LESERNE FORTELLER
Kjærlighetssorgen var så brutal at jeg måtte gå til legen. Det fikk store konsekvenser
Pillene legen skrev ut til meg, tok over livet mitt.
Ingen ting er så vondt som å bli forsmådd av den du elsker. Ikke noe i verden gjør så sjelelig vondt som når din hjertevenn har gått bak din rygg med en annen.
Jeg opplevde dette da jeg var 32 år gammel. Etter endelig å ha funnet den mannen jeg ville stifte familie med, kom det sviket jeg til da hadde vært forskånet for.
Erling var alt jeg drømte om å finne. Han var sosial, morsom, ganske pen, sporty, kunnskapsrik og øm. Da jeg endelig fant ham, føltes det for godt til å være sant.
Jeg sa til venner og familie at jeg måtte klype meg i armen hver dag for å kunne fatte på ordentlig hvor heldig jeg var.
Jeg hadde aldri vært så lykkelig, men hvor lenge fikk Eva være i Paradis? I halvannet år var vi et par, og slik jeg så det, var alt perfekt. Dessverre kan dette bare ha vært i mine øyne.
Samme dag som jeg kom hjem med et par billetter til Syden, for å markere at vi hadde vært kjærester på dagen i 18 måneder, kunne han fortelle meg at han hadde forelsket seg i en annen. Den andre var 20 år, altså elleve år yngre enn meg, og hun hadde et lite barn.
Det var uforståelig, men jeg måtte ta det innover meg. Det kom frem at han hadde møtt den andre bak min rygg i flere måneder allerede. Han forklarte at det som i utgangspunktet var ment som støtte til henne i en vanskelig situasjon, hadde utviklet seg til kjærlighet.
– Det siste jeg vil i verden er å skuffe deg, men det hjelper ikke hva jeg gjør, for jeg får henne ikke ut av hodet. Jeg har ikke et valg, sa han.
Da han flyttet ut, var kroppen min i alarmberedskap og sorg. Hjernen min tenkte på ham og henne hele tiden. Hvert minutt og sekund plaget jeg meg selv med å tenke på at hun lå i armene hans. Det gjorde ubeskrivelig vondt psykisk og slo ut i fysiske smerter, og jeg fikk ikke sove.
Jeg ble så fortvilet at jeg til og med kjørte opp til leiligheten de bodde i. Fra bilen satt jeg og speidet inn vinduene deres. Det var sykt, men jeg klarte ikke å la være.
Kjærlighetssorg
Når jeg la meg, lå jeg og vred meg i sengen. Hver gang jeg følte at søvnen ville komme, bråvåknet jeg og følte uro og en slags angst. Hvordan ville fremtiden bli – ville jeg klare å komme over tapet?
Det føltes som om ingen ting ville kunne lege mine sjelelige sår. De var vid åpne og var intenst smertefulle.
Når tankene tok overhånd klandret jeg også meg selv for at jeg ikke hadde sluttet å bruke prevensjon. Jeg fikk en fiks idé om at alt ville ha vært bra om vi hadde fått et barn sammen.
Den første uken klarte jeg ikke å stå opp og gå på jobben. Jeg orket ikke tanken på å møte alle spørsmålene om hva som hadde skjedd mellom Erling og meg.
Da to uker var gått, var jeg så utslitt at jeg forsto at jeg måtte få en eller annen form for hjelp. Jeg fikk ikke sove og kroppen var så kraftløs at jeg ikke orket noen ting.
Da jeg kom til legen, sa jeg det akkurat som det var, og han så på meg og sa at jeg først og fremst trengte søvn. Derfor skrev han ut en resept på sovemedisin.
Jeg følte lettelse da jeg hentet medisinene på apoteket. Endelig skulle jeg få slappet ordentlig av igjen.
De hjalp. Jeg sovnet og sov så tungt at jeg følte at jeg hadde en «hangover» morgenen etter. Fordi jeg fikk sove, gikk jeg på arbeid også.
Når kvelden kom, og jeg satte meg ned, kom alle sorgtankene og hjernen ble overaktiv. Da gikk jeg og pusset tenner og tok en sovetablett. Så ga jeg meg hen til natten.
Jeg vet i dag hvor utrolig vanedannende sovemedisiner er. Da jeg hadde brukt opp boksen jeg fikk, fikk jeg en ny time hos lege og sa at jeg fremdeles slet med å sove.
