de blå sidene
Mannen min ble anmeldt for voldtekt. Først trodde jeg på ham, men så kom tvilen snikende
Jeg elsket Roger, men da han ble anmeldt for voldtekt, ble jeg etter hvert mistenksom.
I går møtte jeg eksmannen min igjen. Etter skilsmissen for 14 år siden har vi knapt pratet sammen. Bruddet var veldig vanskelig og turbulent. Jeg var sint og fortvilet, og det samme var han.
Vi hadde vært sammen siden vi var veldig unge og hadde holdt sammen i 15 år da det usannsynlige skjedde.
Mannen jeg delte seng med, ble anmeldt for voldtekt av en for meg fremmed kvinne. Hun hadde vært i samme by som ham en helg da han var på et ledermøte i bedriften han jobbet i.
– Du vil ikke tro det, men jeg er anmeldt i en voldtektssak, sa han så stille at jeg nesten ikke hørte det, og ansiktet hans var blekt og rart.
Jeg ble paff. Den første tanken min var at han umulig kunne ha gjort noe slikt. Han, som var så mild, snill og varm, var ikke i stand til å tvinge en kvinne til noe som helst.
Ordet voldtekt gjør noe med deg. Det vet jeg i dag. Jeg ville tro på Rogers uskyld, og jeg sa til alle at jeg gjorde det. Men inni meg begynte det å vokse en tvil.
Jeg spurte om hun var sammen med ham frivillig. Han sa at han ikke engang hadde tatt i denne kvinnen, og at han var forfulgt av en gal kvinne som hadde fått det for seg at hun var forelsket i ham på bakgrunn av hyggelige samtaler i en bar.
Det hørtes ellevilt ut i mine ører. Jeg begynte å tenke at han kanskje hadde noe å skjule.
Snikende usikkerhet
Den aller beste venninnen min sa det neppe var noen røyk uten ild. Da hun sa det, ble jeg sint på henne.
Men etter at jeg kom hjem og la meg i min egen seng, kom setningen tilbake til meg. Hva om den fremmede kvinnen snakket sant? Hva om jeg delte seng med en voldtektsmann?
Roger var inne til avhør og var dypt, dypt fortvilet. Jeg sa at jeg trodde på ham, men sannheten var at det bare var ord fra min side. For i hodet mitt danset stygge tanker som gjorde tvilen større og større.
Jeg klarte ikke å la være å stille kontrollspørsmål.
Jeg spurte hvordan han møtte henne, og hvorfor hun kom bort til ham. Han fyrte seg opp og sa at han ikke hadde noen aning. Sinnet ga fart til mine destruktive tanker. For hvis han ikke hadde gjort noe, hvorfor ble han sint da?
Saken ble henlagt, og Roger kunne puste lettet ut. Skjønt det gjorde han ikke, og han sa at han vurderte å anmelde kvinnen for falsk forklaring.
Han ville at hun skulle få betale erstatning for det hun hadde gjort mot ham. Men han ble rådet av advokaten til å la det hele gå. Ellers kom han til å bli sittende i denne saken i lang tid fremover.
Bruddet
Man skulle tro at en henleggelse var det jeg trengte for å legge saken bak meg, men det klarte jeg ikke.
Hver dag tenkte jeg på anmeldelsen og på ordtaket «ingen røyk uten ild». Jeg betraktet mannen min i smug. Kunne han ha to ansikt og to personligheter? Jeg hadde lest om slike menn.
Mine kontrollspørsmål tok aldri slutt, og han ble like rasende og fortvilet hver gang. Jeg spurte hvorfor han ble så sint hvis han ikke hadde gjort noe. Det kunne ikke gå. Etter ett år med krangler og mistenksomhet, gjorde han det klart at han ville skilles.
Han sa at han ikke kunne leve med disse ulne beskyldningene. Han mente at jeg, av alle, burde ha trodd på ham.
På en måte var det en lettelse at vi skilte lag. Gode venninner sa at de forsto meg. Omkvedet var at slike anmeldelser sjelden kommer ut av ingenting.
