Leserne forteller
Mor skal ikke få ødelegge julen i år også. Jeg har fått nok
I fjor ble høytiden fullstendig ødelagt av min mor. I år har vi andre planer.
Vi hadde alle sett frem til å feire julen hos mamma og samboeren hennes i fjor.
Håkon, min samboer, og jeg hadde noe vi gledet oss til å fortelle resten av familien. Julekvelden, da hele familien var samlet, ville være en fin anledning til å fortelle om bryllupsplanene våre.
Johanne, datteren min på ti år, gledet seg lenge i forveien til juleferien hos mormor. Og mor virket henrykt over at vi skulle komme. Alt lå til rette for en vellykket ferie.
Alt virket så bra til å begynne med. Mamma var i godt humør, og det var en god stemning i huset der alle hjalp til med forberedelsene til julekvelden.
Som vanlig ble vi satt i sving så fort vi var i hus. Håkon har aldri vært vanskelig å be, og han stilte opp så godt han kunne.
Mamma virket så tilfreds de første dagene av juleferien, men jeg er ikke ukjent med hennes skiftende humør.
Hadde jeg bare kunnet sette fingeren på hva det var som utløste humørskiftet hennes denne gangen …
Jeg så ingen tegn til at noe var galt før mamma helt uventet fikk det første raseriutbruddet. Vi satt i stua og slappet av etter middag. Håkon satt og klappet hunden til moren min. Plutselig hisset mamma seg kraftig opp.
«Hold opp med å klappe bikkja», ropte hun mot Håkon.
Vi andre ble stumme av sjokk, vi formelig holdt pusten av skrekk alle sammen. Håkon valgte å late som ingenting. Med et skuldertrekk slapp han hunden. Jeg våget ikke si et ord.
For å unngå mer rabalder var det best å tie. Jeg kjenner så altfor godt denne siden ved mamma. Når hun blir rasende, har jeg ingenting å stille opp med. Derfor satt vi tause resten av kvelden.
Til min fortvilelse så det ut til at mammas dårlige humør var kommet for å bli. Neste morgen virket hun sur og amper. Vi andre forsøkte å holde en lav profil.
Stemningen var amper hele dagen, men vi kom da gjennom middagen på en tålelig måte.
Jeg sto på kjøkkenet og vasket opp da jeg hørte at den berømmelige «boblen» brast inne i stua.
Mors samboer hadde fått nok av hennes uberegnelige humør, og han spurte rett ut hvorfor hun var sur. Mamma nærmest for i taket av sinne.
«Jeg trenger vel ikke være sur selv om jeg velger å holde kjeft en hel dag», nærmest brølte hun til ham.
«Hvis det er slik du vil ha det, skal du få en helvetes jul», fortsatte hun.
Deretter kom hun ut på kjøkkenet til meg.
«Dere kan bare pakke sammen sakene deres og dra herfra! Her i huset blir det iallfall ingen julefeiring», raste hun til meg.
Målløs ble jeg stående og se på henne. Øynene hennes lynte. Jeg forlot rommet for å begynne å pakke. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd.
Hvorfor ble vi kastet ut? Vi hadde da ikke gjort noe galt, noen av oss! Det verste var at stakkars Johanne skrekkslagen hadde vært vitne til hele opptrinnet.
Jeg hadde vondt av at tiåringen skulle utsettes for et slikt utbrudd fra sin egen bestemor.
Jeg kjempet mot tårene mens jeg pakket sammen sakene og gjorde oss klare for den lange kjøreturen hjem. Jeg skjønte ikke hvordan min egen mor kunne gjøre dette mot meg – sin egen datter!
Jeg vet at mamma ikke er direkte begeistret for samboeren min, men Håkon hadde hele tiden vært høflig og hjelpsom, så hun burde ikke ha noe å utsette på ham. Hvorfor vi nå ble sendt på dør, var helt uforståelig.
Les også (+): Det eneste jeg vil, er å feire jul uten min kone
Sier aldri unnskyld
Mamma har aldri likt noen av dem jeg har vært sammen med. Gang på gang har hun overøst meg med alt det negative hun har sett, både ved Håkon og mine tidligere kjærester. Men Håkon er alle tiders, og for min skyld har han vært veldig hyggelig mot mamma.
Da vi var i ferd med å dra, så det ut til at mamma hadde ombestemt seg. Hun spurte om ikke jeg og Johanne kunne bli igjen. Håkon kunne reise hjem alene, mente hun.
Da jeg forklarte henne at det ikke var aktuelt, tok hun Johanne til side. Innsmigrende forsøkte hun etter beste evne å overtale barnebarnet sitt til å bli igjen.
Johanne så rådvill bort på meg. Jeg ga klar beskjed om at det ikke kom på tale. Tenk å sette et lite barn opp mot moren sin på den måten!
Vel hjemme igjen mobiliserte Håkon og jeg alle krefter for å rekke å gjøre juleinnkjøp i tide.
Vi hadde ikke før kommet hjem, før mamma ringte. Hun fortsatte å mase om at jeg og Johanne skulle reise tilbake til henne.
