Kjære søster, du tror sikkert at jeg overlater arven til dine barn, men du får deg nok en overraskelse
Jeg må tenke på meg selv også.
Kjære søster, som jeg er veldig glad, og som jeg har stått nær hele livet.
Vi er blitt godt voksne damer nå, og våre liv er ikke lenger så veldig forskjellig. Selv om du har tre barn og jeg ingen, sitter vi begge mye alene.
Som voksne unger flest, har ikke dine barn heller, tid til å bruke masse tid på en gammel tante eller mor.
Hvorfor jeg endte opp barnløs og ugift mens du fikk «hele pakken», finnes det sikkert mange gode svar på, men jeg skal ikke gå inn nærmere inn på dette.
Det ble nå en gang slik at jeg ikke fikk de barna jeg ønsket meg.
Drømmen om å bli mor fulgte meg inn i godt voksen alder, men på et tidspunkt innså jeg at jeg fikk være fornøyd med å være tante.
Dine barn har vært til stor glede for meg i mitt liv, og det er grunnen til at jeg har fulgt dem så tett opp.
Det har dryppet mange goder på jentene dine gjennom årene, for jeg har vært en tante som har tatt dem med på ferier og gitt dem fine gaver.
Dessverre tror jeg dette ble en selvfølge for dem, for de sluttet nesten å si takk.
Jeg har grublet mye over dette de siste årene. Selv om jeg nærmest øste velvilje på dem, har de knapt tid til å snakke med meg hvis jeg ringer. Jeg føler, helt ærlig, at jeg er blitt en brysom gammel dame i deres øyne.
Du fikk sjokk da jeg for en stund siden fortalte deg at jeg har tatt opp lån på huset for å leve mer etter eget ønske.
«Jeg har ingen livsarvinger og kan bruke pengene jeg har før jeg dør», sa jeg. «Du kan ikke gjøre det!», sa du.
Jeg vet hva du tenkte på. Du tenkte at dine barn, som jeg har stilt opp for og tatt vare på gjennom alle år, må få arve meg. Du tenkte at det er naturlig at jeg etterlater meg verdier til dem.
Men vet du, det er det ikke. De arver deg, og det får da holde. Jeg synes at jeg har gitt dem nok.
Gjennom hele mitt voksne liv har jeg betalt ned på lån og vært forsiktig med penger.
Jeg trodde at det måtte være slik, men nå vet jeg bedre. En samtale med rådgiveren i banken fikk meg til å se at jeg fortjener å ha det romslig økonomisk, etter så mange års pliktløp.
Jeg har alltid drømt om å reise mye, kjære søster, og nå har jeg kommet i kontakt med en gjeng damer, som engasjerer seg i veldedig arbeid i Afrika.
Jeg har meldt meg til tjeneste og skal bidra med både penger og krefter i den viktige jobbe de gjør for fattige barn.
Mitt valg handler ikke om at jeg ikke unner dine barn å få noe. Jeg unner dem alt godt.
«Problemet» er at de har så mye at de ikke verdsetter det de får, og de har ennå ikke forstått at alt i livet er toveis. Du bør gi noe tilbake.
Misforstå meg ikke, for jeg er ikke skuffet over jentene dine. Slike følelser bruker jeg ikke energi på.
Men jeg ønsker å bruke mine hardt opparbeidede midler til noe annet enn å gjøre dem enda mer blaserte og bortskjemte.
Målet mitt er å etterlate meg ingen ting. Når jeg er borte, kan huset selges og dekke gjelden. Du og barna dine kommer til å få deg dere en overraskelse når den tid kommer.
Hvis jeg holder meg frisk, skal jeg reise til fjerne himmelstrøk og bruke alle pengene med god samvittighet.
De er mine, husk det. Jo, det går an. Og jeg håper at andre enslige leser dette brevet og tenker over og tar til seg hva jeg sier.
Hilsen en gammel tante
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
