Min verste frykt ble virkelighet. En morgen ringte presten på døren

Når du blir gammel og ikke lenger står i arbeid, får du veldig god tid til å tenke. Kanskje altfor god tid.

Jeg tenker og tenker, men det er ikke lenger vonde eller skremmende tanker. Det er da noe, etter å ha levd store deler av voksenlivet med en frykt som gjorde meg kontinuerlig nervøs og stengte for livsgleden.

Jeg var ung da jeg ble mor til Nils, en nydelig, liten gutt som jeg visste at jeg ville måtte oppdra alene, for faren og jeg hadde ikke et ordentlig forhold, og han bodde i et annet land.

Jeg tror at det den gangen var en større skam for familien min enn meg. Jeg fokuserte på det største i livet og visste at jeg ville klare meg. Og jeg bestemte meg for å bli den beste mammaen en liten gutt kunne ha.

Det første året var fantastisk. Når jeg hadde den lille guttebabyen min inntil meg, kjente jeg på en grenseløs kjærlighet. Følelser jeg ikke visste at man kunne ha, ga livet mitt ubeskrivelig glede.

Han var så sterk! Hele veien lå han i forkant av den motoriske utviklingen til barn på samme alder, og jeg frydet meg.

Alle sa at han var tidlig utviklet og at jeg måtte være stolt, og det var jeg, skrevet med store bokstaver. STOLT!

Men da han ble ett år og begynte å gå, forsto jeg at for­eldrerollen krevde mer av meg enn jeg hadde forutsett.

Han var overalt og hadde ingen begrep om hva som var farlig. Jeg ble fortalt at dette er kjennetegnet på en ettåring, og jeg trøstet meg selv med at det ville gå over.

Men han ble to og tre år, og han var den gutten som alltid skulle hoppe fra det høyeste punktet eller ville ta kniven for å leke med den.

Min største frykt var at noe skulle skje med ham, så jeg passet på som en hauk. Jeg turte nesten ikke å la moren min passe ham, av frykt for at hun ikke ville klare å følge opp alt det farlige han satte i gang.

Hun klarte det, men på et tidspunkt sa hun at hun ikke orket mer før han ble større og klokere. Han slet henne ut.

Det var ikke snakk om en diagnose, bare så det er sagt, men jeg hadde det barnet som hang i taket i gymsalen, og som aldri viste tegn til frykt, uansett hvor farlig det så ut.

Jeg var redd. Hele tiden gikk jeg rundt og fryktet at noe alvorlig skulle skje med gutten min.

Les også (+): Jeg trodde det var min skyld at datteren min ble psykisk syk. Så fortalte pappa en hemmelighet

Frykten

En gang datt han ned fra et tre og slo hodet stygt. Han fikk hjernerystelse og måtte sy.

«Der ser du hva jeg har forsøkt å forklare deg. Det er farlig, du kunne ha dødd», sa jeg.

Han brydde seg ikke om det. Hendelsen satte ikke en støkk i ham. I stedet fortsatte han å søke mot alt som var risikofylt.

Når du har et barn som min sønn, blir frykten en del av hverdagen din. Det var perioder da jeg kanskje slappet mer av, men de varte aldri lenge.

Når vinteren kom, ville han hoppe fra tak og kjøre på ski ned bratte heng. Da han ble tenåring, begynte han å kjøre moped, og den ble trimmet, selv om jeg sa at han ikke fikk lov til det.

Når han satt rolig en sjelden gang, snakket vi mye sammen. Han var en nydelig gutt med mye varme i seg, men hver gang jeg forsøkte å forklare ham hvor bekymret og redd jeg var for ham fordi han tok så mange sjanser, bare lo han av meg.

«Vi skal alle dø en gang, mamma, sånn er det bare», fikk jeg som svar.

Jeg tror han var hektet på adrenalin. Hver gang han kjørte altfor fort eller gjorde noe som fikk ham til å føle at utfallet var usikkert, ble han giret og glad.

Da han ble større og klarte å sette ord på det, brukte han ordet mestring. Det var en seier hver gang han klarte noe ingen trodde var mulig.

Å si at jeg hver dag i hele hans oppvekst kjente på den gnagende frykten, er ingen overdrivelse.

Da han tok førerkortet for moped og jeg ikke lenger hadde kontroll på ham, lå jeg våken og var sikker på at jeg kom til å få presten på døren.

