DE BLÅ SIDENE
Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
En dag fant jeg motet til å gå fra mannen min, og jeg trodde søsteren min ville støtte meg. Der tok jeg feil.
Sønnen vår hadde nettopp blitt seks uker, da han en dag ikke ville slutte å gråte. Jeg gjorde alt for å trøste ham, men han falt ikke til ro.
Da samboeren min kom hjem om ettermiddagen, registrerte jeg med det samme at barnegråten gjorde ham veldig stresset.
– Kan du ikke få ham til å holde opp?, ropte han til meg flere ganger.
Til slutt reiste han seg fra sofaen, mens jeg gikk frem og tilbake over gulvet med en utrøstelig baby.
Så slo han meg hardt på siden av ansiktet, slik at jeg falt mens jeg holdt sønnen min. Det skjedde heldigvis ikke noe med den lille, men jeg selv ble dypt sjokkert.
Samboeren min stormet ut og kom ikke hjem igjen før sent på kvelden. Ingen av oss nevnte at han hadde slått meg.
Når jeg tenkte etter, var det ikke første gang jeg merket min samboers sinne.
Når han ikke fikk viljen sin, hadde han flere ganger skreket høyt til meg, holdt meg fast, ristet i meg eller dyttet meg. Jeg hadde bare aldri tenkt på det som noe som var voldelig, eller at han ville slå.
Neste dag skulle jeg besøke søsteren min og ha med sønnen min. Søsteren min gikk også hjemme med sitt yngste barn, og vi så hverandre ofte.
Ansiktet mitt var hovent og rødt, og jeg så forferdelig ut. Søsteren min bemerket det også, men ikke på den måten jeg hadde forventet.
– Menn, altså! sa hun bare.
Det var noe ved blikket og tonefallet hennes som fikk meg til å innse at hun hadde opplevd det samme selv. Var det slik det var?, tenkte jeg, da jeg gikk derfra med barnevognen. Kunne vi begge ha funnet menn som slo?
Jeg kunne jo ikke akseptere å bli slått. Var den formen for uforutsigbarhet en del av livet mitt? Og så tenkte jeg på at søsteren min flere ganger hadde hatt blå merker og en enkelt gang et blått øye i løpet av de siste par årene.
Hver gang hadde hun hatt en mer eller mindre troverdig forklaring. Hun hadde enten gått inn i en dør eller falt i trappen. Jeg hadde ikke tvilt på om hun snakket sant, og jeg haded ikke tenkt mer på det. Nå forsto jeg, eller mistenkte, at det var resultatene av krangler med samboeren hennes.
Hardhendt
I dag vet jeg sannheten, men jeg har ingen god forklaring på hvorfor vi begge endte opp i voldelige forhold.
Vi vokste opp i en enebolig sammen med foreldrene våre, som var stille og rolige mennesker. Og vi hadde aldri opplevd at pappa var voldelig, hverken overfor oss eller mamma.
Alt hadde alltid vært pent, rent og ordentlig, og det verste man kunne si om oppveksten vår, var nok at vi aldri lærte å snakke om følelsene våre.
Da vi ble tenåringer, hadde vi begge en sterk trang til å bryte ut av det pene og ordentlige.
Søsteren min var den som først begynte å feste, og hun fikk meg raskt med i en klikk av ungdommer som festet hardt.
Det ble drukket mye alkohol, og etter hvert gjorde også narkotika sitt inntog. Vi utfordret grensene.
Folk hadde sex på kryss og tvers, guttene konkurrerte i å kjøre fulle på mopeder og senere i biler. Samboerne våre var fra samme omgangskrets, hvor det selvfølgelig eksisterte en oppfatning om at menn skulle være store, sterke og litt ville for å være ordentlige menn.
For min egen del mente jeg imidlertid at vi var langt fra vår ungdom, nå som vi var i slutten av 20-årene. Både søsteren min og jeg var jo voksne og hadde kjærester. Jeg følte at vi fire hadde beveget oss inn i et nytt kapittel i livene våre. Og i det kapittelet skulle vi falle til ro, få barn, stifte familie og skaffe hus med hage.
Les også (+): Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene
Mer hardhendt
Hjemme hos meg var det som om en usynlig grense var blitt brutt, den dagen samboeren min slo meg.
Nå var han generelt mer hardhendt overfor meg. Han ropte og kjeftet, og enten slo han meg eller dyttet meg på gulvet når han ble veldig sint.
En dag hvor han slo meg så hardt at jeg nok en gang falt, sparket han meg i magen mens jeg lå nede. Jeg ble virkelig redd på grunn av humørsvingningene hans.
Han slo meg kun når han ble stresset, og det var især alt som hadde med sønnen vår å gjøre, som stresset ham. Han syntes at jeg dullet for mye med ham, han syntes at sønnen vår gråt for mye, og at jeg generelt brukte for mye tid med ham og derfor ikke alltid hadde middagen klar når han kom hjem.
