De blå sidene
Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Mannen min har alltid tenkt i svart-hvitt. Ofte dømmer han andre mennesker nord og ned, og alle relasjoner ender i uvennskap.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Når du lever sammen med et menneske som er emosjonelt ustabilt, har du det vondt og leit. I snart 12 år nå har jeg forsøkt å bære over med min manns humørsvingninger, og det har tatt på.
Nå har jeg kommet til et veiskille.
Hvis jeg skal bli lykkelig, og få være den jeg er, må jeg ta grep. Den store avgjørelsen ligger rett rundt hjørnet. Jeg må bare hente de siste kreftene først, få unna de siste, avgjørende forberedelsene til mitt selvstendige liv.
Som et ledd i min bevissthetsreise skal jeg nå fortelle min historie. Den handler om gradvis å miste troen på seg selv, fordi en annen hele tiden forteller hvor uvitende du er.
Jeg var 23 år da vi ble kjent. Kåre var den mannen som snakket i store ord. Han var verdensvant og sjarmerende og tok meg med storm.
At han ofte snakket nedsettende om andre, også sine kamerater og familien, så jeg ikke på som noe problem. Tvert imot trodde jeg at det var noe i det han sa, at de hadde sine feil og mangler. Selv var han lytefri og fantastisk.
Når du er forelsket, stiller du ikke mange kritiske spørsmål. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. I stedet beundret jeg mannen min, som kunne så mye om alt.
Jeg var for ung og naiv til å se at han bløffet om mye, og at han slett ikke hadde den kunnskapen han ga inntrykk av at han hadde.
Min romantiske ungpikedrøm ble virkelighet da han fridde. Han kom fra en fin familie som var villig til å spandere på oss et flott bryllup. Foreldrene mine ville ikke være noe dårligere, og ga oss en solid sum å dra på bryllupsreise for.
Det var sparepengene deres vi fikk, det vet jeg i dag. Men for ham jeg lovet evig troskap, var dette bare «småpenger».
Jeg angrer spesielt på én ting når jeg tenker tilbake. Det er at jeg fant meg i at han snakket nedsettende om min mor og far, som jeg elsket.
Kjæresten min sa at de ikke eide smak, og at de var håpløst naive og dumsnille. Jeg ville ikke gjøre ham irritert eller sette i gang noen diskusjon. Derfor lot jeg uttalelsene stå uimotsagt.
De signalene jeg fikk, og som jeg ikke tok på alvor, kom langt mer alvorlig til uttrykk etter at vi giftet oss. Brått forsto jeg at alle de forholdene Kåre hadde vært i, og som han påsto hadde gått over styr på grunn av «håpløse kvinnemennesker», hadde noe med hans oppførsel å gjøre også.
Jeg ble gift med en mann som ikke evnet å se nyansene i ting, som hadde et svart-hvitt-bilde av omgivelsene og verden. Han var ustabil i humøret. Den ene dagen kunne han lage et drømmebilde av oss som familie og idealisere alt, mens han neste dag dømte ekteskapet nord og ned.
Overfor andre mennesker var han likedan. I startfasen av et bekjentskap snakket han overdrevent varmt om alle. Det var ikke grenser for hvor fantastisk alt var og hvilke flotte personer de var. Når de ble nærmere kjent, gjerne etter noen uker eller måneder, begynte han å henge seg opp i feilene. Han devaluerte dem og sa ting som: «Det mennesket orker jeg ikke å forholde meg til. Hun er gal!»
Alle andre var dumme. Alle andre var gale, upålitelige eller udugelige. I perioder sa han også til meg at jeg var håpløs. «Forstår du ingen ting? Er du virkelig så dum?» Denne måten å være på har fortsatt, år etter år.
Vi ble foreldre sammen, til en nydelig liten gutt, og jeg trodde og håpet at ting ville roe seg. Kåre var en stolt far som likte å være nær sønnen vår. Han badet med ham hver kveld, og jeg ble varm om hjertet av å se hvor kjærlig han var.
Men hvis lille Benjamin gråt en natt, ble han sint og sa at noe måtte være galt: «Du har ikke gitt ham nok mat!» eller «du lot ham sove for lenge på dagen i dag!» Beskyldningene haglet.
