De blå sidene
Jeg elsker ham, men kan ikke fortsette å leve på denne måten
Thomas var helt uegnet til å bli far, men herregud som jeg elsket ham.
Foreldrene mine har holdt sammen gjennom livet til tross for en masse uenigheter. De fleste mener at det beste for alle ville vært om de gikk hver til sitt. Både broren min og jeg kan skrive under på det.
Vi vet ikke hvordan det er å være skilsmissebarn, men jeg tror ikke det er så mye bedre å være «burde-vært-skilsmissebarn».
– Vi har holdt sammen på grunn av dere barna, sa faren min til meg i et fortrolig øyeblikk.
Det er vel ingen som har lyst til å høre den setningen av faren sin. Så jeg bestemte meg tidlig for at mine barn heller skulle få skilte foreldre enn å vokse opp slik broren min og jeg har gjort.
De skulle få slippe å leve tett innpå to mennesker som ikke hadde det bra hverken med seg selv eller andre. Men det er rart med det, ting blir alltid annerledes enn man har tenkt …
Gravid
Thomas og jeg hadde et litt spesielt forhold allerede fra starten. Selv om vi var forelsket, forsvant vi ikke helt i hverandre slik så mange gjør.
Vi er begge svært selvstendige personer som setter friheten vår høyt, så vi fortsatte i stor grad livet vårt som før, til tross for at vi var blitt kjærester.
Som «frie» mennesker måtte vi jo ikke bli for nærgående i hverandres privatliv. Likevel var jeg både fascinert og forelsket i denne fyren som absolutt ikke var A4, og alltid bød på overraskelser.
Vi hadde vært kjærester i åtte måneder da jeg oppdaget at jeg var gravid. Det var med vantro jeg så på den positive graviditetstesten.
Jeg kunne overhodet ikke se for meg Thomas som far, til det levde han altfor ustrukturert. Han var kunstner, i ordets videste forstand, og alt rundt ham kunne være kaos i perioder. Og selv følte jeg også at jeg ikke hadde rast fra meg. Så jeg gikk først til legen og sa at jeg ville ta en abort, uten å fortelle noe til Thomas. Men jeg ombestemte meg.
Dermed satte jeg meg ned med Thomas og fortalte ham at jeg var gravid.
– Er det sant? ropte han og hoppet opp fra stolen han satt på. – Skal jeg bli far?
Han begynte å danse jublende rundt i rommet, og jeg kunne ikke annet enn å smile av ham. Men en fornuftig del av meg var veldig klar over hvor lite Thomas var i stand til å leve ansvarlig og stabilt.
– I morgen flytter du inn hos meg! brøt han inn i tankegangen min. – Så maler vi roterommet mitt og lager barnerom av det.
Han satte seg på kne foran meg, slo armene rundt bena mine og la hodet på lårene mine. Som et lite barn, tenkte jeg. Helt uegnet til å bli far, men herregud som jeg elsket ham.
Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok
Klarte ikke å stole på ham
Da Markus ble født, hadde Thomas og jeg bodd sammen i tre måneder. Han hadde roet seg noe ned, men kunne fortsatt bli borte to dager i strekk hvis han ble revet med av folk som var interessante nok.
Som kunstner var ikke hverdagen hans akkurat preget av åtte-til-fire-jobbing. Dette visste jeg jo da jeg valgte å flytte sammen med ham, så jeg godtok det livet han førte.
Jeg er ganske overbevist om at han ikke var utro mot meg i denne perioden, det var ikke der det lå hos ham. Det var mer at han elsket mennesker generelt, elsket å dingle rundt og ikke vite hva som ventet bak neste hjørne.
Slik fikk han inspirasjon til kunsten sin og knyttet kontakter. Alt dette visste jeg. Da Markus endelig var kommet hjem til oss, og vi tre satt sammen i sofaen, så jeg at Thomas plutselig ble svært rørt.
– Du har gjort meg så lykkelig, Cecilie, sa han og tok rundt oss mens tårene trillet.
Det var et fint øyeblikk.
I et halvt år opplevde jeg en annerledes Thomas. Han gjorde alt for familien sin og jobbet oftere hjemme slik at han kunne være sammen med Markus og meg.
Det var en fin tid, den fineste vi hadde sammen, egentlig. For ingenting varer evig.
Da Markus nærmet seg ett år, begynte Thomas igjen med vandringene sine rundt i byen. Og som før kunne han være borte to timer eller tre dager uten å gi beskjed om hvor han var.