Men jeg fikk hverken unnskyldning eller noen forklaring på raseriutbruddet hennes. Det hadde jeg forresten heller ikke ventet meg, for mamma sier aldri unnskyld for noe.
Jeg kontaktet broren min og forklarte hva som hadde skjedd. Istedenfor å reise til mamma som han hadde planlagt, kom han og tilbrakte julen hos oss.
Det ble en rolig og fin julefeiring, som naturlig nok var preget av den vonde hendelsen med mamma.
Etter det som skjedde, fikk jeg meg ikke til å ringe mamma og fortelle henne om bryllupsplanene. Jeg ringte far og ba ham overbringe nyheten, vel vitende om at mamma ikke akkurat kom til å hoppe i taket av glede. Som en trøst tenkte jeg at situasjonen ville endre seg etter en stund.
Dette er ikke første gangen moren min har sveket meg. Da jeg som 22-åring ble gravid, trengte jeg virkelig mammas støttet, men i stedet ble hun rasende.
Jeg hadde bestemt meg for å beholde barnet, selv om det var slutt med kjæresten min.
Mor forlangte at jeg skulle ta abort. Nektet jeg å adlyde, kunne jeg bare flytte. Abort var uaktuelt for meg, og jeg ble kastet ut hjemmefra. Istedenfor å hjelpe meg, slo hun hånden av meg.
En stund før fødselen tok hun kontakt med meg igjen, og ga meg den støtten jeg så sårt trengte akkurat da. Jeg var takknemlig over at hun aksepterte meg igjen, og jeg tok imot henne med lettelse og glede. Men nå har hun støtt meg ut i mørket igjen.
Ikke overraskende ble nyheten om bryllupsplanene mottatt med irritasjon. Mamma tok kontakt med sine søsken for å oppfordre den delen av familien til å boikotte bryllupet vårt.
Dette fikk jeg høre fra familien. Jeg fikk vite at det ville være bortkastet å sende ut innbydelse til familien på morssiden.
Da jeg fikk høre dette, ble jeg så såret at jeg valgte å la være å sende dem innbydelse i det hele tatt. Mor fikk selvsagt invitasjon, men den kom i retur. Det var vondt å være vitne til mammas anstrengelser med å sverte samboeren min.
Hele familien var kjent med at det hadde skåret seg mellom oss i julen, men mammas gjengivelse av episoden var en helt annen enn den jeg og mine nærmeste opplevde.
Les også (+): Mamma skryter av alt hun gjør for barnebarnet. Sannheten er en helt annen
Dukket ikke opp i bryllupet
Hele våren gikk jeg med en vond følelse på grunn av konflikten med mamma. Tanken på at Johanne ikke hadde kontakt med bestemoren sin gjorde meg trist. Tross alt er jeg glad i mamma.
Følelseskaoset gjorde meg forvirret og usikker, og situasjonen ble etter hvert uholdbar for meg. Snart skulle jeg gifte meg også. Krangelen med mor burde ikke få ødelegge denne begivenheten for meg.
Derfor tok jeg kontakt med et familierådgivningskontor forå få hjelp til å få i gang en dialog med mamma. Hun nektet å stille opp, og til slutt ga jeg opp.
Som ventet dukket ikke mamma opp i bryllupet vårt. Ikke sendte hun hilsen eller presang, heller. Jeg var forberedt på det og hadde bestemt meg for at dette ikke skulle ødelegge dagen for meg. Likevel spøkte det vonde i bakhodet.
Enda så mye moren min har såret meg, er jeg glad i henne innerst inne. Det er vanskelig å forstå. Hun har bestandig kritisert meg.
Broren min, som er to år eldre, var alltid den som ble favorisert. Med meg var alt galt. Jeg har alltid vært litt lubben, og helt fra jeg var liten har hun kommentert det.
«Du må slanke deg», pleide hun si.
Selv om jeg gjorde det bra på skolen, vanket det aldri ros. Det var bare det negative som kom frem. Jeg blir frustrert og bitter når jeg tenker på det. Likevel er jeg glad i henne.
Jeg vil gjerne fremheve at moren min har en annen side også. Hun er ikke bare ond.
I perioder har vi hatt svært god kontakt, som to nære venninner. Jeg har aldri forstått meg på de to så ulike sidene ved min egen mor.
Nå har jeg lært. Hadde jeg fått en ny invitasjon av mamma denne julen, hadde jeg avslått. I år har jeg bestemt meg for å gjøre julehøytiden ekstra koselig for min lille familie.
Leiligheten vi bor i, er liten, men den skal pyntes til bristepunktet! Jeg har sendt av gårde julegaver til mamma og samboeren hennes fra oss tre, selv om jeg vet at vi ikke får noe fra den kanten.
Om en stund regner jeg med at mamma tar kontakt igjen. Noen unnskyldning kommer jeg aldri til å få.
Likevel håper jeg innerst inne at hun skal si til meg en gang at hun er lei seg og angrer på måten hun har behandlet meg på. Da vil jeg tilgi henne, men ikke glemme.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 22/12 2023.
