Nå er jeg livredd for fremtiden. Og det er min egen skyld

Jeg er ingen uansvarlig jente. Jeg var iallfall ikke det før. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg har satt meg selv i en posisjon jeg aldri trodde jeg skulle komme i, og jeg er redd, ja, livredd for fremtiden.

Det begynte for åtte måneder siden. Jeg var nettopp ferdig med studiene, og Egil, kjæresten min, og jeg hadde bestemt oss for å flytte sammen.

Han var også nettopp ferdig med utdann­elsen. Vi flyttet til Oslo, der utsiktene til å få jobb var bedre enn i småbyen hvor vi bodde. Penger hadde vi lite av, men vi skulle da greie dette.

For å klare de akutte utgiftene skaffet vi oss kredittkort. Jeg hadde hatt inntekt ved siden av studiene, så vi satte kredittkortet i mitt navn.

40 000 kroner var kreditten på, og så mange penger hadde jeg aldri før hatt til disposisjon. Vi trengte pengene til å dekke flytteutgifter og depositum.

Dessuten, trodde vi, var det bare et tidsspørsmål før vi var i full jobb begge to.

Vi fant en leilighet som var både rimelig og koselig, og i begynnelsen var alt fantastisk. Vi var optimistiske med hensyn til fremtiden, og vi brukte tiden på å søke jobber og ordne vårt nye hjem.

Alt vi hadde av møbler, var arvet fra velmenende besteforeldre og tanter. Og selv om det ikke akkurat ga grobunn for en helhetlig og gjennomtenkt stil, bestemte vi oss for å beholde det meste.

Vi visste at vi måtte være forsiktige med penger, i alle fall frem til vi begge var i jobb.

Men enkelte ting måtte vi ha – som hvitevarer. Vi hadde bestemt oss for å kjøpe så billig som overhodet mulig.

Men da vi møtte en selger som poengterte at den billigste løsningen som regel endte som den dyreste, og at vi burde kjøpe for fremtiden, bestemte vi oss for å følge rådet hans.

Vi skulle jo bygge et liv sammen og hadde da god tid på å betale det tilbake senere.

Les også (+): Alt mellom oss var basert på løgn og bedrag. Var det denne løgneren jeg ville dele resten av livet med?

Visste jeg ikke burde

Den første tiden var travel. Jeg sendte mange søknader, men fikk sjelden svar. Og de svarene jeg fikk, var av typen «vi takker for interessen og beklager at du i denne omgang ikke nådde opp».

Egil tok seg en midlertidig jobb på en restaurant, mens jeg fortsatte jobbsøkingen. Jeg fikk arbeidsledighetstrygd, ikke så mye, men det hjalp da litt. Den lille inntekten vi hadde, var akkurat nok til å dekke utgiftene.

Det kunne ha gått bra, men jeg trengte klær til å gå på intervju i. Alle tips og gode råd for jobbsøking går jo ut på at man skal kle seg pent og være velstelt. Det koster penger.

Jeg dro kortet med bøyd hode og høy puls. Jeg visste jeg ikke burde, men det var en investering, sa jeg til meg selv. Og jeg prøvde å være forsiktig.

Da garderoben var fylt, gikk jeg løs på leiligheten. Det var nå jeg hadde tid til å pusse opp. Når jeg begynte å jobbe, ville jeg hverken få tid eller overskudd til å gå rundt i butikker og lete etter ting.

Etter hvert tenkte jeg nesten ikke over det når jeg dro kortet. Det ble en vane. Dessuten kjøpte jeg aldri noe dyrt.

Etter hvert som tiden gikk og jobbtilbudene uteble, ble det vanskelig å holde motivasjonen oppe, og jeg ble mer og mer bekymret for den stadig økende gjelden. Et halvt år i forveien hadde jeg greid å kutte røyken, men nå sprakk jeg, og utgiftene til røyk gjorde ikke akkurat den økonomiske situasjonen bedre.

Mange dager manglet jeg helt kontanter, og for å dekke kostnadene til røyk måtte jeg bruke kredittkort på kiosker. Jeg fikk meg aldri til å gå inn på en kiosk og bare kjøpe sigaretter, men kamuflerte min nød ved å kjøpe noe å drikke i tillegg.

En sigarettpakke som i utgangspunktet er kostbar, ble dermed doblet i pris, og det lenge før rentene slo inn.

Da jeg omsider fikk tilbud om en jobb, var økonomien så skakkjørt som den kunne få blitt, og forholdet mellom Egil og meg hadde begynt å skrante.

Det var heller ingen fast jobb jeg ble tilbudt, bare et engasjement på ukebasis. Noe som betydde at jeg ikke kunne være trygg på å ha jobb mer enn i en uke om gangen.

Det var her det virkelig gikk galt. Jeg beholdt arbeidsledighetstrygden selv om jeg jobbet. Først hadde jeg bare ment å ta imot pengene den første uken, men så, vips, hadde det gått en sommer.

Å tie om lønn når man mottar arbeidsledighetstrygd over så lang tid, blir regnet som grovt bedrageri.

Jeg føler det som om livet mitt er ødelagt. Ingen har oppdaget denne svindelen ennå. Men jeg vet at det kan avsløres når som helst.

Hva skal jeg si? Og når myndig­hetene finner ut at jeg ikke kan betale gjelden? Hva kommer til å skje med meg?

Jeg er alene nå. Forholdet vårt sprakk for en måned siden. Egil hadde fått nok – av meg og av bekymringer.

– Vi har vokst fra hver­andre, sa han diplomatisk. – Vi passer bedre sammen som venner.

Jeg er ikke enig. Jeg savner ham forferdelig. Jeg elsker Egil, og jeg trodde vi skulle være sammen for alltid. Det var det som var planen. Det var det vi hadde jobbet for.

Egil sier han skal hjelpe meg, sier vi fortsatt skal dele kredittutgiftene, men jeg vet ikke om han vil følge opp dette løftet.

Det var jeg som brukte kortet, og det står i mitt navn. Dessuten er han observert med en annen, så kanskje glemmer han både meg og gjelden.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Ikke gjør det

Jeg har endelig fått meg fast jobb og en liten hybel på kjøpet. Det er ikke drømmejobben, men lønnen er OK, så kanskje kan jeg klare det likevel. Men jeg er redd.

For noen måneder siden hadde jeg en lys fremtid foran meg. Nå er alt borte, jeg har selv ødelagt fremtiden min. Noen ganger håper jeg de skal oppdage hva jeg har gjort.

Kanskje vil det være bedre å vite, ta et oppgjør, fortelle sannheten – i stedet for å gå her og vente. Kanskje vil jeg bli straffet mildere, hvis jeg melder meg selv, jeg vet ikke …

Jeg vet det er mange som kommer i samme situasjon som meg. Jeg sier bare at om du vurderer å søke kredittlån, ikke gjør det! Det koster dyrt å leve på forskudd. Det vet jeg av erfaring.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg trodde at han hadde en annen. Da jeg krevde skilsmisse, fikk jeg svaret

Mannen min ville skilles og ventet barn med en annen. Det fikk uante konsekvenser