LEserne forteller
Hvorfor var det ingen som sa sannheten om mannen min? «Alle» visste jo om det – unntatt meg
«Hvor naiv er det mulig å bli?» sa folk om meg.
Da jeg giftet meg med Arild, visste jeg at han hadde en fortid som rundbrenner. Han hadde vært sammen med mange av de flotteste damene i vår hjemby og var kjent som «en glad laks».
Selv hadde jeg bodd et par år i en annen by da vi møttes og det oppsto følelser mellom oss. Vi nærmet oss begge 30 år, og vi følte at det var på tide å slå seg til ro og stifte familie.
Han sa at han var lei av å leve slik han hadde levd, og at han visste at det var meg han ville satse på. Mens han kunne se tilbake på mer enn et titall kjærester, hadde jeg bare én ekskjæreste og et forhold som varte i flere år. Sett utenfra var jeg helt klart den stabile av oss.
Ting gikk fort da vi bestemte oss. Jeg ble gravid, vi pusset opp hus og vi var lykkelige. Arild virket også fornøyd.
Det første året vi var sammen, var han nesten aldri på fest, og han ga meg mye oppmerksomhet og kjærlighet.
Det føltes som om vi var et godt team, og jeg følte at han trivdes i mitt selskap. Vi var gode venner, som snakket godt sammen.
Jeg ser ikke bort fra at han «snakket meg rundt» allerede da, for ifølge gode venner nå i ettertid, begynte ryktene å gå allerede da jeg gikk høygravid med vårt eldste barn.
Én av hans ekser ble sett sammen med ham i en situasjon som var vanskelig å misforstå. Men ingen sa noe til meg den gangen, og jeg levde lykkelig uvitende om at mannen min søkte adspredelse og hygge andre steder. Han drev for seg selv og jobbet mye.
Ofte måtte han på kontoret sent, og det kunne ikke engang ha falt meg inn å være mistenksom eller tro at han bedro meg. Jeg hadde frem til da aldri blitt bedratt, og jeg trodde på ham når han sa at han elsket meg.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Godtroende
Da vi ble foreldre, ble mitt fokus et annet, og det må sies at jeg i en lang periode ikke hadde overskudd eller behov for intimitet.
Da jeg spurte hva han tenkte om det, sa han at jeg ikke måtte føle press, og jeg konkluderte med at jeg hadde en fantastisk og forståelsesfull mann.
Sannheten er at jeg følte meg heldig. Vi hadde god økonomi og fungerte godt sammen i det daglige. Fordi han jobbet mest, gjorde jeg mest husarbeid og slike ting, men det var helt ok.
Da vi kjøpte oss en liten fjellhytte, tenkte jeg at livet mitt var blitt perfekt, og i lykkerus lagde vi barn nummer to.
Jeg ante virkelig ikke hva som foregikk bak ryggen min. Hverken venner, kolleger eller familie uttrykte at jeg burde ha bekymret meg.
Kanskje levde jeg min egen, lille boble i disse årene, for det var min oppfatning at jeg hadde trukket vinnerloddet når det gjaldt valget av mann.
Jeg husker at bestevenninnen min en gang spurte om jeg ikke syntes det var vanskelig å stole på Arild, siden han hadde hatt så mange kjærester, og da svarte jeg nei.
«Han valgte jo meg til slutt, og her er vi», sa jeg.
Det var slik jeg så det. Det var ikke en flik av mistenksomhet eller sjalusi i meg. Ikke engang da han fortalte at han hadde tatt en kopp kaffe med en eks, reagerte jeg.
Sett i ettertid, tror jeg at sjalusi er noe som kommer hvis du har opplevd å bli sviktet og bedratt. Min ene ungdomskjæreste var hundre prosent pålitelig, og det visste jeg.
Han var ikke i nærheten av å gå bak ryggen min, og derfor trodde jeg ikke at Arild var det, heller.
Fordi firmaet hans gikk bedre, jobbet han mer og mer i årene da barna var små. En fraværende mann, som satt på kontoret til sen kveld og kom sliten hjem, var prisen jeg måtte betale for å ha god økonomi, tenkte jeg.
Vi hadde ikke ofte sex, faktisk skjedde det sjelden, men det var greit for meg, for jeg var også ofte sliten og følte ikke det store behovet. Når vi dro på hytta og jeg kunne sovne i armkroken til samboeren min, føltes alt likevel perfekt.
Jeg ser nå at jeg burde ha reagert da han ved et par anledninger trakk seg unna da jeg ville nærme meg ham fysisk. «Det er helt ok, vi tar det igjen», sa jeg i stedet, og kysset ham på overarmen.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Ryktene spredde seg
Alle disse årene som gikk, uten at jeg visste. Alle kveldene han «jobbet», da han egentlig hygget seg med andre kvinner. Nå grøsser jeg når jeg tenker på det.
Ryktene om den utro mannen min spredte seg i vår hjemby og levde i mange år.
Både kjente, ukjente, familie og venner snakket om at jeg «måtte» vite, og de konkluderte med at jeg sikkert hadde velsignet hans måte å leve på – at det var en avtale vi hadde. Men jeg visste ingenting.
Jeg er blitt fortalt av søsteren min hva som ble sagt en gang det ble diskutert om jeg virkelig visste hva som foregikk. «Hvor naiv er det mulig å bli?» sa de andre.
Jeg var naiv og godtroende, det ser jeg nå, men jeg tenker at dette også er feil måte å si det på, for hva jeg var, var tro.
Jeg var lojal mot mannen jeg hadde barn med, og som jeg elsket. Jeg hadde tillit til ham, mistrodde ikke. Det kan ikke kalles naivt.
Da jeg fikk vite at han hadde gjort en annen dame gravid, var det et sjokk. Kvinnen ringte meg selv for å fortelle det, og jeg fikk vite at de hadde hatt et seksuelt forhold, som hadde vært av og på gjennom flere år. «Og jeg vet at han har hatt mange andre enn meg», sa hun.
Arild forsøkte ikke engang å nekte, men han gråt og sa at han ville endre seg.
«Jeg har aldri ønsket å såre deg, for det er deg jeg elsker», sa han.
Jeg hadde stunder da jeg tenkte at jeg ønsket å tilgi, men da omfanget av utroskapen gikk opp for meg, innså jeg at vår kjærlighet var basert på en løgn. Jeg kunne ikke fortsette samlivet med ham. Jeg følte meg tråkket på og latterliggjort.
Det er gått noen år siden vi skilte lag, og han er samboer med kvinnen som fødte hans barn. Men jeg vet at han ikke er tro mot henne.
Til stadighet ringer han meg for å fortelle meg at jeg er den eneste kvinnen han noen gang har elsket, og at han aldri kommer til å slutte å håpe på at det kan bli oss igjen.
Menn som Arild har et forkvaklet følelsesliv, slik jeg ser det.
Jeg har lest meg opp om menn som ham, og jeg ser at de ikke klarer å bli kvitt behovet for å erobre og få bekreftet at de er attraktive. Egentlig er det synd, for han er også en ok person.
Jeg må ha en god dialog med ham fordi vi har to barn sammen, og han er en fin far, men aldri igjen skal jeg involvere meg i ham som en kjærlighetspartner.
Han hadde vært promiskuøs i så mange år da vi ble sammen, at han må ha mistet kontakten med de ekte følelsene, det er jeg sikker på.
Selv har jeg fått en kjæreste – en trygg, snill, lojal og pålitelig mann, som jeg vet at jeg kan stole hundre prosent på. Han har ett langt forhold bak seg og har aldri vært en såkalt rundbrenner. Det kjennes godt og fint å vite dette.
Det viktige for meg nå, er at jeg ikke drar med meg utroskapen jeg opplevde og omdanner det til mistenksomhet overfor ham jeg er sammen med.
At Arild hadde elskerinner, skal ikke min godeste Torstein få lide under.
Og som en siste, liten ting i min historie. Jeg vil rette en bønn til alle dem, som «vet sannheten» om samliv som Arild og mitt.
Det er både uetisk og umoralsk ikke å fortelle en person at partneren er notorisk utro. Han eller hun fortjener å få vite. Det jeg er mest bitter på, er at ingen hadde motet til å si fra til meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 01/02 2024.
