LESERNE FORTELLER
Mannen min tok meg som en selvfølge, var bortskjemt og sur. Jeg måtte ta et valg
Ekteskapet så fint ut fra utsiden, og jeg hadde egentlig bestemt meg for å bli.
Vi har alle et ansvar for å ta de valgene som gjør oss lykkelige. Akkurat det er blitt viktig for meg, ja, nærmest en fanesak overfor mine halvvoksne barn, som skal ut i livet.
Som ung giftet jeg meg med en mann som appellerte til fornuften i meg. Han var målrettet og seriøs og hadde de samme ønskene for fremtiden som meg, hvilket innebar et familieliv.
Jeg følte at jeg elsket ham, og han passet inn i min forestilling om hvordan en ektemann skulle være.
Vi to var enige om det meste i begynnelsen, men fordi jeg ville gjøre et godt inntrykk på ham, sto jeg for alt husarbeid og all matlaging. Det gjorde at jeg ikke merket hvor bortskjemt han var.
Det tok år før jeg fikk vite at moren i de tre årene han bodde alene, både vasket klærne og leiligheten han leide, og at han gjorde praktisk talt ingen ting selv før han møtte meg.
Han var bortskjemt
Allerede da vi ble foreldre til vårt første barn, begynte jeg å føle meg sliten. Mannen jeg skulle gifte med meg, var på jobb og trente sammen med kamerater, så han var ikke til noe hjelp. Når han kom hjem, var han ofte mutt.
Han gjorde som jeg ba om hvis jeg maste, men det var ikke med et smil han gikk løs på arbeidsoppgavene. Ofte sa han til meg at han ikke kunne forstå hvorfor jeg klagde så mye.
Jeg var oppdratt til å tenke at vi skulle holde sammen fordi vi hadde fått barn, og med barnslig iver planla og organiserte jeg bryllupet vårt, som ble veldig fint. Etter det vil jeg si at hverdagen virkelig kom.
Vi så ut til å ha det bra fordi jeg aldri klaget på ham så andre hørte det. Når vi var andre steder, fremsto vi som et harmonisk par. Fordi jeg var innstilt på at barna skulle vokse opp i en trygg familie, vurderte jeg ikke å gå. Jeg sa til meg selv at jeg hadde gjort et valg og måtte gjøre det beste ut av det.
Vi fikk to barn til. Kanskje sitter du og rister på hodet av dette fordi du nå vet at jeg ikke var lykkelig, men sannheten er at jeg hadde bestemt meg for å bli der jeg var. Barna våre var fantastiske, og tross alt var ikke mannen min på noen måte slem og upålitelig.
Det styggeste jeg kunne si, var at han var bortskjemt, først skjemt bort av moren og så av meg.
Jeg slet meg ut, og hjemme var mannen min irritabel og sur mot meg hver gang jeg hintet om at han kunne ha bidratt litt mer. Det var jeg som gjorde alt husarbeid, handlet, laget mat og fulgte opp barna i barnehagen og på skolen.
Riktignok hadde jeg 80 prosent stilling for å få kabalen til å gå opp, men jeg var veldig sliten. I dag ser jeg at mannen min og jeg var veldig ulike som personer.
Han likte å trene og være ute, og han ble frustrert hvis jeg «tvang» ham til å gjøre andre ting i stedet. Selv orket jeg ikke å være sammen med ham på hans arenaer.
Det som skjedde, var at jeg under et helgeseminar på jobben møtte en annen mann. Vi snakket så godt sammen, og jeg tok meg i å le og føle meg glad.
Jeg kunne ikke huske sist en person gjorde meg så avslappet og fornøyd. Ingen ting skjedde, men da jeg kom hjem, tenkte jeg på ham stadig vekk. Jeg visste at han var separert og bodde alene.
Les også (+): – Mitt stille og fredelige ekteskap ble til en krig
Alle fikk sjokk
En dag kom det en melding til meg på sosiale medier. Han sa at han hadde tenkt på meg, og i samme sekund som ordene var lest, sto kroppen min i brann.
«Jeg er gift og har ikke tenkt å skille meg, men jeg har tenkt på deg også», skrev jeg. I ettertid ser jeg hvilke doble signaler jeg sendte.
Vi begynte å sende hverandre små hilsener, og hver gang det skjedde, følte jeg meg beruset og euforisk, men jeg tillot ikke meg selv å la det gå lenger. Og jeg sa til ham at vi ikke kunne møtes fordi jeg var bestemt på å holde familien min samlet, selv om ikke alt var bra på hjemmefronten.
Gradvis skjedde det noe med meg. Hvis jeg en dag hadde fått en melding fra ham, var det som om mannen min fremsto som uspiselig, sur og ekkel. Når jeg la meg i sengen, hadde jeg ikke lyst til å legge meg inntil ham. Jeg innså at jeg ikke var lykkelig.
Ett år etter vårt første møte møtte jeg mannen igjen, og da forsto jeg at det ikke nyttet å kjempe imot lenger. Han visste at jeg hadde tre barn og ville likevel ha meg.
Vi kunne ikke problematisere med å tenke på hans to barn og mine tre, hvor vanskelig det ville bli. Følelsene vi hadde for hverandre, overskygget alt.
Alle rundt meg fikk sjokk da det ble kjent at jeg flyttet fra mannen min. Mannen min var sint, først og fremst fordi jeg påførte barna våre sorg og frykt. Sannheten er at de hadde venner med foreldre som hadde skilt seg, og de så ikke på det som verdens undergang, selv om de selvfølgelig ønsket at faren og jeg skulle finne ut av det.
Les også (+): Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var
Takknemlig
Vi ble kjærester, og siden da har jeg følt meg lykkelig. Hver morgen føler jeg takknemlighet fordi jeg får oppleve gjensidig respekt og kjærlighet. Han og jeg har fått til en super ordning med alle barna, og alle trives og har det fint sammen. Jeg merker at vi spiller hverandre gode.
Både min familie og min svigerfamilie gjorde det tydelig hva de tenkte da jeg tok ut separasjon for å være sammen med en annen mann. De sa at jeg var egoistisk, og de trodde at jeg kom til å angre.
Jeg tenker også at jeg var egoistisk, men hvis vi ikke er det, hvordan kan vi da oppnå lykke? Jeg måtte ha meg selv i fokus for å bli glad. Jeg måtte prioritere meg selv. Men angre? Nei, det har jeg til dags dato ikke gjort.
Jeg deler min historie for å synliggjøre at det noen ganger er riktig å bryte opp, selv om ting ser bra ut fra utsiden. Min eksmann og jeg passet rett og slett ikke sammen.
I ettertid ser jeg at vi spilte hverandre dårlige. Etter at vi ble skilt, er vi igjen blitt gode venner, og vi samarbeider bra om barna. Han har fått en venninne, og han virker mye mer fornøyd enn da han var sammen med meg.
Kanskje er det så enkelt som at vi egentlig ikke passet sammen. Jeg vil ikke si at det bare var hans skyld at jeg var ulykkelig, selv om det føltes slik da vi levde sammen. I dag vet jeg at han drar den nye familien sin ut på tur, de turene jeg ikke ville delta på. Jeg var også sær på mine måter. Kanskje var jeg for opptatt av hus og hjem.
Min nye samboer og jeg har felles interesse for musikk og kultur og koser oss med å eksperimentere med å lage god mat hjemme. Vi er to som gjør ting sammen, og det føles så utrolig godt.
Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi jeg brøt opp en familie på fem. Mitt valg gjorde alle lykkeligere, til syvende og sist.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
