De blå sidene
Pappa døde og vi var i sorg. Men sorgen bleknet nesten på grunn av det min stemor gjorde etter begravelsen
Det skulle være en familiesammenkomst hjemme i det som hadde vært min fars hjem, og det var jeg som hadde vasket ned huset og gjort det klart for inntog av familie og venner.
Erkjennelsen slo ned i meg som lyn fra klar himmel. Psykologen i TV-programmet beskrev psykopater og andre personer med manipulerende trekk. Jeg kjente at det vrengte seg inni meg.
Denne dagen veltet gamle historier fra min egen fortid frem, spesielt en situasjon fra tidlig i ungdommen. Det gikk mot jul, og jeg var ferdig med nesten alle gavene jeg skulle kjøpe inn. Men jeg hadde ikke kjøpt noe til min stesøster, for jeg ante ikke hva hun ønsket seg.
Min stemors reaksjon var å gå til sengs, hvor hun ble liggende og gråte i time etter time, som om verdens undergang var nær.
Jeg prøvde å trøste, men hun bare messet om hvor forferdelig dette var mot henne, siden det tydelig viste at jeg ikke inkluderte henne og datteren hennes som en del av familien.
Til slutt ble jeg reddet av min far, som lovet at han skulle ta meg med i butikken.
Jeg hadde aldri sett ham så desperat før, det var helt likegyldig hva vi kjøpte, vi måtte bare få tak i en gave, og det raskt. Vi endte med å kjøpe en fryktelig figur. Vi så den aldri igjen etter jul, så den ble vel sikkert kastet, men vi oppnådde i det minste at stemoren min sto opp fra sengen og var blid igjen.
Etter denne episoden var jeg i alle år veldig bevisst på alltid å sette henne og hennes del av familien i første rekke.
Ble ikke invitert
Da faren min døde for en del år siden, var vi alle i sorg. Men sorgen bleknet nesten i sjokket jeg fikk etter begravelsen.
Det skulle være en familiesammenkomst hjemme i det som hadde vært hennes og min fars felles hjem, og det var jeg som hadde vasket ned huset og gjort det klart for inntog av hennes familie og venner.
Jeg selv ble imidlertid ikke invitert. Jeg ble bare informert om at det var mer riktig at jeg reiste til min tante, siden hun var min nærmeste familie! Jeg gjorde slukøret som hun sa.
Én ting er sikkert: Min stemor er den mest sjarmerende personen jeg noen gang har møtt.
Hun kunne stå timevis foran speilet for å ordne seg, og hun var alltid perfekt antrukket og sminket. Hennes vinnende vesen gjorde at alle ville være rundt henne.
Hun hadde en egen evne til å få deg til å åpne deg opp og utlevere deg selv. I ungdommen elsket jeg å sitte og prate med henne, og jeg delte ting med henne som jeg ikke engang snakket med min beste venninne om.
Hun virket oppriktig interessert og sa akkurat de rette tingene som fikk meg til å føle meg betydningsfull. I ettertid ser jeg at hun på denne måten fikk en slags makt over meg, for hun kjente alle mine innerste hemmeligheter.
Gjennom et langt liv har hun skaffet seg en pen samling av «tilhengere» som lystrer hennes minste vink. Og de kan være nokså slemme hvis hun føler seg forurettet, for de må ta vare på «stakkars henne». Hun er offeret som alle må hjelpe.
Les også: Min eksmann ga blaffen i sønnen vår, men det var jeg som fikk skyldfølelse
Svertekampanje
Selv er jeg oppdratt til å være meg selv helt og holdent. Jeg er utrolig forsiktig med å henge ut andre mennesker, jeg prøver å være fullt ut ærlig og er svært opptatt av rett og galt. Så lenge jeg var inne i varmen hos stemoren min, var det aldri noe stort problem.
Mange episoder skulle jeg helt klart helst ha vært foruten, men i det store og hele så hadde jeg det bra.
