Illusjoinenene som brast
Som barn forgudet jeg pappa. I voksen alder kom den sjokkerende sannheten frem
– Uansett hva han sier og gjør i årene som kommer, vil jeg aldri kunne tilgi ham. Det er umulig å stole på og føle respekt for en mann som ham.
De utroligste ting kan skje. Virkeligheten kan overgå det meste. Det er hva jeg har erfart i mitt liv.
Men da jeg fikk høre av en venninne at faren min hadde noen andre sider, ville jeg ikke høre på henne.
Hadde jeg bladd i fotoalbumene hjemme hos min mor, ville jeg har sett bilde etter bilde av meg selv som liten jente, sittende i armkroken til pappa, eller på fanget hans.
På alle disse bildene smiler jeg lykkelig. Han var mitt livs helt og beskytter, og jeg elsket ham over alt på jord.
I dag orker jeg ikke å se på bildene albumene. Jeg klarer ikke helt å tro på at pappa bare så på seg selv som en forelder. Hadde han andre tanker og ønsker for hvordan han skulle være sammen med meg? Jeg klarer ikke å fri meg fra slike spørsmål.
Vi var en helt vanlig, harmonisk og glad familie.
Mamma, pappa, broren min og jeg levde et fint hverdagsliv, uten krangling og bråk. At jeg var pappas jente var opplest og vedtatt.
Mamma pleide å spøke om at jeg var mest glad i faren min, og jeg tenkte at det var sant. Jeg likte ham bedre enn henne. Mens hun maste om alle de små tingene, så han stort på ting og var morsom å være sammen med.
Mens andre fedre ofte fremsto som fraværende og utilgjengelige, var min pappa leken og humoristisk. Han fant på spennende ting, som teltturer for meg og venninnene mine. Da tente han bål og spikket pølsepinner til oss, og han lå i midten av en gjeng tullete piker, og han kilte oss og fikk oss til å le. Alle syntes han var kul og grei.
Les også: (+) Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde
Mamma syntes det var koselig at han var så populær, og hun likte at han var så opptatt av meg og mitt ve og vel. Fordi broren min var en mammagutt, valgte hun å følge opp han. I perioder var det som om foreldrene mine hadde hvert sitt barn.
Da jeg ble eldre og klarte å resonnere, satte jeg ord på relasjonene hjemme. Det var min oppfatning at pappa og jeg sto hverandre så nært fordi vi hadde samme personlighet. Det var en kjemi mellom ham og meg som ikke fantes mellom han og broren min eller mamma og meg. De to guttene i familien kranglet med hverandre og de to jentene gjorde det samme. Det var merkelig, og vi lo litt av det.
Mitt gode forhold til pappa fulgte meg gjennom ungdomstiden også, til jeg var 18 år gammel. Han klemte meg, kysset meg på kinnet og sa at han elsket meg. Han fleipet med at jeg ikke kunne få meg en kjæreste, for det orket han ikke tanken på, og jeg syntes det var underholdende. Slik jeg så det var det ikke alvor.
Så, plutselig, begynte en av mine aller nærmeste venninner å bli rar i mitt selskap. Jeg visste ikke hvorfor og det gjorde meg usikker. «Hva er galt – har jeg gjort noe?», spurte jeg. Hun ristet på hodet, men fortsatte å holde avstand til meg, og jeg merket at de andre venninnene våre også endret seg overfor meg. Det var som om de holdt tilbake noe for meg, og jeg fikk en følelse av å stå utenfor fellesskapet.
Les også (+): Da skolen ringte, fikk vi sjokk. Vi ante ingenting
«Nå kan du fortelle meg hva det er. Jeg merker at dere skjuler noe for meg», sa jeg til Lina en dag. Da hadde det gått flere uker, og noe skurret. Tausheten som møtte meg hvis jeg kom gående og de pratet sammen, gjorde meg usikker. Likte de meg ikke lenger?
Lina så på meg med alvorlig blikk. «Det er ikke deg det er noe galt med, men faren din», sa hun. «Pappa?», sa jeg, perpleks. Hva kunne det være? Han var jo bare snill og fantastisk, den faren alle de andre ønsket seg.
«Han er ute etter småjenter», fortsatte hun.
