Mannen min behandlet barna så forskjellig at jeg måtte gjøre noe drastisk

Sverre og jeg har vært gift i seks år, og vi har to barn sammen, Jacob på fem og Jens to år. Sverre har to barn fra et tidligere forhold. De bor sammen med moren i en by litt lenger sør i landet.

Men Truls og Eva har alltid hatt regelmessig og tett kontakt med oss. De er nå 11 og åtte år gamle.

Alt gikk greit helt til vi fikk Jens. Jacob var da tre år, midt i trassalderen og vant til å være enebarn, unntatt når Truls og Eva var hos oss.

Eva og Truls var glad i småbrødrene sine. De koste og dullet med dem, spesielt med Jens.

Han var jo den minste og var bare kjempesøt. Jacob hadde vært vant til å være i fokus og ble sjalu, det merket vi tydelig. Han ble trassig, sint og vanskelig.

Sverre hakket mye på gutten og kjeftet for hver minste ting han gjorde, og Jacob ble bare mer og mer trassig. Men når Truls og Eva var hos oss, var Sverre den tålmodigste og greieste far, men bare overfor dem.

En kveld bestemte jeg meg for å snakke med Sverre om dette, selv om det var et sårt tema.

For han slet med dårlig samvittighet overfor sine to eldste barn. Det var jo han som hadde forlatt dem.

Jeg fikk sagt fra om forskjellsbehandlingen på en varsom måte og trodde han forsto. De neste dagene tok han seg sammen overfor Jacob, men det varte ikke lenge.

Etter en stund hakket han like mye på gutten som før. Alt Jacob gjorde var feil. Slo han seg, fikk han ingen trøst.

Sølte han litt når han spiste, var det kjefting og banning. Det var aldri et rosende ord, ikke en klem eller et smil.

Mange ganger forsøkte jeg å finne ut hvorfor Sverre, et voksent menneske, kunne mislike sin egen sønn så sterkt.

Jeg forsøkte å tenke psyko­logisk, prøvde å forstå Sverres følelser, men klarte det ikke. Jeg maktet hverken å forstå eller finne forsonende elementer i en slik oppførsel overfor et lite barn.

Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten

Trassalderen

Jeg spurte Sverre om han ikke så hva han var i ferd med å gjøre.

– Jeg er så trett av denne trassalderen. Jeg fikser den ikke, var alt Sverre sa til sitt forsvar.

Jeg svarte sint at dette måtte han bare fikse, for Jacob ble verre av å bli behandlet på en slik måte.

Det gjorde fryktelig vondt å se på Jacob. Han var slik en god gutt når han bare fikk lov til å være det.

En kveld jeg satt ved sengen og leste for ham, så han på meg og spurte hvorfor pappa alltid var så sint på ham.

Hva kunne jeg si? Jeg ville jo ikke ødelegge enda mer ved å fortelle ham sannheten.

Så jeg sa bare at pappa var veldig trett og at Jacob ikke måtte bry seg om det.

Fredag samme uke skulle Eva og Truls komme til oss igjen. Denne gangen kviet jeg meg til å ha dem.

Det måtte være utrolig vondt for Jacob å se at de andre av pappas barn fikk oppmerksomhet og godord, mens han selv bare fikk kjeft og spydigheter.

Igjen var forskjellsbehandlingen svært tydelig. Sverre gjorde ikke annet enn å kjefte på Jacob hele helgen, mens han overfor de andre barna var tålmodigheten selv.

Når de lekte sammen alle fire og Eva snappet leker ut av hendene på Jacob, var det alltid Jacob som fikk kjeft når de begynte å krangle om lekene.

Det hjalp ikke at jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det hjalp heller ikke at jeg forsøkte å ordne opp mellom Jacob og Eva før Sverre kom.

Han gjøv løs på Jacob likevel.

Etter all kjeftingen satte Jacob seg til slutt i en krok i stuen. Der ble han sittende uten å si et ord. Det virket nesten som han hadde gitt opp.

Jeg kjente tårene presse på, men tok meg sammen og gikk bort og løftet gutten opp.

Vi gikk inn på rommet hans og satte oss på sengekanten. Han hang slapt over skuldrene mine. Så begynte han å gråte. Han gråt og gråt, men ville ikke si hva han gråt for. Jeg forsto det bare så altfor godt.

Det var sorgen over farens avvisning som fikk utløp.

Dette kunne ikke fortsette lenger. Samme kveld sa jeg til Sverre at jeg ville ta med meg guttene og flytte. Jeg orket ikke se på at sønnen min skulle ha det så vondt.