Når han kom tilbake, fortalte han alltid om hva han hadde opplevd, og siden jeg hadde godtatt dette før, tok han det som en selvfølge at det var greit nå også.
Det ble imidlertid vanskelig da Markus begynte i barnehagen og jeg begynte å jobbe igjen.
Jeg har en jobb hvor jeg kan bestemme min egen arbeidstid, men det er ofte mye jobb, og Thomas klarte ikke å tilpasse seg dette sammen med ansvaret for Markus.
Jeg kunne ikke stole 100 prosent på at Thomas ville hente ham i barnehagen når det var avtalen.
Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt
Avgjørelsen
Da Markus var to år, flyttet vi for første gang fra Thomas. Vi fikk oss en egen leilighet, og jeg må innrømme at det var godt å komme vekk fra det ustrukturerte livet til Thomas.
Jeg elsket ham så det gjorde vondt, men han var bare ikke skapt for et familieliv. Thomas var knust og sto på døren min hver kveld i fem dager før jeg slapp ham inn.
Dermed ble han i tre dager, og vi var som nyforelskede og sammen som den familien vi egentlig burde vært. Så forsvant han igjen og var borte i fire dager før han på nytt kom og tagg om familieliv.
Jeg vet ikke, det var noe med Thomas som hypnotiserte meg, som gjorde meg svak. Venner og familie mente jeg burde kutte all kontakt med ham, og i fornuftige stunder, når Thomas var borte, sto det klart for meg at jeg skulle få til en vanlig samværsavtale og avslutte dette slitsomme forholdet.
Men når Thomas sto på døren, slapp jeg ham inn i varmen og familielivet, og vi opplevde gode øyeblikk igjen.
At dette ble en følelsesmessig påkjenning for Markus, visste jeg godt, det var jo det for meg også. Han ble tre og fire år, og ingenting forandret seg.
Det var slitsomt å leve slik. Vi begynte med årene å krangle mer også, og stemningen hjemme var til tider uutholdelig. Men vi elsket hverandre og klarte ikke å gi slipp.
Så en kveld var Markus og jeg på besøk hos broren min og hans familie. Markus fylte fem om noen dager, og jeg ante ikke om faren ville stille opp eller ikke.
– Husker du hva vi sa da vi var små? spurte broren min meg plutselig da vi sto alene på kjøkkenet og tok oppvasken. – Husker du vi sa at vi heller ville vært skilsmissebarn enn «burde-vært-skilsmissebarn»?
Jeg skjønte straks hva han snakket om og så ned i oppvaskvannet, klarte ikke å møte blikket hans.
– Det er ikke det samme, sa jeg.
– Jo, Cecilie, det er akkurat det samme. Burde du ikke begynne å tenke på Markus? Du og Thomas har ingen fremtid sammen, han sliter dere ut begge to.
Jeg svarte ikke, jeg visste at han hadde rett. Jeg tok en avgjørelse der og da. Jeg måtte bryte med min store kjærlighet.
Han var ikke i stand til å ha det stabile forholdet jeg ønsket å ha, og som jeg uansett ønsket at barnet mitt skulle ha.
Så en kveld forklarte jeg Thomas at det måtte være slutt mellom oss. Thomas ble helt gal. Et øyeblikk var jeg redd han skulle rive ned leiligheten der han sto og brølte, men så roet han seg og begynte å gråte.
– Jeg skal skjerpe meg, Cecilie, hulket han. – Jeg elsker dere jo.
Jeg måtte hente frem alle kreftene jeg hadde for å stå imot. Jeg sa at avgjørelsen var tatt og at det måtte bli slik.
En måneds tid prøvde Thomas alt for å få oss sammen igjen. Jeg gråt når han ikke var der, men holdt masken de gangene vi møttes for å overlevere Markus til hverandre.
Vi fikk til en samværsavtale, men Thomas har selvsagt problemer med å stille opp. Det visste jeg på forhånd, men det går på et vis, og han er en god far når de to først er sammen.
I skrivende stund har ingen av oss funnet nye kjærester, og jeg får stadig meldinger fra Thomas der han ber om gjenforening.
Men jeg står fast på min avgjørelse og er glad jeg ikke ble som mine foreldre. Jeg var på vei dit, det innser jeg nå. Men om jeg vil slutte å elske Thomas, det tviler jeg på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