Det oppsto et merkelig skjebnefellesskap mellom søsteren min og meg i den perioden. Etter den dagen hvor jeg møtte opp med det opphovnede ansiktet mitt, var det underforstått at vi begge opplevde vold fra kjærestene våre.
Vi brukte imidlertid aldri ordet «vold» . I stedet fant vi opp en merkelig måte å snakke om vår felles situasjon på.
Vi snakket om hvor viktig det var å gjøre mennene våre glade og ikke irritere dem, de hadde jo begge temperament. Egentlig ville vi bare unngå volden.
– Du vet hvordan menn blir når de ikke får nok sex, kunne søsteren min for eksempel finne på å si.
Jeg visste presis hva hun mente. Når mannen min ikke fikk sex, var det større risiko for at han slo meg. Så jeg sørget for å legge opp til sex flere kvelder i uken.
På samme måte kjempet jeg for at middagen sto klar når han kom hjem, slik at han var tilfreds og ikke ble voldelig.
Det var bare ikke alltid nok. Jeg erfarte at samboeren min kunne bli sint dersom jeg hadde lagt opp til sex på en feilaktig måte, eller at jeg virket for selvutslettende dersom jeg fortet meg for mye med maten.
Det eneste som gjorde min livssituasjon utholdelig var at jeg kunne dele den med søsteren min. Sammen kunne vi riste på hodet av hvor umulige menn var, hvor lite de forsto og hvordan vi kunne ligge i forkant, slik at de var fornøyde.
Etter som tiden gikk, ble jeg mer og mer i tvil om drømmen min om en familie med en ordentlig mann var verdt alt sammen, når volden var blitt en daglig del av livet mitt.
På grunn av vår uuttalte pakt, kunne jeg ikke røpe tvilen min overfor søsteren min, men jeg begynte langsomt å planlegge å flytte fra samboeren min.
Uten å fortelle foreldrene mine hva som var på gang, forhørte jeg meg om jeg kunne flytte hjem til dem med sønnen min i en periode, dersom det skulle bli nødvendig.
Moren min stilte ingen spørsmål, men gledet seg over tanken på at hun skulle få mer tid med sitt ene barnebarn.
Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min
kvelertak
En kveld tok jeg forsiktig opp temaet med samboeren min. Jeg foreslo som utgangspunkt at vi kunne ta en pause i forholdet vårt, selv om jeg allerede hadde besluttet meg for at forholdet vårt var slutt.
Han ble rasende. Han slo meg til jeg falt, og deretter begynte han å sparke meg. Jeg hadde aldri opplevd ham så voldsom før. Det var som om han totalt mistet besinnelsen, og han sluttet ikke.
Selv om sønnen vår våknet og gråt, fortsatte han. Til slutt satte han seg på brystet mitt og tok kvelertak på meg, slik at jeg ikke fikk puste.
Jeg trodde at jeg skulle dø. Jeg vet faktisk ikke eksakt hva som skjedde, men jeg hørte at telefonen hans ringte. Han kom seg opp. Men før han klarte å reagere, hadde jeg tatt sønnen min og løpt ut i gaten. Jeg løp for mitt liv på bare føtter og med et gråtende barn i armene.
Til sist falt jeg sammen i noen fremmede menneskers innkjørsel. De kom ut, og jeg fikk dem til å ringe etter foreldrene mine.
Selv om jeg var medtatt, var jeg glad for å ha sluppet fri. Jeg visste at uansett hva, så skulle jeg aldri tilbake. Jeg gledet meg til å fortelle søsteren min at jeg endelig hadde kommet meg løs.
Jeg tok det som en selvfølge at hun ville følge mitt eksempel og flytte fra sin samboer. Det var imidlertid ikke det som skjedde. Da hun kom og besøkte meg på sykehuset, virket hun sint på meg.
Hun gjentok flere ganger at det måtte være min egen skyld at jeg hadde latt det gå så langt. Jeg kunne ikke tro hva jeg hørte.
Nå var det min tur til å bli sint, for plutselig innså jeg hvordan vår underlige pakt hadde holdt meg fra å gjøre noe med mitt uutholdelige liv. Samholdet vårt hadde vært et filter som hadde fått volden til å se normal ut.
Det tok søsteren min ytterligere fem år å bryte ut av sitt voldelige forhold. Først da samboeren for første gang slo de to barna deres, fant hun styrken til å gå.
I disse fem årene så vi kun hverandre sporadisk. Det var som om hun ikke kunne tilgi meg at jeg hadde brutt denne pakten vår, den som skulle være vårt tilfluktsrom hvor vi kunne føle oss normale.
I dag har vi funnet hverandre igjen. Ingen av våre tidligere samboere har samvær med barna sine, og jeg og søsteren min, som de sterke kvinnene vi er blitt, oppdrar selv barna våre.
Vi snakker sjelden om volden, men det binder oss sammen at vi igjen deler skjebne. Men denne gang en sterkere og sunnere skjebne, som vi er stolte av å kunne bestemme over selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 20/11 2022, og sist oppdatert 20/11 2022.
