DE BLÅ SIDENE

Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår

Først da jeg fikk se hvor­dan for­eld­re­ne mine be­hand­let min dat­ter, for­sto jeg hvor problemene min kom fra.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Min mang­len­de evne  til å ta ini­tia­tiv har all­tid vært en klamp om fo­ten. Jeg har ald­ri tatt for meg, vært frem­på, sagt noen imot i hele mitt liv, hver­ken pri­vat el­ler på jobb.

Jeg har all­tid hatt så li­ten tro på meg selv og min egen døm­me­kraft at jeg nær­mest blir helt hand­lings­lam­met hvis jeg måt­te fat­te en el­ler annen form for be­slut­ning.

I man­ge år prøvde jeg å hol­de det­te han­di­kap­pet mitt skjult.

Folk flest så nok på meg bare som snill og grei og en­kel å ha med å gjø­re. Jo, takk skal du ha! Jeg ble jo all­tid vil­lig med på det alle and­re øns­ket!

Da jeg traff Martin, var jeg 26 år gam­mel. Frem til da had­de jeg ald­ri i mitt liv tatt noe slags ini­tia­tiv over­for det mot­sat­te kjønn, ikke så mye som bydd opp noen til dans på lo­ka­let.

Men jeg føl­te en sterkt til­trek­ning mot menn som frem­sto som hand­le­kraf­ti­ge, og Martin var de­fi­ni­tivt en av dem.

Han på sin side føl­te seg nok eks­tra man­dig når jeg over­lot alle slags be­slut­nin­ger til ham, i hvert fall i star­ten.

Men med ti­den ble det noe an­strengt over det.

Som for eks­em­pel når vi skul­le kjøpe møb­ler el­ler in­ven­tar, og jeg ald­ri kun­ne be­stem­me meg. Om hvor­dan jeg veg­ret meg for å dra på Ikea, for­di jeg viss­te hvor­dan det kom til å bli. Og det å kjøpe hus sam­men var i seg selv in­gen en­kel af­fæ­re, når den ene kjø­pe­ren ald­ri klar­te å be­stem­me seg …

Men om det var litt slit­somt for Martin, så var det enda van­ske­li­ge­re for meg. Jeg føl­te meg ofte bent frem ubru­ke­lig.

Så ble vi for­eld­re til fan­tas­tis­ke lil­le Eva. To år gam­mel had­de hun lært seg å si be­stemt nei, og hun utfors­ket ver­den med en gren­se­løs nys­gjer­rig­het.

En søn­dag et­ter­mid­dag kjør­te vi av gårde for å be­sø­ke for­eld­re­ne mine, og ak­ku­rat det­te be­søket ble litt av en tan­ke­vek­ker.

Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten

Drep­te alt ini­tia­tiv

Eva els­ket å sprin­ge rundt på ple­nen og leke med hau­ge­ne av ny­klip­pet gress som var ra­ket sam­men. Det var hun vant til å gjø­re hjem­me hos oss.

Men pap­pa had­de ak­ku­rat ra­ket fer­dig, og var slett ikke så begeist­ret for to­årin­gens lek.

Fra det øye­blik­ket vi kom og til vi reis­te igjen, var for­eld­re­ne mine på den lil­le jen­ta kon­stant.

Så snart hun nær­met seg gress­hau­ge­ne el­ler gjor­de noe an­net som ikke pas­set foreld­re­ne mine, så var de på plass med pe­ke­fin­ge­ren og kri­ti­ser­te henne.

Det var som om de ikke tål­te å se at hun had­de sin egen vil­je, og hun fikk ikke lov til å leke el­ler gjø­re noe på sin egen måte.

Lil­le Eva ble for­vir­ret og frust­rert, og jeg fikk plut­se­lig «flash­back» til min egen barn­dom.

Plut­se­lig sto alt klart for meg, hvor­dan mine for­eld­res un­der­tryk­king av all even­tyr­lyst had­de på­vir­ket meg og ført til min ibo­en­de be­slut­nings­veg­ring og man­gel på ini­tia­tiv.

Det var så selv­sagt at jeg kun­ne ikke for­stå hvor­for jeg ikke had­de for­stått det­te tid­li­ge­re!

Jeg ble ille be­rørt av å se hvor­dan Eva ble be­hand­let av bes­te­for­eld­re­ne sine.

Jeg prøv­de å pro­tes­te­re og si at hun var tross alt bare var et lite barn, kun­ne det være så far­lig om hun ro­tet ut­over noen gress­tus­ter?

Da re­ager­te mine for­eld­re med for­bau­sel­se og så ned­la­ten­de på meg, som om jeg over­ho­det ikke for­sto meg på bar­ne­opp­dra­gel­se.

Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Vi har lært

Vel hjem­me igjen for­tal­te jeg Martin om hva jeg ak­ku­rat had­de inn­sett. Og si­den har både han og jeg hatt en mye bedre for­stå­el­se for hvor­for jeg helt si­den opp­veks­ten har slåss med det som for meg er et stort han­di­kap.

Jeg har nå be­visst be­gynt å trene på å bry­te det­te møns­te­ret.

Og langt vik­ti­ge­re: Vi har be­stemt oss for ald­ri å la mine for­eld­re være ale­ne sam­men med Eva.

De skal ikke få lov til å pre­ge henne på samme måte som de pre­get meg.

For dat­te­ren min skal få fri­het til å ut­vik­le seg til et selv­sten­dig in­di­vid som er trygg på seg selv, det er det vik­tig­ste av alt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 06/07 2023, og sist oppdatert 01/08 2023.

Les også