De blå sidene
Slik vårt ekteskap er, bør ikke et ekteskap være
Noen ganger tar jeg en alvorsprat med mannen min, forsøker å få ham til å se det hele fra mitt ståsted, prøver å sette noen grenser. Han lover bedring, men ingenting skjer
Jeg sitter alene på terrassen en deilig vårkveld. Min venninne Anne har nettopp gått, og det hun hadde å fortelle, har fått meg til å gruble over min egen situasjon.
Mannen hennes ville skilles. Ekteskapet hadde haltet lenge, likevel hadde det kommet som et sjokk da mannen bryskt hadde sagt det var slutt, og deretter pakket det aller nødvendigste og forsvunnet.
– Hvordan skal jeg klare meg alene? Det er jo han som alltid har ordnet alt det praktiske. Jeg kan knapt skifte en lyspære, fortalte hun.
Hun hadde aldri behøvd å lære det heller, for mannen hennes hadde bestandig vært der og ordnet opp. Anne hadde fylt dagene sine med å ta seg av barna, jobbe deltid og holde det vakre huset i prikkfri orden.
Heltidsjobb utenfor hjemmet hadde hun aldri hatt. Arne hadde tjent godt, og det hadde aldri vært nødvendig med to inntekter der i gården.
Min mann Ola tjente også godt, men han hadde overhodet ikke fritid. Som langtransportsjåfør var dagene lange og slitsomme. Ofte var han ikke hjemme før barna hadde lagt seg, hvis han da rakk hjem i det hele tatt.
Lite hjemme
Anne og min hverdag er svært forskjellig. Hos oss er det jeg som klipper plenen og hekken og steller blomstene i hagen. Det er jeg som ringer håndverkere, ordner vinterved og sørger for at bilen får service når den skal.
I fjor sommer hadde Ola og jeg en avtale om at den ene av våre to felles ferieuker skulle benyttes til å beise huset.
Den siste uken skulle vi få låne en hytte ved sjøen av onkelen min. Ungene hadde gledet seg veldig til å fiske og bade. Jeg bestilte lift, kjøpte beis og malerkoster.
Tre dager før ferien kom Ola og fortalte at sjefen hadde invitert ham med på en ukes tur til noen av de store lastebilfirmaene i Europa.
– Alle utgifter dekket, strålte han. – Sjefen betaler alt sammen.
– Dette kan du ikke mene, sa jeg. – Vi skal beise huset, det har vi jo avtalt for lenge siden.
– Beise kan vi gjøre den andre ferieuken, mente Ola. – Denne sjansen kan jeg ikke la gå fra meg.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Jeg argumenterte med at ungene hadde gledet seg til hytteferien, og hvis vi skulle beise huset i den uken, ville hverken ungene eller jeg få noen ferie.
– For unger er ferie å ha fri fra skolen, sa Ola. – Og du og jeg kan ta oss en tur et eller annet sted siden.
"Siden" var stikkordet for alt som ikke var lystbetont for ham selv. Uansett hva jeg kom med av argumenter, var han ikke til å rokke.
Han beskyldte meg til slutt for ikke å unne ham å ha det moro, dessuten skulle han skaffe hjelp av kamerater, så huset skulle nok bli beiset.
Jeg visste bare altfor godt at det ikke ville bli noe av. Olas kamerater er sjåfører som ham og har mer enn nok med jobb og egne hus.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Ikke redd for å være alene
Ola dro av sted, jeg gikk i gang med å beise alene. Ungene hjalp meg så godt de kunne, og en nabo hjalp meg med liften.
Da Ola kom hjem fra turen, som hadde gått til fabrikker i Tyskland og Belgia, var han grå av tretthet. Sene kvelder og rikelig med drikkevarer hadde nok tatt på.
De første dagene brukte han til å sove ut. Da han endelig kviknet til, begynte det å regne.
– Vanskelig å beise nå, sa han og satte seg til med dataspill. Jeg så at han var lettet. Jeg gadd ikke å fortelle ham at huset var ferdig beiset og liften levert tilbake. Han hadde ikke engang lagt merke til det.
Episoden med beisingen er forresten bare ett eksempel av utallige. Støtt og stadig skylder han på at han er for sliten til å ta i et tak med hus og hjem i hverdagen.
– Til helgen, sier han stadig.
Da skal det males, repareres, ordnes med vasken som renner, settes opp hyller, da skal plenen slås, gjerdet repareres … Men i helgene sover han – eller ser på fotballkamp. Noe annet orker han ikke.
Slik vårt ekteskap er, bør ikke et ekteskap være.
Barna kjenner knapt faren sin, og han rekker aldri aktivitetene de er med på. Selv føler jeg meg mer som en hushjelp, gartner og vaktmester enn som en verdsatt og elsket kone.
De første årene av ekteskapet vårt jobbet Ola i en liten bedrift og hadde fast arbeidstid. Den gang hadde han overskudd både til meg, ungene og til huset vårt.
Vi hadde ikke mye penger, men greide oss og var fornøyde. Så vokste plutselig bedriften med rekordfart, og Ola ble tilbudt en godt betalt, men krevende sjåførjobb. Etter det har alt vært vanskelig.
Ola er sliten og sur når han kommer hjem. Det som er igjen av kvelden, blir brukt til telefonsamtaler med kolleger, det er lastebiler samtalene dreier seg om.
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Trenger jeg en mann?
Jeg vet at både venninner og min familie synes jeg finner meg i altfor mye.
Noen ganger psyker jeg meg opp og tar en alvorsprat med mannen min, forsøker å få ham til å se det hele fra mitt ståsted, prøver å sette noen grenser.
Hver gang lover han bot og bedring, han skal hjelpe til mer, være mer hjemme, ta seg mer av barna. Men ingenting skjer, det blir bare tomme løfter.
Moren min foreslo her forleden at jeg skulle slutte i jobben min for å få en mindre masete hverdag. Ola ville jo få mindre skatt, så vi ville sikkert klart oss på hans inntekt.
Imidlertid har jeg begynt å lure på om jeg trenger en mann, eller i hvert fall om jeg trenger den jeg har nå. Jobben min vil jeg ikke si opp, og jeg tenker mer og mer på skilsmisse.
Barna har ingen glede av faren sin heller, og all frustrasjonen jeg føler fordi jeg alltid må ordne alt alene, tærer på helsen.
Jeg savner den mannen Ola var før. Han som var øm og omtenksom, som gråt da barna våre ble født, hoppet høyt av glede og begeistring da vi fikk tilslag på huset vårt, og hver morgen sa at han elsket meg.
Det er denne mannen jeg helst vil ha tilbake, men dersom han ikke velger meg og ungene og et roligere liv fremfor jobben og kameratene, så vil jeg heller leve alene.
Men jeg ville ikke sitte der og gråte, slik min venninne Anne gjør. Jeg tror heller jeg må gjøre noe med situasjonen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/04 2024.
