Mannen min og jeg levde et fantastisk godt liv. Men det var før regningen kom

Jeg forelsket meg vel ikke umiddelbart i Per. Men jeg likte ham svært godt, og enda bedre likte jeg alle de romantiske tankene og drømmene hans.

Etter kort tid som kjærester ble jeg gravid. Graviditeten ble grundig feiret med luksusmiddag på byens dyreste restaurant, og dagen etter flyttet jeg inn i Pers romslige leilighet. 

Da lille Kristian var fire måneder, giftet vi oss. Bryllupet var storslått, og bryllupsreisen til en romantisk øy i Thailand var drømmeferien.

Mitt største ønske var gått i oppfyllelse: Å bli gift med en kjekk og velsituert mann.

Jeg oppdaget snart at Per og jeg var svært forskjellige og hadde helt ulike behov. Derfor klarte vi ikke å ha en felles vennekrets. Vi kom fra så ulike miljøer at vennene våre ikke passet sammen. 

Likevel ble ikke dette noe vesentlig problem, fordi vi ga hverandre så stor frihet.

Det var sjelden vi gjorde noe sammen. Per gikk ut med sine venner, og jeg var like mye sammen med venninnene mine som før jeg giftet meg. Vi levde hvert vårt liv, men vi kranglet aldri. Fordelingen av ansvar og arbeid var vi enige om. 

Per tok seg av alt det økonomiske, jeg handlet og tok mesteparten av rengjøringen og matlagingen. Vi delte på å ta ansvar for Kristian. Kolliderte våre avtaler, overlot vi gutten til foreldre og tanter. 

Jeg oppfattet ingen varsels­klokker, men trodde alt var klart og greit i ekteskapet vårt. Per var ikke den som slo i bordet, men han virket da fornøyd. Iallfall var jeg det.

Jeg hadde like stor frihet i ekteskapet som jeg ville hatt som singel, og jeg var frem­deles en av jentene i gjengen. 

Mitt syn på ekteskapet var likevel gammeldags på ett område: Jeg mente det skulle vare livet ut. At man må jobbe for å få et ekteskap til å fungere, forsto jeg ikke.

Venninnene mine kom­menterte ofte at jeg var heldig som hadde det så fritt. Selv syntes jeg vår levemåte var helt naturlig, og jeg trodde det var slik et moderne ekteskap skulle fungere.

Per ymtet et par ganger frempå om at han ville ha flere barn. Det kunne ikke jeg tenke meg. Visst var jeg glad i Kristian og koste meg med ham, men jeg mente ett barn var nok. 

Jeg stanset gnålet til Per med et bitende, men effektivt svar: «Ønsker du deg flere barn, blir det ikke med meg!»

Per tjente bra, var raus og spandabel. Han lot meg disponere et par kredittkort som jeg ville. Det var han som hadde med seg mest materielle verdier inn i ekteskapet, likevel insisterte han på at vi skulle ha felleseie. 

Han ga meg frie hender til å pusse opp leiligheten, og han lot meg innrede den etter min smak. Jeg valgte kostbare tapeter, flisela badet og gjorde det om til et spa, kjøpte nye møbler og nye hvitevarer på kjøkkenet.

Les også: (+) Hun var min bestevenninne. Da det utenkelige skjedde, viste hun sitt sanne jeg

Beskjeden jeg aldri hadde ventet

Så kom den fryktelige fredagskvelden i begynnelsen av mai. 

Vi hadde vært gift i åtte måneder, og hadde nettopp feiret Kristians ettårsdag. Per hadde vært på et tre dagers seminar, og jeg satt klar med en flaske vin og levende lys. 

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Da han kom, prøvde jeg å gi ham en klem. 

Han skjøv meg unna og gikk inn i stuen. Der satte han seg ytterst på en stol, før han sa at han ville skilles.

Jeg ble helt satt ut. «Skilles? Hvorfor det?» spurte jeg.

«Jeg orker ingen diskusjon, jeg vil skilles. Det får du bare godta», svarte Per.

Jeg begynte å gråte, men ­tårene gjorde ham ikke mer medgjørlig. Han lot som han verken hørte eller så meg. Det endte med at jeg tok bilen og kjørte til en god venninne. Det var så vidt jeg så veien på grunn av tårene.

Kari lyttet og trøstet. Hun ga meg mot og styrke til å gå videre. Jeg følte meg langt bedre da jeg kjørte hjem til Per og Kristian lørdag formiddag. 

Nå hverken sutret eller tryglet jeg, men forlangte rolig og bestemt at Per skulle snakke ut.

