LESERNE FORTELLER
Mannen min så på meg som en sur og masete kone, enda jeg gjorde alt arbeidet hjemme
Jeg gjorde alt hjemme hos oss, lagde middag, vasket hus og tøy, handlet inn. Hvorfor ble min hverdag slik?
Det finnes som regel flere årsaker til at menneskers liv blir som de blir.
Når jeg skal dele hva jeg har gått igjennom, ser jeg at ingen ting er bare én persons skyld. I mitt liv er det flere som må bære ansvaret for at resultatet ble som det ble.
Jeg var hverken ung eller naiv da jeg endelig møtte en mann å dele livet med.
I flere år hadde jeg sett at venninnene mine etablerte seg og fikk barn, så jeg var kommet til et punkt der jeg nesten trodde at det var noe galt med meg, siden ingen kunne bli så glad i meg at de ville satse på en fremtid sammen med meg.
Da jeg ble kjent med Thomas, hadde jeg bodd alene i flere år, og jeg hadde hatt god orden på tilværelsen min.
Hjemme hos meg var det alltid rent og ryddig, og fordi jeg var flink til å invitere venner på middager, var jeg også flink på kjøkkenet.
Thomas kom inn i min effektive verden, og han skrøt av meg. Det føltes som om rosen ga meg vinger og energi; jeg ville ha mer skryt – flere gode ord.
I min vennegjeng var vi opptatt av likestilling og at menn skulle bidra på lik linje i de daglige gjøremålene i et hjem. Venninnene mine pleide å fleipe med at det ikke kom til å bli lett å bli samboeren min, fordi jeg var så striks og kravstor.
«Er det kravstort å forlange like stor innsats av to som lever sammen?», parerte jeg.
Da jeg ble samboer, forsvant denne tankegangen. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg ville vise ham hvilket kupp han hadde gjort da han ble sammen med meg. Når han kom hjem fra jobb, sto middagen klar, ikke bare en dag i ny og ne, men hver dag.
«Dette kan jeg venne meg til», sa han, og var takknemlig.
Alle som har levd en stund, vet at takknemlighet forsvinner når ting blir en vane.
Gir du et barn godteri hver dag, blir det ikke overstadig lykkelig om det får en liten sjokolade; da er det en selvfølge at det er slik.
Vel, slik ble det i mitt liv også. Det rare er at jeg likevel fortsatte å skjemme bort min kjæreste, og han lot det skje, uten protester.
Ikke bare lot han det skje; han vente seg til at han ikke trengte å gjøre noe som helst i vårt felles hjem.
Les også (+): Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over
Jeg ble sliten og lei
Mens jeg fortalte venninnene mine om hvor flink han var til å lage mat, og hvor ryddig han var, sto jeg på døgnet rundt for å gjøre livet hans lett.
Den maten han lagde, skjedde en gang i året, men jeg snakket så mye om det at det hørtes som om det skjedde stadig vekk.
Jeg ble gravid, og det jeg drømte om ble endelig realitet; vi giftet oss. I talen skrøt jeg av hvilken fantastisk mann jeg hadde fått.
Ikke ett ord ble sagt om at jeg allerede da begynte å føle meg fortvilet fordi han tok alt jeg gjorde for gitt. Det kom aldri en SMS til meg om hva vi trengte å handle inn til middag.
Var det min skyld? Noen vil si det. Jeg ga iallfall meg selv skylden i lang tid. Jeg hadde skjemt ham bort etter noter og hadde ikke forlangt noe av ham.
Da vi ble foreldre til en baby og jeg gikk hjemme ett år, syntes jeg det var rett og rimelig at jeg tok meg av alt det praktiske hjemme, så det var greit.
Men jeg hadde en mann som ikke en eneste gang foreslo å skifte en bleie, eller å stå opp om natten med et gråtende barn.
Min frustrasjon bygde seg opp og jeg ble mer og mer misfornøyd. Det slo ut i et svingende humør. Samtidig som jeg sto på pinne for mannen min, kjeftet jeg og var sur.
«Jeg orker ikke den kjeftingen din», sa han.
«Jeg har ikke bare ett barn, men to», parerte jeg.
Alle som har levd i en presset situasjon i et hjem, vet hvordan det ene ordet tar det andre og hva det fører til i lengden.
Jeg var sliten og følte at jeg var alene om alt. Han følte at jeg var ute etter å peke på negative ting ved ham.