Jeg ser ikke på meg selv som veldig svak. Jeg har heller aldri karakterisert meg selv som dum. Likevel har jeg funnet meg i alle angrepene. De har såret meg, men jeg har holdt ut. Kanskje fordi jeg har visst at etter dårlige dager, kommer det noen gode.
Når han er i godlune, elsker han meg høyest av alt. Han sier at han ikke kan leve uten meg, og at jeg er fantastisk. Jeg har sugd til meg alle godordene og kjærlighetserklæringene som en svamp. Og jeg har hatt dem i bunnen når han etterpå har psyket meg ned og tatt fra meg all selvtillit.
Jeg har ikke evnet å se at han gradvis tok fra meg selvrespekten. Jeg har i stedet trodd at han har rett når han beskylder meg for å være en dårlig kone og mor.
Kåre har byttet jobb ofte. Han kommer i klinsj med folk, og det har vært innlysende at han ikke passer som en del av et team. Da han fikk jobb som vaktmester og kunne farte rundt på egen hånd, holdt han for første gang ut over tid. Selvfølgelig var mennesker han skulle hjelpe håpløse, men som regel ble det bare med det ene møtet, eller noen få, og derfor ble det ingen krig ut av det.
Det sosiale livet vårt har lidd i alle år. På et tidspunkt mistet jeg venninnene mine, fordi Kåre ikke likte noen av dem.
De tok avstand fordi jeg ikke ba dem hjem til meg, og fordi de merket Kåres negative innstilling. Selv brakte han nye bekjentskaper hjem til oss. Hyggelige personer, alle sammen, men det var stas bare i en periode.
Så ble de borte, for igjen å bli erstattet av nye. Jeg led under det. De kaotiske og ustabile menneskelige relasjonene gjorde meg trist. Jeg er ikke en type som blir uvenn med noen eller ryker uklar med andre.
I fjor ble han uvenn med sin egen mor, og det gjorde noe med meg. «Jeg orker ikke mer av alt bråket rundt deg», sa jeg til ham. Han ble rasende på meg og sa at jeg ikke forsto noen ting. Reaksjonen hans var så voldsom at jeg intuitivt forsto at jeg måtte tie. Men siden har jeg tenkt mye. Jeg har tenkt på uroen rundt oss som familie, og det usunne miljøet jeg lar sønnen vår vokse opp i.
Jeg oppsøkte en psykolog uten at Kåre visste det.
Jeg følte meg så fortvilet og full av engstelse at jeg trengte hjelp. Samtalene fikk meg til å forstå at det ikke er jeg som har et problem, men Kåre. «Det kan høres som om mannen din har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse», sa terapeuten. Jeg fikk svaret på alle mine spørsmål i samme sekund. Det var som om det gikk opp et lys for meg, og det var en lettelse. Det er ingen ting i veien med meg!
Jeg har lest mye om personlighetsforstyrrelser etter det, og jeg ser at mannen min har det som før i tiden ble kalt «borderline personlighetsforstyrrelse».
Det sies at symptomene brenner ut med tiden, og det kunne ha vært en trøst, men jeg har landet på noe helt annet. Jeg skal skille meg. Inntil jeg har fått alt på plass, har jeg laget et slags «søppelfilter». Jeg lar Kåre sjikanere andre uten å ta til motmæle, og jeg finner meg i at han kritiserer meg for alt jeg gjør.
Sannheten er at jeg ikke tror at han klarer å endre seg. Han har lagt sin egen mor for hat, selv om hun er verdens søteste menneske. Når jeg har mobilisert kreftene jeg trenger for å komme meg bort, vet jeg at jeg har henne som støttespiller. Hun har sagt at hun synes synd på meg. Det er et tidsspørsmål før ekteskapet mitt tar slutt.
Jeg vet at Kåre vil lage mye bråk når jeg går. Han kommer til å kalle meg de verste ting og vil garantert gjøre det vanskeligst mulig for meg. Det er dette jeg stålsetter meg til å møte. Jeg trenger å få noen brikker på plass før det skjer. Når dagen er her, skal jeg ikke gi opp eller vike, men stå i det.
Av hensyn til meg selv og sønnen min skal jeg gå videre alene.