Jeg ble stående som et stort spørsmålstegn og da jeg forsto hva hun virkelig sa og fikk summet meg, datt det ut av meg. «Dette er tull».
Jeg ville ikke tro på det Lina sa. Hun fortalte at hennes yngste søster hadde hatt kontakt med en ung gutt på en chattekanal på nettet, og at det viste seg at samtalepartneren var en voksen mann, som ville møte henne. «Da vi oppdaget det bestemte vi oss for å lure ham. Jeg overtok styringen i samtalen og avtalte et møte.
Vi gjemte oss bak en bil for å se hvem som kom til benken i skogkanten, og det var faren din», sa hun. Hun fortsatte med å fortelle om små episoder, som de hadde undret seg over da de var små. De opplevde pappa som veldig annerledes fordi han så ofte ville ha dem på fanget.
Nei, ikke pappa. Jeg dro hjem, og da vi satt rundt middagsbordet den dagen satt jeg og betraktet ham nøye. Han var kjekk, morsom og kvikk, og han fortalte at han skulle sykle en tur i skogen samme kveld. Brått slo det meg: Skulle han virkelig trene? Jeg tenkte på alle de sene kveldene, da han satt bak låst dør ved datamaskinen sin, og på alle de timelange turene han hadde i marka. Løy han?
Da jeg snakket med Lena neste gang, bad jeg henne om å fortelle meg mer. «Jeg sier ikke dette for å ødelegge for deg», sa hun, og tårene rant. Det var da vi gjorde det, som endret alt. Hun tok kontakt via et falskt navn med min pappa. Han gikk fem på og svarte. Han avtalte et møte med en 12 år gammel jente, som ikke fantes, og Lena og jeg dro dit han skulle komme for å møte henne, på et stille sted i en park.
Jeg var så nervøs at jeg følte at jeg ville kaste opp, og da jeg så at faren min kom på sykkelen sin, ble jeg svimmel. Det var ham. Han så seg rundt, satte seg ned og ventet.
Et sinne overmannet meg og jeg løp ned til ham. «Pappa, hva gjør du her?» Han ble rar og begynte å stotre og stamme. «Er du pedoen?», skrek jeg. Han bad meg om å roe meg ned og sa at han helt tilfeldig var der vi var. «Nå forstår jeg ingen ting», sa han.
Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra
Da jeg kom hjem fortalte jeg mamma alt sammen, og det rare var at hun trodde meg umiddelbart. Hun tok pc-en hans og dro til en venn, som jobbet med data, og jeg vet nå i ettertid at de kom seg inn på hans profiler. Slik fikk hun et innblikk i en syk manns verden.
Mamma og pappa ble skilt. Det var ingen som anmeldte ham. Han flyttet til sin hjemby på Vestlandet, og siden det har jeg ikke snakket med ham. Jeg respekterer ham ikke mer. Den kjærligheten jeg følte er erstattet med hat og forakt. Han er ikke den mannen jeg trodde at han var.
I ettertid har jeg fått vite at mamma lenge hadde en mistanke om at noe ikke stemte. Det viktigste var dog for henne var at han ikke hadde misbrukt meg, og i sannhetens navn: Det gjorde han aldri. Men at han dro med meg og alle venninnene mine fordi han likte å være nær små jenter, er jeg ikke i tvil om. Det kom tydelig frem fra nettstedene han hadde vært på, at han tenner på piker, som ennå ikke er ferdig utviklet.
Jeg tror at det finnes mange, mange menn som faren min, og de lever vanlige familieliv. At han ble oppdaget var hans uflaks, for han kontaktet en jente, som visste hvem han var, og som sladret. I dag er jeg glad det skjedde, men det har vært en tøff tid. Å miste faren sin på den måten jeg har gjort, er tungt. Jeg har følt både bitterhet, sinne og sorg.
Midt oppi alt er jeg likevel glad Lena turte å innvie meg i sin hemmelighet. Jeg er ikke interessert i å basere mine relasjoner på en løgn. Jeg vil ikke ha en far som har et hemmelig liv med perverse lyster. Uansett hva han sier og gjør i årene som kommer, vil jeg aldri kunne tilgi ham. Det er umulig å stole på og føle respekt for en mann som ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
