DE BLÅ SIDENE

Jeg venter barn med to kvinner – nå har de rottet seg sammen

Jeg skri­ver ned min for­tvi­lel­se i håp om at kvin­ner skal for­stå menn bed­re. I egne øyne har jeg helt ufor­skyldt hav­net i et livs­dra­ma jeg per dags dato ikke kan på­vir­ke i noen ret­ning.

Pluss ikon
<b>TO KVINNER: De to kvinnene jeg venter barn med, er venninner.</b>
TO KVINNER: De to kvinnene jeg venter barn med, er venninner. Foto: Colourbox
Først publisert Sist oppdatert

De fles­te som for­tel­ler sin his­to­rie er kvin­ner. Jeg had­de en kjæ­res­te som les­te dis­se his­to­ri­e­ne, og noen gan­ger ba hun meg om å lese dem, i håp om at jeg skul­le for­stå hen­ne bed­re.

Den­ne his­to­ri­en hand­ler om meg og min eks­kjæ­res­te, men også om en an­nen kvin­ne. Jeg må til­ba­ke til da jeg møt­te mitt livs kjær­lig­het, som er Chris­ti­ne.

Hun og jeg var 25 år da vi møt­tes, og det var min opp­fat­ning at vi beg­ge var kla­re for et se­ri­øst for­hold.

Det ble slutt

Un­der­veis ble det litt klabb og babb. Da vi had­de vært et par i fem må­ne­der, ble hun sint på meg for­di hun var sja­lu. Jeg, på min side, had­de ikke gjort noe galt og føl­te meg urett­fer­dig be­hand­let.

Så det ble slutt på grunn av en fil­le­ting. Jeg var først og fremst lei meg, men siden det var hun som ikke vil­le se meg, var det lite jeg kun­ne gjø­re med si­tua­sjo­nen.

Den på­føl­gen­de må­ne­den var jeg ute på fest én gang. Jeg drakk litt for mye og ble med en frem­med dame hjem. Hva som skjed­de den nat­ten er det in­gen tvil om, men for meg var det en ikke-opp­le­vel­se. Jeg had­de in­gen fø­lel­ser for henne og vil­le helst bare kom­me meg hjem fort.

Det var frem­de­les Chris­ti­ne jeg els­ket.

En kveld fikk jeg en­de­lig det be­søket jeg had­de øns­ket meg. Chris­ti­ne sto med en kurv bol­ler i ar­me­ne og lur­te på om jeg kun­ne til­gi hen­ne.

Det kos­tet meg in­gen ting å åpne ar­me­ne mine. Tvert imot var jeg bare lyk­ke­lig. Jeg hvis­ket i øret hen­nes at fra nå av var det oss, og hun bekreftet at det var ak­ku­rat slik det var.

Ble gravid

Noen ting i li­vet kan du som mann ikke sty­re. Hvis du har vært dum og har hatt sex uten be­skyt­tel­se, og en dame er blitt gra­vid, kan du ikke be­stem­me at hun skal ta abort.

Du får ikke være med på å av­gjø­re hva som skal skje. Kvin­nen tar sty­rin­gen, en manns fø­lel­ser og tan­ker tel­ler ikke.

Dess­ver­re måt­te jeg opp­le­ve det­te på krop­pen selv for å skjønne at det er slik.

Den da­men jeg had­de tilbrakt en natt med, ring­te meg nemlig og sa at hun var gra­vid. På det tids­punk­tet var alt blitt bra igjen mel­lom Chris­ti­ne og meg. Vi plan­la å flyt­te sam­men og gif­te oss.

Jeg fikk sjokk. Jeg sa at jeg ikke øns­ket meg et barn med henne. Jeg fortalte at jeg skulle gif­te meg, og ba henne om å ta abort. Hun sa at det ikke kom på tale. Og hun var fast be­stemt på å føre opp meg som far, for­di bar­net for­tjen­te å få vite hvem som var pap­pa­en. Sam­me hvor in­tenst jeg ba, sto hun på sitt.

Hva skul­le jeg gjø­re? Et­ter å ha grått i det skjul­te i fle­re da­ger, for­sto jeg at jeg måt­te for­tel­le kjæ­res­ten min om det som had­de skjedd.

I håp om at hun vil­le for­stå, la jeg alle kort på bor­det og var helt ær­lig.

Jeg var maktesløs

Hun ble helt fra seg. Hun opp­før­te seg som om jeg had­de be­dratt hen­ne. At det var slutt mel­lom oss da jeg ble med den and­re kvinnen hjem, og at jeg var be­ru­set og for­tvi­let og søk­te trøst, var ikke noe hun vil­le høre på.

Hun hyl­te at det var slutt mellom oss og løp ut dø­ren. I sam­me se­kund ang­ret jeg på min egen ær­lig­het.

Chris­ti­ne tak­let ikke at en an­nen kvin­ne bar på mitt barn. Mens jeg satt og hå­pet at hun skul­le kom­me til for­nuft, skjed­de det utro­li­ge: Hun opp­da­get at også hun var gra­vid.

