De blå sidene
Jeg er så feig. Nå må jeg se å komme meg vekk
Karl er både snill og rolig, men nå har det gått 6 år.
Jeg har alltid vært trygghetssøkende. Det har jeg innsett nå. I nesten et år har jeg gått rundt og kjent på hvordan jeg har det og hvordan jeg egentlig ønsker å leve livet mitt.
Og nå har jeg kommet frem til at jeg er feig og at jeg har altfor lett for å bli der jeg er, selv om jeg ikke trives.
Tidligere har jeg vært i lange forhold selv om det ikke fungerte spesielt godt.
Jeg har også vært tro mot de to arbeidsgiverne jeg har hatt til nå, og latt være å søke på nye jobber i frykt for forandringer og ukjent terreng.
Jeg har levd sammen med Karl i snart seks år nå, og jeg mistrives i hverdagslivet vårt.
Vi møttes rett etter at mine to sønner hadde flyttet hjemmefra, og som tenåringsmor hadde jeg vært gjennom noen turbulente år med en sønn som skulket skolen og rotet til livet sitt.
Det endte bra, men jeg var sliten og lei av å ha alt ansvaret alene.
Da jeg møtte Karl, trengte jeg ro og trygghet. Han var en stillferdig mann uten de store ordene, og jeg husker at jeg verdsatte det den gangen.
Vi kunne sitte sammen foran TV-en uten å si et eneste ord, og for meg var det greit. Så da vi flyttet sammen, visste jeg at jeg fikk en mann som ikke hadde behov for hverken å krangle eller snakke så mye.
I mine to tidligere forhold opplevde jeg både krangling og mye uro, og jeg var lettet da jeg til slutt ble forlatt. Å gå ut av disse forholdene var likevel vanskelig for meg, fordi jeg fant en trygghet i å leve slik også.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Kjeder meg
Jeg har kommet til et punkt hvor jeg erkjenner at jeg kjeder meg. Karl er et rutinemenneske som liker å gjøre det samme hver eneste dag.
Han har også et gammeldags syn på et forhold og liker at jeg lager all maten og serverer ham middag, helst hver dag. Jeg vet ikke hvor mange ganger det har irritert meg, fordi vi begge er i full jobb og burde ha delt på det ansvaret.
Jeg har stått utallige ganger i butikken og klødd meg i hodet i mangel på ideer til middagsmenyen. Som regel har jeg endt opp med noe enkelt og kjedelig, fordi jeg er så lei av å stå foran grytene hver eneste dag.
Karl legger seg tidlig. Han liker ikke å se filmer, for det sovner han av. Han orker ikke å gå turer på ettermiddagene, for da trenger han middagshvilen sin. Han har heller ingen interesser eller hobbyer som opptar ham.
Det eneste som skjer, er at han innimellom får besøk av noen kamerater og prater med dem om vær og vind.
Det er så mye med Karl jeg er lei av. Selv har jeg sluttet å komme med forslag til aktiviteter eller konserter jeg har lyst til å dra på, for han vil ikke uansett. Dermed blir det til at jeg drar sammen med venninnene mine.
Jeg deler livet mitt med en mann som riktignok har en god ro i seg selv, men som jeg aldri kan gjøre noe nytt eller spennende sammen med.
Jeg føler meg som en sulteforet hund som lengter etter nye opplevelser og utfordringer, men i dette samlivet virker det som en umulighet.
Karl ønsker ingen endringer, og han har ikke behov for å se noe nytt, lære noe nytt eller utfordre seg selv.
Det jeg er nødt til, er å ta ansvar for mitt eget liv og ta et endelig valg, og det er akkurat det jeg jobber hardt med å gjøre nå. Jeg har så lett for å bli der jeg er, og la dager og år passere uten å gripe tak i endringer jeg egentlig ønsker.
Frykten for det ukjente og redselen for at jeg skal angre, gjør at jeg tviholder på tryggheten ved det velkjente.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Dristig skritt
Min grunn for å bli hos Karl burde ha vært kjærlighet, men den er der ikke lenger. Jeg er bare fanget av vanens makt, og jeg er redd for å ta et endelig oppgjør og kanskje såre Karl.
Jeg misliker at jeg er så feig, jeg vet jo at mine «unnskyldninger» for å bli hvor jeg er, ikke holder.
I drømmen min får jeg det bedre med meg selv ved å bo alene og styre min egen tid. Der kan jeg komme og gå som jeg vil, dra på reiser og få tilgang på nye opplevelser.
Så lenge jeg bor sammen med Karl, føyer jeg meg etter hans behov. Han forventer at vi legger oss samtidig. Han synes ikke noe om at jeg reiser sammen med andre, og det er ikke bare enkelt å dra på konserter sammen med venninnene mine.
I hans verden burde vi begge like å være i samme rom, enten vi ser på TV eller småprater. Men for meg er dette stadig mer kjedelig. Samtidig ser jeg at han er en snill mann som ikke vil meg noe vondt. Jeg er bare så lei av alt sammen.
Lei av alle rutinene og det negative svaret jeg alltid får hvis jeg foreslår noe vi ikke har gjort før. Karl forstår ikke hvorfor jeg har lyst til å dra på handletur, kjøre til en by vi aldri har vært i, eller se en kunstutstilling jeg har lest om.
Han forstår ikke vitsen, fordi han syntes det er deilig å være hjemme og slappe av.
– Det er altfor mye folk der, sier han hvis jeg spør, og så trekker han bare på skuldrene.
For meg er ikke dette nok, jeg lengter etter noe som gir meg mer i dagliglivet. Jeg savner hverdagsgleder, jeg savner litt spontanitet, og jeg savner livsgnisten min.
Jeg kan ikke se noen muligheter til å endre dette kjedsommelige livet så lenge jeg bor sammen med Karl. Jeg må ut av dette forholdet og ta det fulle ansvaret for de følgene det vil få.
Karl kommer aldri til å gå ifra meg eller endre seg, så jeg vet hva jeg er nødt til å gjøre. Jeg må gå ifra ham, og jeg må være tro mot meg selv og mine egne behov for å få livet mitt slik jeg ønsker å ha det.
Det er et dristig skritt å ta, men jeg vet at det er et skritt i riktig retning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
