Da min manns voksne datter flyttet inn, måtte jeg flytte ut

I løpet av helgen skal vi på tre visninger. Endelig har kjæresten min, Per, og jeg tatt en viktig avgjørelse for fremtiden. Vi skal satse ordentlig på hverandre.

For å klare det på en god måte, er vi nødt til å kjøpe noe sammen, slik at vi begge kan ha lik eierfølelse til hjemmet vårt.

Per og jeg er allerede midtveis i livet. Vi møttes for tre år siden. Da bodde Per fortsatt i det store, arkitekttegnede huset han bygde sammen med ekskona.

Han trivdes så godt der, og han ville gjerne at jeg skulle flytte inn hos ham. Det gjorde jeg også, mot at jeg fikk pusse opp og forme huset som mitt eget.

I begynnelsen av samboerskapet vårt var datteren hans, Vilde, samboer med en ung mann.

Men like etter at jeg hadde flyttet inn, ble det slutt mellom dem. Da kom hun flyttende hjem til oss.

Det var meningen at det bare skulle vare et par måneder, frem til hun fant seg en ny leilighet. Moren hennes hadde en liten leilighet, så det var helt uaktuelt at Vilde skulle bo hos henne.

Det var først da jeg oppdaget at Vilde var veldig vant til å få viljen sin. Det oppnådde hun ofte ved å presse faren sin til det ytterste.

Det var en ubehagelig tid, fordi Vilde oppførte seg på en måte jeg selv aldri hadde kunnet godta fra mine egne barn.

Hun var tidlig i tyveårene, og hun tok det som en selvfølge at hun skulle låne bilen til Per og spise gratis hos oss.

Hun forventet åpenbart også at vi skulle rydde opp etter henne.

Hun følte seg hjemme. Så hun gikk i skuffer og skap, selv om jeg hadde flyttet inn og fylt skapene med mine egne ting. Til og med klærne mine lånte hun, uten å spørre.

Jeg husker denne perioden som veldig utfordrende. Til slutt måtte jeg også presse Per for å få ham til å sørge for at hun flyttet ut og fant sitt eget sted å bo. Han syntes det var vanskelig. Vi hadde tross alt så god plass.

Det tok fire måneder før Vilde flyttet ut igjen. Da flyttet hun tilbake til ekskjæresten. De skulle prøve på nytt. Jeg pustet lettet ut.

Vilde ble gravid kort tid etter at hun flyttet ut, så Per og jeg håpet virkelig at forholdet skulle vare. Men for et halvt år siden kom hun på døren igjen, med lille Silje i armene.

Hun trengte et sted å bo, for det var slutt med kjæresten nok en gang.

Per slapp henne inn, og strakte seg langt for å få dette til. Han flyttet ut alle møblene fra kjellerstuen, slik at Vilde og Silje kunne bo der.

Allerede etter noen dager kjente at dette ble for mye for meg. Vilde hadde fortsatt ikke evnen til å rydde opp etter seg, og hun tok for gitt at Per og jeg skulle se etter Silje hver gang hun skulle ut av døren.

Les også (+) Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var helt utilgivelig

Han kalte det overgangsfase

I helgene ville hun gjerne ut med venninnene sine, og hun trengte selvsagt å sove lenge dagen etter.

Da jeg tok dette opp med Per, sa han at dette bare var en overgangsfase.

Men kjellerstuen var forvandlet fra et hyggelig sted til et roterom. Klær og leker fløt rundt omkring, sengene var alltid uoppredde og Vilde glemte at hun burde lufte.

Etter jobb kom jeg hjem til et kjøkken med tomme melkekartonger, brødsmuler og et salig rot på benkene. Snart kjente jeg at jeg virkelig gruet meg til å komme hjem til mitt eget hjem etter en lang arbeidsdag.

Jeg oppdaget også at Per kunne være ganske så konfliktsky og bare trekke seg tilbake. Han klarte ikke å kreve noe av Vilde.

Men så fort hun etterspurte penger eller hjelp, stilte han opp.

Jeg konfronterte han med dette flere ganger. Jeg sa at han var nødt til å sette noen grenser og gi henne en tidsfrist på hvor lenge hun kunne bo hos oss.

Selv var jeg utslitt av å våkne av at Silje gråt om nettene, og at hun vekket oss tidlig i helgene. Jeg merket at jeg var trøtt og ukonsentrert på jobben, og jeg måtte jobbe overtid for å få alt unna.

På det tidspunktet var jeg usikker på om Per var den rette mannen for meg. Jeg opplevde at Vildes behov gikk foran alt annet.

Jeg bodde tross alt i huset jeg også, men det var Vilde som fikk en slags råderett over boligen.

Det var leker og rot overalt, og jeg kjente at jeg snart ikke orket å utsette meg for en tilværelse med et lite barn rundt meg hele tiden.

I tillegg ble jeg oppgitt over Vildes utakknemlighet og følelsen av å bli tatt for gitt.

Til slutt fikk jeg nok. En venninne hadde et rom der jeg kunne få bo. Hun skulle ut på en lengre reise, så det passet veldig bra at jeg flyttet inn hos henne.

Per ble fortvilet da jeg pakket sakene mine og dro hjem til venninnen min. Han følte seg mellom barken og veden. Men jeg sa at han hadde et valg, og at Vilde var voksen nok til å stå på egne ben.

Det er ingen selvfølge at man kan flytte hjem til foreldrene sine etter at man har fått barn. I en krisesituasjon kan man hjelpe til, men ikke over så lang tid.

Dessuten gjorde Vilde ingenting for å finne seg et nytt sted å bo, for hun hadde det som plommen i egget hjemme hos faren sin.

Per og jeg begynte å prate sammen på telefon om kveldene. Det var ikke slutt mellom oss, men jeg hadde et sterkt behov for å markere hva jeg syntes var greit og ikke greit.

Gjennom disse samtalene kom vi frem til at den beste løsningen var å selge huset og kjøpe noe sammen. Vi ønsket oss en leilighet med sentral beliggenhet og et gjesterom.

Les også (+) Da mamma døde, fikk jeg vite sannheten. Alt hun hadde fortalt var bare eventyr

Hun må flytte

Jeg hadde aldri trodd at Per ville kvitte seg med huset han selv hadde vært med på å bygge. Men på den måten viste han meg at han virkelig tok forholdet vårt seriøst, og at han tok meg på alvor.

Nå har Vilde fått beskjed om at huset skal legges ut for salg så fort Per og jeg har kjøpt oss et nytt bosted. Det har lagt press på henne.

Nå må hun ut og finne et bosted til seg selv, og hun blir nødt til å gripe tak i livet sitt. Hun må begynne å ta ansvar, og hun skal jo også etter hvert være en rollemodell for sin egen datter.

Jeg gleder meg til å starte helt på nytt sammen med Per.

Jeg har erfart at det ikke er så enkelt å flytte inn i et hus der andres barn har hatt sitt barndomshjem.

Vilde tok det som en selvfølge at hun skulle få bo der, men den dagen Per og jeg flytter sammen igjen, vil hun ikke ha denne muligheten lenger.

For da må også jeg være enig i at hun skal få bo hos oss, og det kommer jeg aldri til å være.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier

En epost avslørte sannheten om mannen min. Den begynte med «Elskede …»

Jeg overså faresignalene hos Øystein. Nå er jeg 43 år og uten mann og barn