Jeg klarte knapt å sove og var så sliten at jeg ikke orket mer enn å gå på jobb og være hjemme etterpå. Det sosiale livet mitt forsvant.

Hele tiden kretset tankene mine rundt alt som kunne skje min umistelige sønn. Jeg lå og kavet i sengen mens stygge bilder av ham, kvestet, dukket opp i hjernen min.

De gikk i reprise. Når morgenen kom, gikk jeg inn på rommet hans og sjekket om han var kommet hjem. Noen ganger var han det, andre ganger ikke.

Frykten ble etter hvert lammende. Han sa at jeg maste altfor mye og mente at jeg var nervøs og trengte hjelp. Slik jeg så det, var det en reell frykt jeg bar på.

Det var min sønn som kjørte i full fart på en tohjuling på landeveiene. Stadig ble jeg fortalt av andre at jeg måtte be ham om å senke farten.

Ingenting hjalp. Han var hektet på fart.

«En dag går det galt», sa jeg.

«Ja vel, da har jeg hatt det moro», svarte han.

Les også (+): Det var alltid jeg som måtte ordne alt. Men nå orket jeg ikke mer

Forsonet

Da han fikk kjæreste, var jeg sikker på at ting ville roe seg, og jeg manet om at han i det minste måtte tenke på hennes sikkerhet når han kjørte. Han ba meg om å slappe av og ingenting annet endret seg.

I denne tiden fikk jeg en bekymring til, nemlig den som handlet om at det også kunne skje noe med kjæresten hans. Jeg følte meg på et vis ansvarlig for henne fordi han var min sønn.

Han fikk bøter for å ha kjørt for fort og en gang mistet han sertifikatet, og det hjalp litt, men så begynte han å kjøre i skogen i stedet, på steder der det ikke var kontroller.

Jeg hadde mareritt om kollisjoner i trær og store steiner.

I dag ser jeg at sønnen min søkte mot det som var farlig helt fra han var liten, og jeg forholdt meg hver dag til den voldsomme frykten for å miste ham.

Frykten tok fra meg det gode livet. Frykten spiste meg opp innenfra. Jeg elsket ham så høyt, og tanken på å miste ham var så uutholdelig at jeg knapt klarte å tenke på noe annet.

Det var som om jeg i hver eneste «fristund» gikk og ventet på å få den beskjeden jeg fryktet mest; at noe alvorlig hadde tilstøtt ham.

De fleste som bekymrer seg, bekymrer seg unødvendig. Jeg tenker i dag at jeg skulle ha valgt å være til stede i takknemlighet i alle de årene jeg gikk rundt og var så redd, og heller brukt kreftene da jeg virkelig kom til å trenge dem.

Det som skjedde, var at min verste frykt ble virkelig. En veldig tidlig morgen, før jeg hadde stått opp, kom presten.

Det var så rart, for jeg visste i samme øyeblikk hva han kom til å fortelle meg, og for første gang på mange, mange år følte jeg meg rolig og balansert.

Det var over. Det var ikke mer å være redd for, for det verste hadde skjedd. Heldigvis hadde han kjørt kjæresten hjem før ulykken.

Men jeg brøt sammen der og da, da sannheten gikk opp for meg. Hulkegråten som kom, hadde jeg ingen kontroll over. Heldigvis klarte jeg å håndtere savnet etter hvert.

Når jeg nå deler min historie, mange år etter, er det for å si at jeg med min store sorg har hatt et lettere liv enn jeg hadde før Nils døde.

Å være redd er så utrolig energitappende. Jeg har ikke lenger noe å være redd for. Jeg går på graven til sønnen min og føler ro. Nå kan ingenting mer skje med ham.

Jeg har ofte tenkt på for­eldre som har barn som er rusmisbrukere. De lever også hele tiden med den altoverskyggende frykten. Jeg tror de vet hva jeg snakker om når jeg deler min historie. Mitt valg nå er å være takknemlig for årene jeg fikk være mamma.

Min sønn var den han var, og jeg ville aldri ha klart å endre ham uansett. Han elsket å gamble med livet som innsats, og det ble hans bane. Han fikk et kort liv, men han levde det livet han ønsket å leve.

Det føles rart å si, men jeg er forsonet med vår historie. Jeg er ikke lenger redd for noe som helst. Ikke engang for å dø.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok

Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst