen. Men antydningens kunst fungerte som den skulle.
Et par dager senere ringte Torleif og sa at han ikke kunne komme den kvelden.
– Jeg har kommet i kontakt med en bridgeklubb, sa han entusiastisk. – Det skal bli morsomt å spille bridge igjen. Det har jeg ikke gjort på år og dag.
Hele kvelden satt jeg som på nåler, og jeg var svært spent da Torleif kom innom neste kveld.
Men jeg behøvde ikke å ha bekymret meg, for han fortalte begeistret om gårsdagen. Det var ikke måte på hvor hyggelige bridgespillerne var, hvor morsomt det hadde vært å friske opp gamle kunster, og hvor mye han gledet seg til neste uke.
Det ble raskt mer enn én kveld. Snart fikk frivillighetssentralen noe av den samme rolle som Ingar og jeg hadde hatt i Torleifs liv. Det gikk sjelden en dag uten at han var innom der.
Han ble svært populær blant ledelsen, fordi han var så villig til å ta på seg oppdrag. Etter kort tid hadde han nesten fulltidsjobb.
Torleif blomstret opp. Det var tydelig at han likte å hjelpe andre. Han følte seg ikke lenger unyttig og ensom. Hver uke møtte han sine nye venner i bridgeklubben.
Det kom ikke som noen stor overraskelse på oss da han rødmende fortalte at han aktet å gifte seg med en dame fra klubben.
Hun var både søt og snill, forsikret han oss. Og det viste seg virkelig å stemme da vi ble kjent med henne.
Nå har Torleif og Liv vært gift i snart to år, og de har det godt sammen. Heldigvis har Torleif fortsatt sitt engasjement på frivillighetssentralen. De er begge to aktive hjelpere der, og de lever et travelt og lykkelig liv.
Selv har jeg bare én ting å klage over: Jeg synes jeg ser dem så altfor sjelden!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
