De blå sidene
Sønnen min og hans kone lever et luksusliv. Nå vil de ha pengene mine også
Sønnen min er vant til å få alt han vil, nå er han ute etter pengene jeg fikk for huset.
Jeg bodde i USA da jeg ble kjent med Kåre, så solid og ekte, usnobbete og grei. Han var på forretningsreise, og vi var begge på besøk i den norske sjømannskirken i San Francisco hvor jeg bodde og jobbet den gang.
Jeg følte jeg hadde fått både i pose og sekk. Jeg hadde en bra utdannelse og fikk oppleve en spennende tid på den andre siden av kloden. Jeg ble forelsket i Kåre og reiste tilbake til Norge.
Jeg følte meg vellykket og elsket og var en lykkelig og stolt brud da vi giftet oss etter hjemkomsten.
Det tok et par år før jeg ble gravid. I løpet av denne tiden opplevde jeg at min så trygge og solide ektemake også var en mann av få ord. Særlig var det vanskelig, for ikke å si umulig, å snakke om følelser.
Min væremåte hadde slått godt an "over there" — jeg var impulsiv, glad i å finne på ablegøyer, glad i å sminke meg og kle meg pent. Nå ble det misforstått. Ikke bare av Kåre, også familien hans var lite fornøyd med den slags.
Moren hans klarte aldri helt å akseptere meg. Før Kåre og jeg traff hverandre, hadde han vært forlovet med en stille ung kvinne, som ikke hadde hatt forhold til andre menn før ham. Hun var min rake motsetning fikk jeg vite etter hvert.
Jeg følte at de mislikte at jeg hadde hatt kjærester i USA, og de syntes jeg var for opptatt av klær og sminke.
Kåre kalte meg overspent om jeg bruste litt opp over et eller annet — jeg ble fort sint, men like fort blid igjen.
Om jeg gråt når jeg opplevde noe rørende eller vakkert, fikk jeg høre at jeg var ustabil. Og når jeg lo, kom det ofte en kommentar om at det var vel ikke så morsomt.
Jeg justerte meg etter hvert, dempet uttrykk for både sorg, sinne og glede — jeg var jo så glad i den staute mannen min og ville at han skulle være fornøyd med meg.
Vi hadde et godt sexliv, og jeg kjente meg elsket, iallfall de første årene. Norske menn er som de er, kanskje hadde jeg glemt det mens jeg bodde i USA. Tryggheten mannen min utstrålte og det han representerte økonomisk, betydde mye for meg.
Så ble jeg altså gravid. Jeg var stolt og forventningsfull, det samme var Kåre. Alt var vel til etter at lille Jan var født. Da kom nedturen, for den store, livsbejaende morsfølelsen som mange hadde beskrevet for meg, uteble.
Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Aldri hadde livet fortonet seg så mørkt og gledeløst. At Kåre ba meg om å ta meg sammen, gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg følte meg tynget av skyld for min manglende glede over å ha blitt mor.
Gutten virket for meg som en eneste belastning som sugde livskraften ut av meg når jeg ammet ham. Så jeg orket ikke det i lengden — og gikk over til morsmelkerstatning.
Skyldfølelsen over ikke å kjenne glede, bare en tyngende følelse av mørke og håpløshet og en slags opplevelse av å være i en felle jeg ikke kunne komme ut av, tok nesten knekken på meg.
Kåre kunne ikke forstå at jeg ikke ville amme sønnen vår, og mente at det jo burde være en glede for meg. Hva hadde jeg å klage over?
Jeg hadde sluttet i jobben, var hjemme med barnet, han tjente nok penger for oss alle tre. Vi bodde i et stort hus i et av de bedre strøk i byen.
Jeg var ikke i stand til å opprette et nært følelsesmessig forhold til Jan før han var i syvårsalderen. Om det da ble nært nok, er kanskje et åpent spørsmål.
Kåre var som menn av sin tid; mye på kontoret og lite med på det som foregikk hjemme.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Mørkt sinn
Etter flere runder hos psykologer som dels har snakket meg etter munnen og til dels har latt seg lure av min kjekke væremåte, har jeg allikevel kommet videre i forhold til mine mørke sider.
Jeg erkjenner at jeg ikke har hatt så altfor mye å gi, mitt eget mørke har tatt mye tid og plass. Jeg var i alle år preget av skyldfølelse overfor sønnen min.
