leserne forteller
Noe skjedde med meg da vi fikk barn. Jeg angrer fortsatt
Jeg skulle ha ønsket at noen hadde advart meg om den første tiden som mor, for i ettertid har jeg fått vite at mange har gått i den samme fella som meg.
Noe skjer når vi kvinner blir mødre. Noe skjer med oss når hormonene tar tak i oss under en graviditet. Vi forandrer oss. I hvert fall gjaldt det meg, og jeg vet at det gjelder mange andre også.
Nå skal jeg forsøke å se alt fra utsiden, som om jeg ikke er meg, og jeg skal ta selvkritikk. For på den måten kan jeg kanskje vise andre hva som ikke er så lurt å gjøre.
Peter og jeg var så forelsket som det var mulig å bli. I tillegg var vi verdens beste venner. Han var min bestevenn, og jeg elsket ham så høyt at det ikke fantes ord som kunne beskrive det.
Vi møttes gjennom felles venner i tjueårene, og vi hadde begge bak oss et langvarig forhold, og visste hvordan vi ville ha det i et samliv.
Det sa pang. Brått visste jeg at jeg var klar for å satse på en mann og få «hele pakka» – det vil si hus og barn.
Vi lå i sengen og planla og jeg kunne ikke være nok sammen med ham. Ikke nok nær ham. Kroppen var i fyr og flamme. Jeg ble rød i kinnene og varm i kroppen bare jeg tenkte på ham.
Det skal sies at ting skjedde fort med oss, men før jeg ble gravid hadde vi vært kjærester i to år. Det var to år på en rosa sky. Å få barn med ham fremsto som det største jeg kunne oppleve.
Han sa ofte at han elsket at jeg var like opptatt av nærhet som ham. Noen år senere, og med mye som har skjedd, tenker jeg mye på akkurat dette. Noe skjedde da jeg ble gravid.
Den gangen gråt vi begge fordi vår drøm om å bli foreldre endelig skulle oppfylles. Peter fridde, og vi planla å gifte oss så snart jeg følte at kroppen min var klar for en brudekjole etter fødselen.
«Det tar nøyaktig ni måneder å gjøre en elskelig og villig kvinne til en utilnærmelig bitch», leste jeg en gang et sted. Da lo jeg av det og forstod ikke hva skribenten mente å si.
I dag vet jeg.
Les også (+) Jeg trodde at hun var bestevenninnen min. Så feil jeg tok
Peter ventet tålmodig
At jeg ikke orket å være nær mens jeg gikk gravid taklet Peter godt. Han strøk meg over magen og gledet seg til å bli far. Han var stolt av meg, ikke minst fordi jeg fortsatte å holde et høyt tempo gjennom hele svangerskapet. Vi var verdens beste venner.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
En gang sa han: «Jeg gleder meg til barnet er kommet ut. Da skal jeg ligge omslynget med deg igjen».
Jeg visste hva han mente med omslynget og sa at også jeg gledet meg. Jeg trodde jo at lysten ville komme tilbake når kroppen ble normal igjen.
Vi ble foreldre til en nydelig gutt, som gråt hver natt på grunn av kolikk. Jeg hadde en mann som stod opp om natten og vugget og vugget, selv om han skulle på jobb neste dag. Og som lot meg hvile på sofaen hver ettermiddag mens han trillet tur med en skrikende baby.
Men da han ville legge seg inntil meg i sengen vår, snudde jeg ryggen til og sa: «Jeg orker ikke, jeg er for sliten».
Hver gang trodde jeg at det ville bli bedre neste dag, men det ble det ikke. For å si det som det var, så mistet jeg totalt lysten og behovet for sex. Jeg klarte meg bra uten og regnet med at det gjaldt samboeren min også.
Hadde jeg vært våken og oppmerksom, ville jeg ha tatt innover meg at han begynte å bli frustrert. Ethvert forsøk på å forføre meg strandet. Jeg ble irritabel til slutt, og sa at sånn er det å få barn. «Du må vente til jeg tar initiativet», sa jeg også.
De tre første årene vi var foreldre var vi praktisk talt ikke intime, men når det skjedde, lyste han opp. Hver gang virket han lykkelig i flere dager etterpå.
I dag tenker jeg: Burde jeg ikke ha tatt meg sammen og tvunget meg til å gi ham den fysiske nærheten han trengte som mann? Den gang forsto jeg ikke hvor alvorlig det var.