Jeg møtte en ny mann og ble samboer. Roger etablerte seg også på nytt og fikk to barn til. Av datteren vår fikk jeg høre hvor koselig det var å være sammen med dem.
Samboeren min og jeg hadde et litt vanskelig forhold fordi vi var veldig ulike. Han var borte store deler av tiden, og jeg følte meg nedprioritert. Etter fem år tok forholdet vårt slutt.
Gruet meg til møtet
Etter det har jeg vært alene. En og annen romanse har det vært, men ingenting alvorlig. Ofte har jeg tatt meg selv i å tenke på Roger og det vi hadde sammen.
Han var en mann og far som jobbet mye, men når han var hjemme, prioriterte han oss, og vi hadde det utrolig hyggelig. Han ga meg følelsen av å være elsket. Det var anmeldelsen som veltet vår hverdag og lykke.
Forholdet mellom ham og meg var på et bunnivå etter bruddet. Han orket bare ikke å forholde seg til meg fordi han følte seg anklaget, fortalte han til datteren vår.
Jeg så ingen grunn til å be om tilgivelse for noe som helst. Jeg rettferdiggjorde min reaksjon med at en person som kom i en slik situasjon, måtte regne med at det ble sådd tvilt om forklaringen hans.
Så skulle vår datter Sandra gifte seg, og det var den andre gangen Roger og jeg møttes på 14 år.
I forkant av vielsen hadde jeg gruet meg til å møte ham som jeg en gang elsket så høyt at jeg var villig til å ofre alt for. Tanken på å se ham med en annen familie gjorde faktisk vondt. En ny tvil begynte å melde seg: Tenk om jeg hadde tatt feil den gangen?
Tårene kom
Det ble et merkelig møte. Han sto utenfor kirken i mørk dress og virket glad. To tenåringer sto ved siden av ham. Da jeg kom, møttes blikkene våre, og jeg kjente rødmen bre seg opp i kinnene mine. Hjertet hamret som besatt.
Han gratulerte meg med dagen og var høflig. Jeg fikk en klem. En stemme i hodet mitt ropte at jeg måtte ta armene rundt ham og si unnskyld, men jeg klarte det ikke.
Jeg gratulerte ham tilbake og at det var en flott datter vi hadde. Det var det eneste jeg klarte å si.
Da han førte jenta vår opp kirkegulvet, gråt jeg. Tårene kom ikke som små dråper, men i strie strømmer. Jeg visste at sminken fløt utover, men jeg klarte ikke å stoppe.
Da Roger kom og satte seg ved siden av meg, og vi satt der sammen, slik brudens foreldre gjør, klarte jeg å roe meg. Det skyldtes at jeg fikk en støttende arm over skulderen.
Alt ble vakkert. Talene, bruden, brudgommen, musikken, maten og borddekkingen var perfekt. De fineste ordene var det Roger som sa til datteren sin.
Han snakket om å ha tillit til den du lever sammen med. Jeg satt der og følte at han snakket til meg. Han snakket om den mistilliten jeg viste ham.
Les også (+): Berit tok mannens telefon da den ringte. Han innrømte til slutt at det hun hadde hørt, var sant
Sa unnskyld
Da vi senere ble sittende ved siden av hverandre, klarte jeg å stotre frem at jeg visste at jeg hadde tatt feil, og ba om unnskyldning. Han så på meg og sa:
– Linda, hvis du visste hvor sveket jeg følte meg. Du var kvinnen i mitt liv, den eneste jeg trodde at jeg kunne elske.
Igjen gråt jeg.
Han er gift og er en trofast mann. Det blir aldri ham og meg igjen. Faktisk er det min sorg nå.
Jeg vet at han ble sint fordi han forsto at jeg tvilte på ham. Han følte seg urettferdig behandlet og var lei seg fordi jeg mistrodde ham. Når du beskylder folk for noe de ikke har gjort, blir de ofte sinte.
Min historie kan ikke snus, men andres kan. Ha tillit til den du elsker!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotisk Novelle