Han skrev ut en ny resept. Selv leste jeg på pakningsvedlegget at pillene ikke måtte brukes over en lengre periode, men jeg la ikke så mye i det.
Les også (+): Mannen min lar kroppen forfalle. Nå er han så tykk at jeg ikke orker sex
Avhengighet
Det ble slik etter hvert at jeg gledet meg til hver kveld når jeg kunne ta den pillen, som dysset meg i søvn, men på et tidspunkt skjedde noe.
Jeg ble mer urolig og trengte to piller i stedet for en. Så, en formiddag, fikk jeg et angstanfall og måtte dra hjem fra jobb. Jeg fikk nye time hos legen og han mente at jeg trengte beroligende.
Min pillekarriere var i gang og jeg ante ikke hvilke mekanismer som hadde tatt tak i meg og livet mitt. Hadde jeg lest pakningsvedlegget nøyere ville jeg ha forstått at angsten og uroen jeg følte var et resultat av å ha brukt sovemedisin over tid.
Jeg fortsatte å ta sovepillene, som ga meg angst og tok beroligende for å dempe bivirkningene. Jeg ble pilleavhengig.
Hva tenkte legen på? Hva tenker leger på når de så ukritisk og uten å stille krav om for eksempel fysisk aktivitet foreskriver slike medisiner? Det er på sin plass å stille disse spørsmålene.
Jeg vet i dag at mange sovemedisiner er potensielt vanedannende, og skal foreskrives som en engangskur. Sannheten er at helsevesenet deler dem ut igjen og igjen.
På nettet fant jeg en artikkel om at Folkehelseinstituttet i fire år fulgte 300 000 nordmenn som fikk sovepiller. Ifølge studien ble over halvparten av dem sovepillebrukere på heltid. Mange av dem hadde bivirkninger som angst, depresjoner, smerter i kroppen, mageproblemer, kjeveproblemer, hodepine og øresus.
Jeg kom meg ikke ut av min sorg, og det eneste jeg gledet meg til i løpet av en dag, var å ta en ny pille. Å kjenne hva den gjorde med kroppen min ble min lykkerus.
Jeg levde ikke, bare eksisterte, og jeg isolerte meg fra venner og familie. Det eneste jeg faktisk klarte, var å gå på jobb, men helt ærlig, så gjorde jeg den halvveis.
Den nye fastlegen ble et sjokk å ha time hos. Hun var ung, frittalende og kritisk.
– Jeg ser at du har mottatt beroligende medisiner og sovemedisin over flere år. Har du forsøkt fysisk aktivitet i stedet? Spurte hun.
Jeg sa at jeg ikke hadde krefter til å være i fysisk aktivitet.
Den dagen ble jeg forklart hvilke bivirkninger sovepiller kan gi, og jeg ble gjort oppmerksom på at uroen muligens skyldtes sovemedisinen, men samme hva hun sa, satt jeg der og bare ønsket at hun raskest mulig skulle skrive en resept på det jeg hadde kommet for å få.
Midler som lindrer i øyeblikket, men som skader på sikt, var ord min nye fastlege brukte. Hun krevde at jeg begynte å røre på meg.
– Lov meg at du går en tur hver dag, helst på minst en halvtime, bad hun.
Les også (+): – Jeg ba om skilsmisse. Som jeg angrer!
Redningen
Min reise tilbake til livet var ikke gjort raskt. Den begynte med små endringer og god hjelp fra fastlegen min. Hun satte meg i kontakt med en forening som heter «Medisin mot Piller».
Da jeg sluttet med sovemedisiner, kom søvnproblemene tilbake og jeg hadde en tung periode fordi jeg var så sliten, men så oppdaget jeg magien i å trene. Når jeg ble fysisk sliten, kom søvnen tilbake.
Et åtte års helvete begynner å nærme seg slutten. Den siste uken har jeg våknet om morgenen og følt meg uthvilt og i balanse, og det er ingen selvfølge for meg.
Nå skal jeg jobbe videre med meg selv og sørge for at fortsettelsen blir like fin. Jeg håper at historien min kan få andre til å våkne opp og se hva langvarig bruk av sovemedisiner kan føre til.
Nå ser jeg lyst på fremtiden. Jeg er blitt 40 år, har fått en ny kjæreste og er blitt minnet om at det ikke finnes bare en kjærlighet til hver og en av oss.
Er jeg heldig, rekker jeg å få et barn før den biologiske klokken sier stopp.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
