DE BLÅ SIDENE
Plutselig ville mannen min skilles. Jeg fikk sjokk da han sa hvem som var hans nye flamme
Henrik sa han ville skilles etter at vi hadde vært gift i over 30 år. Det var uvirkelig.
Henrik hadde kommet hjem fra jobb og sto foran meg på kjøkkengulvet, fremdeles med frakken på, og så på meg med en blanding av trass og noe som lignet skam.
– Jeg vil skilles!
Jeg trodde ikke det jeg hørte. Henrik, som jeg hadde vært gift med i 32 år, som var far til våre to voksne barn og bestefar til tre!
Jeg ristet på hodet i et fortvilet forsøk på å få tankene til å fungere.
Vi hadde delt gode og onde dager i så mange år, og vi hadde da hatt det bra sammen – faktisk mer enn rimelig bra. Men det var det jo jeg som mente tydeligvis.
Hadde jeg kunnet ta så feil? Den store forelskelsen hadde vel bleknet noe med årene, men vi var inderlig glade i hverandre og hverandres beste venn. Hadde jeg trodd. Og så sto han midt på kjøkkengulvet en vanlig fredag og sa at han ville skilles.
– Ikke gjør dette vanskelig for oss, Irene, sa han litt brydd. – Jeg kan ikke fortsette dette dobbeltspillet. Du fortjener at jeg er ærlig mot deg.
Så storsinnet, tenkte jeg iltert, men sinnet vek fort for fortvilelsen. Egentlig ville jeg kaste meg om halsen på ham og hyle og skrike, be ham si at det var en dum spøk.
– Prøver du å fortelle meg at du har en annen? spurte jeg.
Ja, han hadde en annen. Min 55 år gamle mann hadde møtt den store kjærligheten på et seminar for to måneder siden. Hun var 32 år og nyansatt saksbehandler i firmaet der han jobbet. 32 år – ikke eldre enn hans egen datter!
– Men dette er jo latterlig, Henrik, hørte jeg meg selv si. – Du er da ikke slik! Er du blitt gal?
Han ble faktisk rød. Men gal var han så visst ikke, det var kjærlighet det var snakk om, sa han. Så kom hele leksen om at han selvsagt skulle sørge for meg, og jeg kunne beholde rekkehuset.
Han skulle flytte inn hos henne, forsto jeg. Jeg sto og så på ham, på munnen hans som spyttet ut de vanvittige ordene, og jeg følte meg hensatt til et mareritt.
Så grep panikken meg. Han måtte ikke gå fra meg! Livet mitt hadde stort sett vært Henrik og barna og hjemmet vårt.
Pakket koffertene
Det var først de siste 10 årene at jeg hadde arbeidet utenfor hjemmet. Jeg var 52 år, rimelig frisk og oppegående.
Ungene var voksne og selvhjulpne og ute av redet, og Henrik og jeg hadde omsider både tid og råd til å gjøre mye av det vi i yngre år bare hadde kunnet drømme om.
Sist høst hadde vi reist til Kina, en fantastisk opplevelse. Vi hadde sagt at den turen var bryllupsreisen vi aldri fikk tatt. Og nå ville han skilles! Resten av kvelden og natten husker jeg bare delvis.
Henrik gikk opp og pakket to kofferter, resten skulle han hente senere. Og ingenting jeg sa, forandret hans beslutning, ikke da jeg begynte å gråte heller. For jeg gjorde det til slutt.
Jeg satt i sofaen med det store pleddet rundt meg og gråt. Der satt jeg da ytterdøren smalt i også. Langsomt seg den forferdelige sannheten ned i meg – han hadde virkelig gått.
Jeg la meg ned i sofaen og gråt. Hva var livet mitt uten Henrik? Og hva skulle jeg si til ungene?
Jeg våknet stiv og støl neste morgen, gikk opp og tappet i et varmt bad. Jeg så på meg selv i speilet. Ansiktet var hverken pent eller stygt, det var 52 år gammelt.
Uten sminke og etter en natt med gråt og fortvilelse så det forferdelig ut.
Det jeg ikke ville trodd var mulig – å leve uten Henrik – det måtte bare gå. Han ringte og gjorde det klart at jeg ville få separasjonspapirene i posten.
Han hentet resten av klærne sine og en del bøker og personlige ting en helg jeg var hos Mari, datteren vår. Hun og broren Hans Petter var først himmelfalne, så ble de rasende, kanskje mest på mine vegne. Det føltes godt.
Mari mente at faren måtte ha fått et vanvittig utslag av panikkalder, og at han snart ville komme hjem.
– Det fatter vel du også, mamma, sa hun. – For hva i himmelens navn skal en jente på 32 med den gamlingen? Tro meg, hun blir fort lei!
– Og fatter'n kommer til å bli fort utslitt, supplerte Hans Petter kynisk. – Om han ikke dør av hjerteinfarkt først!
Jeg kjente jeg ble rød, og lukket øynene. Jeg ville ikke tenke på Henrik og den andre slik. Det var så vondt, og forferdelig bittert.
Men livet gikk videre. Langsomt begynte jeg å innordne dagene til den nye situasjonen. Jeg var sjeleglad for jobben min og klarte meg økonomisk.
Jeg hadde underskrevet separasjonspapirene, men sagt til Henrik at jeg ikke gikk med på skilsmisse før det obligatoriske året var over.