Sverre ble rasende og spurte hva i all verden det var som var galt. Jeg orket ikke å svare engang – kunne han ikke se det?

Men så roet han seg og innrømmet at han ikke kunne noe for den irritasjonen han følte overfor Jacob.

– Jeg er glad i Jacob, men jeg takler ham bare ikke, sa han. – Det var slik da Truls var omtrent like gammel også, og det har jo forandret seg. Gi meg et år, til Jacob har kommet over den verste alderen, sa han.

Jeg frøs til. Hvordan kunne en voksen si noe så egoistisk og dumt! Innen det året var omme, ville Jacob være ødelagt!

Les også (+): Vi kjøpte hytte sammen og hadde mine og dine barn. Det ble et mareritt

Ungene først

Etter noen dager var alt klart. Jeg tok med meg Jacob og Jens og flyttet ut i sommerhuset til foreldrene mine.

Det var et nydelig sted, og guttene ville få en flott sommer. Jacob var strålende blid og koste seg tydelig. Men når kvelden kom, sank han inn i en tristhet og bare lå inntil meg med åpne øyne.

Jeg tror nok han forsto at det var på grunn av forholdet mellom ham og pappaen at vi hadde flyttet hit ut.

Jeg forsøkte å snakke med ham om dette som var så vanskelig, men han ville ikke høre og begynte straks å prate om andre ting.

Vi koste oss i sommerhuset, og dagene fløy. Det gikk en måned, og Jacob var nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg var veldig glad på hans vegne, men likevel kjente jeg at jeg savnet Sverre.

Og en dag sto han der utenfor huset med to kjempepakker under armene. Jeg vet ikke helt hva jeg følte, en blanding av aggresjon, skepsis, spenning og glede– alt på én gang.

Da jeg så ansiktsuttrykket til Sverre, bestemte jeg meg for å gi ham en sjanse.

– Hei, Jacob! Sverre satte seg på huk foran gutten.

Jacob stivnet til og stirret redd på faren. Men pappaen ble ikke sint. Han smilte blidt og ga Jacob den største pakken. Jacob strålte og pakket opp i rekordfart.

Det var et helikopterbyggesett. Jacob ble ellevill. Han hadde alltid elsket helikoptre, og det var lenge, lenge siden han hadde fått en slik god oppmerksomhet fra pappaen sin.

Sverre ble hos oss noen timer. Han ville at vi skulle bli med hjem igjen, for han savnet oss. Jeg var fristet til å bli med, men kunne ikke ta sjansen.

En måned var ikke så lenge, og jeg tvilte på at han hadde klart å forandre seg særlig mye i løpet av den tiden. Det var heller trolig at han følte tomheten etter oss.

I løpet av denne måneden hadde han heller ikke hatt Truls og Eva. Han hadde ikke klart det, sa han.

Jeg sa til Sverre at vi ville bli i sommerhuset inntil videre. Huset var isolert, så man kunne bo der også om vinteren.

Dersom vi skulle flytte hjem igjen, måtte det ha skjedd en dyp og varig endring hos Sverre i forholdet til ungene.

Han måtte bruke tid på å tenke gjennom ting og klare å se med egne øyne hva det var han hadde gjort mot Jacob.

Han måtte kjenne det i hjertet sitt, kjenne dypest inne at det gjorde vondt når han tenkte på uretten han hadde begått mot sønnen.

Sverre dro hjem igjen alene. Men jeg tror han forsto alvoret i situasjonen og oppriktig ønsket å gjenvinne tilliten hos Jacob.

Vi ble enige om at han foreløpig skulle komme ned en dag i uken. Han og Jacob hadde laget en avtale om at de to skulle bygge helikoptret ferdig. Den avtalen holdt de, begge to.

Jacob begynte å glede seg til den ukedagen faren skulle komme. Første gang Sverre hadde med seg Truls og Eva, kjente jeg angstklumpen i magen.

Men det gikk fint. Jacob viste ingen tegn til sjalusi nå da han fikk like mye god tid sammen med pappa som de andre fikk.

Vi bor fremdeles i sommerhuset, men vi planlegger å flytte hjem. Jeg vil være helt sikker på at jeg har tatt en riktig beslutning før jeg kommer hjem.

Og jeg vil også at vi skal være sammen med Eva og Truls noen ganger til, for å være trygg på at vi igjen fungerer som en harmonisk familie.

Jeg er inderlig glad i Sverre, og jeg håper alt skal gå bra. Men ungene setter jeg høyest, høyere enn mine egne følelser. Det har jeg lært nå.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok

Sønnen vår fikk flere og flere merkelige uvaner, vi skjønte ingenting