«Jeg har fått jobb i Bergen, og vil helst flytte dit alene», svarte han. Mer sa han ikke. Hvorfor han plutselig ville bli kvitt meg, fikk jeg ikke ut av ham. 

Men han forsikret meg om at det ikke var noen annen kvinne i bildet.

Alt gikk veldig fort. Leiligheten ble satt ut for salg, Per flyttet, og jeg lette etter et nytt sted å bo. Men den helt store overraskelsen var ennå ikke kommet.

For plutselig begynte det å rase inn brev med inkassoer og varsler. Det formelig krydde av krav og regninger! Store summer var belastet vårt felles Visa-kort, og det var purringer fra banken om lånet.

Det var påført gebyrer og renter her og der, og det var lånt masse penger fra et kredittfirma som ventet på oppgjør. Det hele utartet til et fullstendig kaos.

Jeg var totalt uvitende om vår økonomi, og jeg hadde brukt kredittkortet vilt og uhemmet i trygg tro på at kontoen var utømmelig. Aldri hadde jeg forsøkt å finne ut hvordan det virkelig sto til med finansene. 

Jeg var sint og såret. Følte meg lurt, men sam­tidig var jeg skamfull over at jeg hadde tatt alt for god fisk. 

Jeg burde ha tatt mer ansvar, satt meg inn i økonomi og felles forpliktelser. Nå var det for sent.

Når jeg forsøkte å få tak i Per på telefonen, var han aldri til stede. Per hadde ikke bare flyttet fra Kristian og meg, han hadde også rømt fra oppvasken etter vår felles kjøpefest. Jeg var nødt til å få solgt leiligheten vår raskt.

Om nettene slet jeg med mareritt om hvordan gjeld og inkassokrav kvalte meg. Hver dag hadde jeg angst før jeg skulle ta inn posten.

Det meste av gjelden var registrert i mitt navn, siden jeg hadde fått kredittkortene av ham, tatt meg av oppussing og kjøp av møbler.

Det er noen måneder siden bruddet nå. 

Sydenturen vi hadde planlagt, ble det ikke noe av. I stedet tok jeg med Kristian hjem til mor og far, og ble der hele ferien. 

Annonsørinnhold

Dette er årets beste påskeegg

Heldigvis rakk jeg å rydde opp i det verste økonomiske rotet før vi reiste, så jeg kunne slappe av og tenke gjennom situasjonen.

Og tenke gjør jeg frem­deles. Jeg sitter nå som enslig mor i en liten, leid leilighet, men er heldigvis i ferd med å få igjen gangsyn og pågangsmot.

Les også: (+) Vi kjøpte et gammelt hus på landet for å finne roen. Vi fant alt annet

Vi har begge skylden

Jeg har gått i meg selv og innsett at jeg hadde mye av skylden for at ekteskapet sprakk. Samtidig ønsker jeg ikke Per tilbake. 

Selvsagt skulle jeg ha satt meg mer inn i økonomien, men min dumhet fritar ikke Per for hans mangel på ansvarsfølelse. Han burde fortalt meg sannheten om vår rotete økonomi.

Nå har Per innrømmet at dette med økonomien var hovedårsaken til bruddet. Han ville vekk fra gjelden som hopet seg opp. 

Dessuten syntes han vi levde som to fremmede. Og det hadde han rett i. 

Vi var to utrolig umodne og egoistiske mennesker som levde hvert vårt singelliv i et ekteskap. Ingen ville ta ansvar, ingen av oss forsto at et godt samliv består like mye av å gi som å få. Jeg har innsett at vi er for forskjellige til å få det nært og fint sammen.

Bruddet med Per og alle vanskelighetene det medførte, ga meg livserfaring og gjorde meg voksen. Jeg trenger å bygge opp en god tilværelse for Kristian og meg før jeg møter en ny mann. 

Men jeg har gjort meg mange tanker rundt det å ha et seriøst forhold. Dersom det kommer en ny mann inn i mitt liv, vet jeg at samhold, kommunikasjon, åpenhet og et godt fellesskap i dagliglivet vil være svært viktig for meg.

Jeg lengter etter å møte en voksen, moden mann som deler mine tanker om hvordan vi kan bygge et godt samliv. 

Jeg ønsker også at denne mannen skal ha et sunt og nøkternt forhold til penger og materielle verdier. 

Et godt ekteskap må bygges på et mer solid fundament enn nye møbler, fin bil og lekker leilighet. Det har jeg bittert erfart.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller