DE BLÅ SIDENE
Jeg ser min eksmann og hans nye flamme pusse opp stuen vi en gang delte. Jeg er så sjalu!
Jeg vet at jeg ikke kan få noe nytt liv før jeg klarer å gi slipp på det gamle. Hadde det bare ikke vært så vanskelig.
Nå er jeg akkurat kommet hjem etter en kjøretur gjennom gaten hvor jeg bodde i 18 år. Gjennom stuevinduet kunne jeg se min eksmann male veggen.
Jeg skimtet også hans nye kjæreste, og jeg vet at de er i full gang med å pusse opp mitt tidligere hjem. Jeg fikk stoppet opp for å ta noen bilder med mobilen min, uten at jeg vet helt hvorfor.
Grunnen til denne selvpiningen er at jeg er sjalu. Akkurat nå føles mitt eget liv meningsløst. Da Erik og jeg flyttet fra hverandre for halvannet år siden, var det på hans initiativ.
Vi hadde slitt en stund, men likevel hadde jeg et håp om at det ville ordne seg.
Jeg spurte om vi ikke kunne gjøre et siste forsøk på forsoning, men han sa nei. «Jeg har tenkt på dette så lenge», sa han og la til at han følte seg ferdig med både meg og ekteskapet vårt.
Erik fikk forskudd på arv fra foreldrene sine og kunne kjøpe meg ut av huset. Han var ivrig på at jeg skulle finne en leilighet så raskt så mulig, så han dro meg med på visninger.
Da jeg fikk kjøpt en passende leilighet, hjalp han meg med å pusse den opp, og med selve flyttingen. Selv følte jeg det som om jeg ikke hang helt med, for det hele føltes helt uvirkelig.
Les også (+) Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg
Sjalusien har fått tak
Først etter at jeg hadde flyttet, kom reaksjonene. Jeg følte meg ydmyket og tråkket på, fordi jeg opplevde at Erik hadde tatt helt styringen.
Deretter kom savnet, ensomheten og desperasjonen, og hjertet mitt ble fylt av en sterk kjærlighetssorg.
For noen måneder siden fikk jeg vite at Erik har fått seg ny kjæreste, og det satte i gang voldsomme reaksjoner i meg.
Jeg kjente på en grenseløs sjalusi, og jeg mistenkte ham for å ha møtt henne mens vi fortsatt var gift. Det benekter han på det sterkeste. Han har forklart meg at han var ferdig med meg, og at han derfor var åpen for å møte en ny kvinne.
Gjennom de to barna våre får jeg vite at hun er veldig hyggelig og at de synes at hun og Erik passer godt sammen.
De aner ikke hvor vondt det er å høre dem snakke positivt om henne, fordi de ikke vet at jeg fortsatt sliter følelsesmessig etter skilsmissen. Jeg sier høyt at jeg har gått videre og at jeg ønsker faren deres lykke til.
Sannheten er at jeg selv ikke har klart å lukke døren til fortiden. Det eneste jeg drømmer om, er at alt skal ordne seg igjen.
Å se Erik male stuen vi en gang delte, og vite at denne fremmede damen snart skal flytte inn, er smertefullt og sårt. Jeg skulle virkelig ønske at vi hadde solgt huset vårt, slik at jeg slapp å forholde meg til dette.
Les også (+): Mannen min så på meg som en sur og masete kone, enda jeg gjorde alt arbeidet hjemme
Det stikker i hjertet
Jeg tenker mye på henne. Jeg har funnet ut hva hun heter og hvor hun bor. Jeg vet at hun er skilt, at hun har høyere utdannelse og tjener godt.
Aller helst skulle jeg ønske at noen kunne si noe negativt om henne, men det eneste jeg hører er at hun er en klok og flott kvinne. Det stikker meg i hjertet.
Jeg vet at jeg må jobbe mer med meg selv, for å slippe taket på eksmannen min og bli fri til leve videre. Men å være midtveis i livet og miste mitt familiære trygghetsanker, det var så mye tøffere enn jeg kunne forestille meg.
Jeg håper at jeg også en dag jeg kommer dit at jeg kan stå i en stue og pusse opp sammen med en ny mann. Samtidig vet jeg at det aldri kommer til å skje så lenge jeg piner meg selv med et håp om at Erik en dag skal komme tilbake til meg.
Selv om jeg vet så inderlig godt hva jeg må gjøre, så er det lettere sagt enn gjort. Å dele min historie er min form for terapi, og det første steget på veien mot et nytt liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