Og jeg kunne oppleve nesten et slags hat-kjærlighet-forhold. Han var den jeg elsket høyest av alt, samtidig var det han som i mine øyne var årsaken til mitt store mørke.
Skyldfølelsen har gjort meg veldig ettergivende overfor ham. Jeg har hatt store vansker med å nekte ham noe og å sette grenser.
Mannen min hadde det på samme måten, kanskje enda mer enn meg. Det virket nesten som om han følte en slags allianse med gutten mot meg.
Om jeg en sjelden gang satte foten ned og nektet ham noe, gikk Jan til faren og fikk medhold der. Da hadde ikke jeg lenger noe jeg skulle ha sagt.
Etter endt skolegang og noen spredte forsøk på utdannelse fikk Jan jobb i en butikk. Han forsøkte å ta sertifikat, men var, om sant skal sies, for lat til å fullføre.
Etter hvert arbeidet han seg opp til en slags lederposisjon på jobben. Han var da i begynnelsen av 20-årene og tjente ganske bra.
Jeg mente at han skulle betale for seg hjemme og at det mest naturlige ville være om han etter hvert fant seg sitt eget sted å bo.
Jan hadde en velutviklet sans for verdifulle antikviteter, som han fylte huset og loftet vårt med. Han hadde jo god råd i og med at han bodde hjemme uten forpliktelser. Jeg tok for gitt at Kåre ville støtte meg i at Jan burde flytte ut og greie seg selv.
Men Kåre støttet gutten og mente at det måtte oppleves sårende nærmest å føle at han skulle kastes ut hjemmefra.
Så årene gikk, og han ble boende på gutterommet og bruke penger på seg selv. Jeg fungerte som hans personlige sjåfør — ulønnet selvsagt.
Det fant jeg meg i ene og alene fordi jeg ikke orket å se at han brukte en formue på taxi. En dag jeg fant prislappen på en skjorte han hadde kjøpt, så jeg at den hadde kostet mer enn jeg brukte på mat i løpet av en uke.
Utenlandsturene han tok sammen med vennene, var også rådyre, pakketurer var ikke noe for den gjengen.
Les også (+): Jeg var sjefens elskerinne i 18 år. Da han ikke dukket opp i 40-årsdagen min, forsto jeg hvor naiv jeg hadde vært
Endelig min tur
Mannen min er nå død, Jan er 40 år gammel og har endelig — etter mange brutte forhold — stiftet sin egen familie.
Hans kone kommer fra en rik familie og er godt vant. Så godt vant at de begge nå er aktivt på meg for å få meg til å gi fra meg pengene fra salget av villaen.
I mesteparten av mitt ekteskap har jeg måttet være forsiktig med penger.
Kåre var ikke så solid og trygg økonomisk som jeg hadde fått inntrykk av. Han led av en slags beslutningsvegring og var svak når andre forsøkte å presse ham.
Dermed gikk firmaet hans konkurs, og vi tapte store summer. Det å realisere verdiene i huset etter noen år som enke, ble for meg en ny vår, økonomisk sett.
Min svigerdatter og hennes familie er enige med Jan om at jeg ikke trenger stort. De som er unge og har mange ønsker og behov, trenger pengene mer enn meg, er omkvedet.
Jeg sitter her med spørsmålet — hvem er jeg som har frembrakt denne mannen? Jeg har nok sviktet på mange områder, men allikevel føles det ikke rettferdig.
Kanskje er det slik at som du sår, skal du også høste, men jeg ser samtidig at vi alle er ofre for de omstendigheter livet fører oss inn i.
Uansett hvordan det er — jeg ønsker nå å kunne nyte tilværelsen i fred og ro. Jeg er godt over 60 og med forholdsvis god helse burde jeg kunne ha en del gode år foran meg.
Mitt indre mørke har jeg arbeidet meg ut av, og min økonomiske situasjon er endelig blitt god.
I mange år har min sønn flottet seg med dyre dresser, luksusartikler og en ekstravagant livsførsel, mens jeg har vært forsiktig. Nå har salget av huset frigjort midlene jeg satt på, og han må klare utfordringene selv de årene jeg har igjen.
Den dagen jeg faller fra, er det uansett en del igjen etter meg, men nå er det min tur til å finne glede i livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