Det passet ham dårlig, forsto jeg – kanskje var det derfor jeg sa det. Innimellom var jeg sint og hevnlysten, men oftest var jeg bare trist og bitter.
Jeg følte meg gammel og vraket som en bruktbil. Jeg hadde en halvgammel kropp, antydning til poser under øynene, og rynkene var også blitt stadig flere. Ikke rart jeg ble kassert.
For hvem og hva jeg var som menneske, spilte tydeligvis ingen rolle, eller kanskje jeg ikke var noe spesielt spennende der heller? Men jeg var da såpass gammel at jeg burde ha affeksjonsverdi, spesielt for en som hadde kjent meg bestandig, tenkte jeg bittert.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Sjelefred
I mai året etter fikk min venninne Anni overtalt meg til å bli med til Kreta. Hun påsto at vi begge trengte litt sydlandsk varme og vin etter en lang, trist vinter.
Anni var en sann venn. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg gjennom vinteren med forstanden i behold uten henne. Hun var selv skilt for mange år siden, og gjennom hele vinteren ble hun en slags krisepsykolog.
Ungene var enestående snille, men de var unge og hadde sine liv. Anni var to år eldre enn meg og hadde et sunt og nøkternt syn på livet.
Så jeg fant ut at hun hadde hatt rett i så mye annet i løpet av vinteren at det sikkert var riktig at vi trengte sol og vin og sydlandsk varme også.
Det ble en vidunderlig tur. Jeg lå i hvit sand og døste, mens Middelhavet rullet regelmessig og beroligende mot stranden. Sjelen min roet seg, og jeg heiste meg opp på albuen og så på Anni.
– Jeg kommer til å klare meg bra, jeg, Anni, sa jeg og visste at det var sant.
Er det ikke rart hvordan ting vi tror skal ødelegge oss som mennesker, av og til hjelper oss til å se nye sider og muligheter i oss selv? For det skjedde med meg.
Jeg, som alltid hadde trodd at livet mitt bare var helt hvis det var en halvpart av Henriks liv, oppdaget etter hvert at jeg var både sterk og dyktig.
Jeg gjorde det bra i jobben min og fikk bedre lønn. Og jeg likte å male. Hadde faktisk tatt kurs på malerskole da jeg var yngre, men det var alltid for liten tid til å utvikle det videre.
Nå tok jeg frem staffeliet og kjøpte nye pensler og utstyr. Jeg meldte meg på kurs og ble så ivrig da jeg fikk ros for bildene mine at jeg gikk med på å ha utstilling.
Helt i det små selvsagt, men jeg fikk faktisk bra kritikker i flere aviser. Og jeg fikk blomster og godord fra venner og kjente. Det beste var likevel at jeg hadde fått det til – helt alene! Uten Henrik.
Traff ham i baren
Jeg følte meg ganske vellykket, ja, nesten overmodig, og kjente at jeg smilte ofte.
Jeg ba med meg Anni på høyfjellshotell en helg for å feire. Og der møtte vi Henrik. Jeg hadde bare sett ham et par ganger siden han gikk, og jeg hadde aldri sett henne.
Nå møtte jeg dem begge. Jeg hadde hørt at de hadde fått en liten sønn, og det bar de begge preg av. Henrik virket grå og sliten, og hans unge kone bar tydelig preg av for lite søvn. Hun virket amper og oppfarende.
Henrik snakket til meg i baren. Jeg måtte nesten le, for det var første gang vi hadde vært på bar sammen. Han smilte litt tamt da jeg sa det. Han spurte hvordan jeg hadde det, og jeg sa at jeg hadde det riktig bra.
– Det ser jeg, sa han. – Du ser flott ut! Og gratulerer med utstillingen forresten. Jeg visste ikke at du hadde slike evner.
– Vi to visste kanskje mindre om hverandre enn vi trodde, Henrik, sa jeg.
– Hvordan har du det? Du er jo blitt småbarnspappa igjen.
Han fiklet med glasset og svarte ikke. Skuldrene hans var litt lute, og et kort øyeblikk syntes jeg synd på ham. Det måtte være slitsomt å ha en ung, krevende kone og attpåtil få barn når man helt avgjort passet best som bestefar.
– Jeg lurte på om det kunne passe at jeg stakk innom en dag for å hente den bokkassen jeg satte på loftet?
Øynene hans hang ved mine, og jeg visste plutselig at det ikke bare var bokkassen som trakk. Henrik lengtet hjem. Det gikk et underlig støt gjennom meg, en blanding av glede og skadefryd.
Så jeg kunne plutselig konkurrere med den unge nå! Jeg kjente jeg ble litt rød, og tankene for litt forvirret omkring i hodet mitt. Jeg nippet til drinken min og så Anni komme inn døren.
– Nei, der kommer Anni, sa jeg og reiste meg.
– Hyggelig å se deg, Henrik, og du må selvsagt bare komme innom etter bøkene dine. Er jeg ikke hjemme, får du sikkert låne nøkkel hos Mari.
Øynene hans ba, men jeg kunne ikke gi noe svar. For jeg var ikke sikker på hva jeg ville gjøre om jeg virkelig fikk muligheten til å få ham tilbake.
Jeg hadde oppdaget at det fantes et liv uten Henrik – et godt liv. Et liv som var bare mitt.
– Men er jeg hjemme, kan du kanskje ta en kopp kaffe? sa jeg vennlig.
Han nikket, og jeg visste at han hadde oppfattet situasjonen. Stakkars Henrik.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