Han var vant til å ha en føyelig kjæreste som skjemte ham bort. Plutselig hadde jeg blitt en sur kone, sa han, som kjeftet og maste.
Uten at det hadde noen slags effekt.
Da jeg endelig krevde noe av ham, viste han ingen villighet til å gjøre noe med situasjonen. Fordi jeg ikke ville miste ansikt og bli skilt, ble jeg hos ham.
Overfor vennene mine og familien min lot jeg som ingen ting. «Thomas er så flink til å lage fårikål», fortsatte jeg å skryte, også tre år etter at han lagde det sist.
Det paradoksale er at jeg giftet meg med en såkalt smart mann – en mann som var utdannet og brukte hodet i jobben sin. Han mente at likestilling er viktig. I praksis hadde dette ingen verdi.
Når jeg satt alene og fortvilet mens han var på fotballkamp, etter å ha vært hjemme med sykt barn, fordi det aldri passet for ham, analyserte jeg vår situasjon, og hver gang landet jeg på at det var min skyld.
Jeg skulle ha stilt krav til ham fra første dag og ikke skjemt ham bort etter noter. Jeg skulle ha satt opp en liste over arbeidsoppgaver, som vi begge måtte forholde oss til.
Det som er blitt en vane, er vanskelig å vende, ble min erfaring, men sannheten er også at jeg helt ærlig ikke vet hvor hjelpsom og arbeidsom Thomas var da vi møttes, for jeg ga ham ikke sjansen til å vise meg det.
Les også (+): Jeg merket en forandring hos Peter. En dag slapp han bomben
Han forlot meg
Min fortvilelse bygde seg opp gjennom noen år, og jeg var ikke lett å leve med. Mangel på søvn og overforbruk av egen energi gjorde meg så sliten at jeg knapt nok klarte å smile i eget hjem.
Sønnen vår var veldig aktiv, og det tok på. Jeg forsøkte å være tålmodig som mor, men klarte ikke det, heller. Også han ble kjeftet på. Jeg følte meg mislykket som menneske.
Da jeg møtte veggen, ble det mer enn mannen min klarte å håndtere og han forlot meg.
«Vi får det bedre hver for oss», konkluderte han.
Nederlaget føltes uoverkommelig, men jeg innså at jeg måtte finne meg selv igjen og oppsøkte hjelp for å få på plass brikkene i mitt livs mosaikk.
I dag er jeg kommet mange steg lenger, og jeg har stablet på bena en god hverdag.
Thomas og jeg bor to kvartaler unna hverandre og deler på omsorgen. Min sønn elsker å være hos faren, og jeg har sluttet å bry meg med hva de spiser og gjør.
Da jeg ble separert, trodde jeg at jeg ikke ville klare å leve uten barnet mitt i flere dager om gangen, men det har jeg klart å snu. Jeg har innsett at en uke alene er det jeg trenger for å ha det bra og være glad.
Så en skilsmisse trenger ikke være verdens undergang. Thomas og jeg snakker endelig respektfullt til hverandre.
Han har møtt en ny dame, men sier at han vil være særboer. Sannsynligvis har livet med meg skremt ham fra å gå inn i samboerskap.
Selv tenker jeg at særboerskap er genialt. Det er det jeg vil gå for også om og hvis det dukker opp en ny mann i mitt liv.
Foreløpig nyter jeg å være en blid og tålmodig mamma annenhver uke. Sønnen min, som var vant til at jeg var sur og «kjeftete», sier at han liker meg bedre nå, og hvem kan klandre ham. Ikke jeg!
Det rare er at venninner sier at de misunner meg min frihet. Det er kommet frem at også de har bortskjemte menn, så dette er ikke en uvanlig situasjon.
Svært mange koner er lojale og dekker over og idylliserer. Kanskje ligger det i oss å late som om alt er perfekt.
Selv har jeg sluttet å legge all skylden på meg for at ting gikk galt. En voksen mann må selv kunne se skjevheter i forholdet. Han må ta tak og ikke så inderlig vel lene seg på en kvinnes velvillighet og utrøttelige arbeidsmoral.
Nå håper jeg at unge kvinner lærer noe av min historie. Det tar forbausende kort tid å skjemme bort en livsledsager – ikke vær redd for å stille noen krav fra første dag.
Ordner du all hyggen gjennom år, ender du med å føle deg ensom og frustrert, og da kan du fort ende som skilt. Gjør fellesskap til en grunnleggende verdi, også når det gjelder oppgaver og husarbeid, er mitt råd.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
