brevet jeg aldri sendte
Mamma, jeg kan ikke ha deg i livet mitt
Vi to hører ikke sammen. Jeg hører til et helt annet sted.
Kjære mamma, du som fødte meg og er min biologiske mor.
Jeg har så mange ganger forsøkt å få deg til å forstå at jeg ikke trenger deg slik du trenger meg, og at du må slutte å se på meg som en ting som du har krav på å ha til stede i livet ditt. Nei, sier jeg. Kan du høre på hva jeg sier og ta det innover deg – vær så snill?
En gang da jeg var fire-fem år gammel, ble jeg et barnevernsbarn fordi du ikke klarte å ta godt nok vare på meg. Det var barnehagen som varslet om at jeg kanskje ikke hadde det bra, og etter å ha hatt noen runder med deg, uten at noe ble bedre, ble det bestemt at jeg ville få det bedre om jeg vokste opp et annet sted.
Den gangen var jeg livredd da jeg mistet deg, for det var slik det opplevdes. Frykten var styrt av at jeg hadde mye frykt i meg fra før, som et resultat av at du ikke var til å stole på.
Du forsvant på ettermiddagene og jeg var alene hjemme. Noen ganger var du ikke i sengen din da jeg våknet opp og var redd.
Jeg ble barnet uten matpakke, og som ikke hadde regntøy med meg når det regnet. Det står i papirene mine at jeg var sår på rumpen bestandig, så sannsynligvis skiftet du ikke bleie på meg ofte nok da jeg var liten.
Vel, det som skjedde, var at jeg fikk to fosterforeldre, og de lærte meg alt om hvordan normal omsorg er, og hvordan ting skal være når du er barn og vokser opp. Da jeg hadde vært hos dem en stund, følte jeg meg elsket og trygg, og det var ikke noe annet sted jeg ønsket å være.
Du kjempet mot barnevernet for å få meg tilbake og krevde å få se meg. Du møtte også opp på skolen jeg etter hvert begynte på og sa klart fra til lærerne at jeg var ditt barn og at du aldri kom til å gi meg opp, fordi vi to hørte sammen.
I disse årene begynte jeg å bli redd deg. Ikke fordi fosterforeldrene mine sa noe nedsettende om deg, for det gjorde de aldri, men fordi du virket ustabil, og jeg var redd for at du skulle hente meg, slik at jeg mistet den tryggheten jeg elsket.
I alle år siden har du gått på meg og sagt at barnevernet ikke hadde rett til å skille oss, og at jeg hører til hos deg. Da jeg ble tenåring og du begynte å sende meg meldinger, var det stunder da jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg avviste deg, men i dag ser jeg at jeg ikke burde ha hatt det.
«De lurer deg til å tro at jeg er gal. Jeg er mammaen din. Jeg vet at de sier at du ikke må svare meg, og at du ikke må si at du helst vil være hos meg.» Dette var ting du sa.
Du gjorde min barndom vanskelig, mamma. Hvorfor kunne du ikke i stedet ha latt meg ha det bra?
Den mørke skyen i min hverdag var deg. Det triste i mitt liv var at du nektet å gi meg opp. Heldigvis forsto barnevernet til slutt at jeg måtte skjermes fra deg, men ikke engang da lot du meg være i fred.
Sammen med fosterforeldrene mine fant jeg ut at det var lurest å møte deg to ganger i året, for å få fred. Så slik ble det.
Det du ikke forstår, er at jeg ble den voksne som måtte ta ansvar for deg og dine følelser. Du har aldri respektert mine tanker, følelser eller ønsker.
Nå er jeg en voksen, og du bare fortsetter. Du sier at vi trenger hverandre – at en mor og en datter hører sammen. Nei, mamma. Vi to hører ikke sammen. Jeg hører til et helt annet sted.
Det skrives så mye om barn som blir tatt urettmessig fra biologiske foreldre. Jeg har venner som har opplevd det samme som meg, og som er sjeleglad for at de fikk et nytt hjem. Husk at det ikke er et barns ansvar å ta vare på en mor eller far. Også foreldre skal gjøre seg fortjent til å bli elsket.
Hilsen datteren din
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