Da hun ring­te for å for­tel­le meg det, tok jeg det for gitt at vi to skul­le bli et par igjen. Men nei. Hun sa at vårt tog var gått, men at hun skulle be­hol­de bar­net.

En mann er mak­tes­løs hvis en kvin­ne blir gra­vid og be­stem­mer seg for å bære bar­net frem.

Nå ven­ter jeg barn med to kvin­ner uten å være i et for­hold med noen av dem.

Men det er ikke det vers­te. De to har fått kon­takt med hver­and­re og har be­stemt seg for at de to bar­na i det min­ste skal få vok­se opp og kjen­ne til hver­and­re som søs­ken.

Jeg fø­ler meg tråk­ket på og øde­lagt. Hvor­for har jeg som far in­gen ting jeg skul­le ha sagt?

Kvinnekomplott

For meg er det na­tur­lig å vil­le føl­ge opp det bar­net jeg ven­ter med Chris­ti­ne. Tross alt er jeg glad i mo­ren og har øns­ket å være sam­men med hen­ne.

Når det gjel­der det and­re bar­net, ser jeg ikke hvor­dan det skal gå for seg. Jeg kjen­ner ikke mam­ma­en og har ald­ri øns­ket å få barn med hen­ne. Hun tros­set mine øns­ker og har sagt rett ut at hun ikke bryr seg om meg.

Det ab­sur­de er at de to har rot­tet seg sam­men. Nå sier kvinnen jeg fortsatt elsker, at jeg en­ten må ta vare på beg­ge bar­na, el­ler så får jeg ikke møte bar­net vi to har sammen.

Det jeg er ut­satt for, vil jeg kalle et kvin­ne­kom­plott. De to har rot­tet seg sam­men mot meg. Jeg vet ikke hvor man­ge tå­rer jeg har grått for­di jeg er kom­met i den­ne uvir­ke­li­ge si­tua­sjo­nen.

En sæddonor

Man­ge gan­ger den sis­te ti­den har jeg spurt meg selv om jeg for­tje­ner å ha det så van­ske­lig som jeg har det nå. Ja, jeg had­de ube­skyt­tet sex, og det fikk føl­ger. Sam­­tidig ten­ker jeg at kvin­ner kan sør­ge for å finne menn som vil ha barn med dem, hvis de øns­ker å bli mødre.

Jeg øns­ker å få være far for det bar­net Chris­ti­ne fø­der. Jeg ser på det som na­tur­lig at jeg er til ste­de ved fød­se­len og tar del i opp­dra­gel­sen.

Med det and­re bar­net er det an­ner­le­des. Det fø­les helt feil å få et barn med en kvin­ne som har kjørt et solo­løp fra før­s­te dag. Jeg ser ikke på hen­ne som se­ri­øs.

I mine øyne ble jeg en sæd­do­nor – en mann hun ky­nisk bruk­te. Hun har ikke brydd seg om meg og har ald­ri hatt fø­lel­ser for meg.

Vi kjen­ner hver­and­re ikke. Hun kun­ne ha be­stilt sæd fra en sæd­bank i ste­det for å rui­ne­re livet mitt.

Skal aldri mer ha en «one night stand»

Mak­tes­løs­het er hva jeg fø­ler nå. Jeg er trist og des­il­lu­sjo­nert. Jeg har lært en lek­se, og det er at jeg ald­ri mer skal ha en «one night stand».

Pro­ble­met er at jeg kom­mer til å få to barn som «hen­ger ved meg» hvis jeg en gang vil øns­ke å stifte fami­lie.

Jeg frem­står som en dust som har sto­re må­ned­li­ge for­plik­tel­ser i form av bar­ne­bi­drag til to barn som er født med bare halv­an­nen måneds mel­lom­rom. Hvem vil vel sat­se på en som meg nå?

Det er van­ske­lig å få for­talt his­to­ri­en min uten at jeg fremstår som den håp­lø­se man­nen. Noen vil sik­kert ten­ke at jeg bør ta vare på beg­ge bar­na, men det er let­te­re sagt enn gjort. Jeg har ikke emo­sjo­nell ka­pa­si­tet til det, slik si­tua­­sjo­nen er nå.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Drømmer om et familieliv

Tan­ken på hvor­dan det­te skal la seg løse rent praktisk, er håpløs. Skal jeg løpe mel­lom de to hjem­me­ne for å hol­de på en baby? Jeg er ikke ond el­ler slem, men ser at det­te blir håp­løst for min egen del. Kan­skje for bar­nas også.

Jeg drøm­mer om å ta vare på den ene, det bar­net min kjæ­re Chris­ti­ne bæ­rer frem.

At hun har al­li­ert seg med den and­re kvin­nen, og glemt det fak­tum at jeg er blitt over­kjørt og ut­nyt­tet, er vel­dig så­ren­de. Jeg står ved min opp­fat­ning om at jeg er kom­met ufor­skyldt opp i den­ne van­ske­li­ge si­tua­sjo­nen.

Nå drøm­mer jeg bare om et fa­mi­lie­liv med kvin­nen jeg els­ker og vil sat­se frem­ti­den på. Jeg hå­per at hun til slutt inn­ser hva som er best for bar­net og oss. Vi hø­rer sam­men.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.