I dagens samfunn er ikke dette et tema man snakker om, men i gamle dager gjorde de det. Det fikk jeg vite av mormoren min. Hun sa at de snakket om «ekteskapelige plikter».
Fordi jeg er en sterk, uavhengig og moderne kvinne falt det meg ikke inn å tenke i de baner. Han fikk respektere min manglende lyst. Basta.
Å være etterpåklok gjør vondt. Det som skjedde var at jeg trodde at ting gikk bra, fordi Peter virket roligere og mer fornøyd. Han inviterte ikke til nærhet og jeg følte lettelse.
I grunnen var det ikke så rart at jeg følte meg sliten, for jeg jobbet fullt ved siden av å holde hjemmet vårt perfekt til enhver tid. Jeg trente også hardt for å være flott i kroppen og slappet aldri av. «Nå kan vi planlegge bryllup», sa jeg, og begynte å legge planer helt for meg selv.
Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!
Burde jeg tvunget meg til sex?
De lunkne svarene da jeg spurte om dato, hadde en årsak. Han fant den varmen han ikke fikk av meg hos en annen. Da jeg oppdaget det, tror jeg han lot meg oppdage det ved å la mobilen ligge på bordet med en beskjed fra elskerinnen på forsiden.
«Elsker deg», stod det.
Det føltes som en pil ble skutt rett gjennom kroppen min. Virkeligheten kom som et smell, og jeg visste øyeblikkelig at jeg hadde forsømt mannen jeg var så utrolig glad i.
Da oppgjørets time kom, gjorde han det klart at det var for sent. Han hadde forelsket seg i en annen. Den andre kvinnen forstod ham og var tilstedeværende og øm. «Du er blitt en annen. Jeg kjenner deg ikke igjen fra da vi møtte hverandre», sa han til meg.
Det burde ikke ha vært et sjokk for meg at ting gikk som de gikk, for egentlig hadde vi levd sammen som to som ikke var glad i hverandre. Jeg hadde i tre år glemt å sette pris på mitt barns far.
Vi hadde levd sammen, uten å leve sammen som par bør gjøre.
Jeg skulle ha ønsket at noen hadde advart meg om den første tiden som mor, for i ettertid har jeg fått vite at mange har gått i den samme fella som meg. De har bare sett seg selv og barnet og glemt den partneren de vil leve livet sammen med.
Jeg tok Peter som en selvfølge. At han forsto hvordan jeg hadde det og var villig til å vente på at jeg ble meg selv igjen, var jeg sikker på.
Hadde jeg brukt vettet, hadde jeg gitt ham nærhet når han trengte det. Ikke hver gang, men i hvert fall av og til. Da hadde han ikke hatt behov for å søke ut. Da hadde han ikke lett etter noe annet, eller vært åpen for noe annet.
Da vi snakket sammen før vi skilte lag, sa han at det hadde vært utrolig belastende og tungt å bli avvist gang etter gang. Han var sikker på at jeg ikke var glad i ham og følte at jeg hadde brukt ham for å få barn.
Det siste året har jeg snakket med mange venninner om tiden under og etter graviditet, og de fleste kjenner seg igjen i det jeg beskriver. De som har gjort som meg, lever ikke lenger med barnefaren.
De som bød på nærhet, selv om de ikke alltid hadde veldig lyst, er i forholdet fremdeles. Kanskje er det tilfeldig, men det er også gode grunner til å tenke at det ikke er det.
Kroppslige behov er åpenbart forskjellig hos menn og kvinner når kvinner får barn. At det alltid har vært slik, kan vi konstatere gjennom begrepet «ekteskapelig plikt». Det var kvinnens plikt å tilfredsstille mannen, selv om hun ikke hadde lyst.
Det høres fælt ut, og det er lett å tenke at dette er kvinneundertrykkende. Men er det undertrykkende å vise forståelse for at den andre parten trenger noe du ikke trenger i like stor grad?
Jeg vet at jeg kaster ut en brannfakkel i vår tid, men tenker at det lov å dele sin historie. Hadde jeg kunnet leve de siste årene om igjen, skulle jeg ha tenkt mer på Peter og hva han trengte for å ha det bra.
Vi er heldigvis venner fortsatt, men jeg angrer på at jeg var en isdronning i vårt samliv.
Han var utro, men det var mine avvisninger som fikk ham til å søke ut og være mottakelig for ny kjærlighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 30/05 2022, og sist oppdatert 15/07 2024.