En lang stund etter at pappa gikk bort, trodde jeg at min stemor hadde vært i en krise etter at hun mistet mannen sin.
Hun kom sikkert til å si unnskyld når hun fikk det litt på avstand. Det skjedde ikke.
Isteden jobbet hun målrettet med å spre usanne rykter om meg og om hvem jeg var. Jeg ble forferdet over å oppleve hvordan store deler av familien vendte seg mot meg og sto ved hennes side – selv noen av dem som aldri hadde vært inne i varmen hos henne før.
De som tidligere hadde vært ekskludert og dårlig omtalt av henne, sto nå aller sterkest ved hennes side.
TV-psykologens ord brente seg derfor fast hos meg. Det hun sa, var så beskrivende for det jeg selv hadde opplevd opp gjennom årene: en manipulerende og farlig kvinne.
Flere og flere historier om henne kom frem fra glemselen. Det var så mange ganger jeg hadde blitt sittende igjen med dårlig samvittighet, selv om jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe galt. Hele tiden hadde det vært hun som sto bak. Hun hadde alltid rett. Gikk man imot henne, så var man slem. Og hun fikk en til å føle seg slem, også.
Nå gikk det opp for meg at jeg kanskje ikke var den eneste som var blitt utsatt for baksnakkingen hennes.
Hun hadde blant annet fortalt fryktelige historier om sin tidligere ektemann. En mann som var voldelig og hadde gjort stor skade mot henne. Den gangen hadde jeg jo bare vært et barn, så jeg kan ikke vite hva som egentlig var sannheten.
Men det som skjedde nå, var at jeg brått satte et stort spørsmålstegn ved alt hun hadde sagt om ham. Jeg hadde jo tross alt møtt ham et par ganger, og han virket jo som en hyggelig mann?
Les også: Sannheten om pappa kostet meg familien
Ser meg ikke tilbake
Psykologen i TV-programmet fortsatte med å beskrive hvor stor skade en med slike personlighetstrekk kan gjøre på dem som kommer i hennes vei. Og alt stemte med mine erfaringer. Jeg hadde mistet vennskapet med mange i familien, for jeg var blitt fremstilt på en fryktelig måte, som helt klart ikke var beskrivende for den jeg egentlig er.
Min stemor hadde misbrukt min snillhet og kjærlighet på en slik måte at jeg fremsto som den onde.
Psykologen avsluttet TV-programmet med et soleklart råd til alle som kommer i klørne på en psykopat: «Snu ryggen til ham eller henne og løp, og se deg aldri tilbake!»
Disse ordene brente seg fast i meg og ble en del av mitt livs mantra. Og det var nettopp det jeg gjorde: Jeg snudde ryggen til og bestemte meg for å kutte all kontakt med stemoren min.
For et år siden møtte jeg ved en tilfeldighet noen fra hennes familie. Vedkommende stoppet meg på gaten og snakket i vei. Jeg brukte litt tid på å forstå hvem det var, men etter en stund forsto jeg.
På en fin måte fortalte jeg at jeg ikke lenger hadde kontakt med henne, hvorpå vedkommende sa at det var han klar over.
Han hadde jo hørt en del om meg, uten at han la noe mer i det. Han hadde tenkt at det som ble sagt, var mer enn overdrevet.
Det var godt å høre ham si det, men samtidig var det en fryktelig påminnelse om hvordan hun hadde holdt på. Hva har hun ikke sagt? Og dessverre er ikke alle slik som mannen jeg møtte på gaten. Andre tror kanskje på løgnene om meg.
Jeg er blitt stemplet av den som var min foresatte i mange år, uten mulighet til å forsvare meg. Det føles som et stort svik.
Pappa døde så altfor ung. Han var familiens ryggrad, bautaen. Han var den jeg kunne hente støtte hos når det gjaldt. Og det er i minnene om ham jeg finner trøst og støtte i dag. Jeg har brutt all kontakt med min stemor, og jeg ser meg aldri tilbake.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
