DE BLÅ SIDENE
Sviket til svigerforeldrene mine fikk sinnet til å boble i meg. Så oppdaget jeg sannheten
Jeg hadde vanskelig for å tilgi mine tidligere svigerforeldre etter den stygge skilsmissen.
Da jeg ble skilt, var det så mye drama og komplikasjoner at jeg også mistet kontakten med min eksmanns foreldre.
Derfor hadde jeg ikke sett mine tidligere svigerforeldre på åtte år, da jeg en ettermiddag var inne i et stort kjøpesenter for å kjøpe en fødselsdagsgave til sønnen min og plutselig oppdaget at jeg sto ved siden av dem i en bokhandel.
Noen få sekunder sto vi og stirret på hverandre. De var blitt eldre. Svigerfar gikk med stokk og svigermor var tynnere enn noensinne og helt hvithåret.
– Er det virkelig deg? utbrøt svigermor og så undersøkende på meg.
Min første reaksjon var å skynde meg vekk, alt i meg ble kaldt og avvisende, og jeg kunne se at også de så på meg med et mistenksomt blikk. Men samtidig virket det rart å skilles uten å veksle noen ord om alt som hadde skjedd, og som hadde preget oss alle så sterkt de siste årene.
Så da min tidligere svigerfar foreslo at vi møttes en time senere i senterets kafé, slo jeg til.
En lidenskapelig forelskelse
Jeg var fortsatt litt rystet da jeg gikk rundt på kjøpesenteret for å gjøre meg ferdig med innkjøpene, samtidig tenkte jeg over hvorfor jeg hadde så vanskelig for å tilgi mine tidligere svigerforeldre. Forholdet til min eksmann, og deres sønn, hadde begynt som en lidenskapelig forelskelse.
Vi fikk ganske raskt en sønn, og hadde syv rimelig gode år hvor jeg stille og rolig følte meg stadig mer knyttet til mine svigerforeldre. Mine egne foreldre hadde dødd tidlig, så jeg elsket å få en ny familie hvor generasjonene hadde det godt sammen.
Min ekssvigerforeldre passet ofte sønnen min og var hjelpsomme og søte. De sitter godt i det og ga oss rundhåndet, økonomisk hjelp.
De var også gavmilde på fødselsdagene mine og til jul, hvor jeg fikk smykker, vesker og i et enkelt tilfelle også en vakker, antikk lampe.
Da ekteskapet vårt begynte å skrante, så vi dem mindre. Jeg følte at eksmannen min ble gradvis mer kjølig overfor meg. Han brukte mye tid på fritidsinteressen sin, seilflyging, og gikk mer og mer opp i kameratskapet der.
Når han var hjemme, satt han på kontoret sitt og jobbet, og dersom jeg ba ham komme inn i stuen, ville han kun komme dersom han fikk lov til å se sport eller nyheter.
Ville skilles
I løpet av ett år sluttet vi nesten å snakke sammen, vi hadde aldri sex og gjorde ingenting sammen som familie lenger. Jeg tror kanskje eksmannen min var i en dyp identitetskrise, men jeg fikk ikke lov å hjelpe ham.
Hvis jeg forsøkte å snakke om ekteskapet vårt, ble han aggressiv og påsto at jeg stilte altfor store krav.
En kveld hvor vi hadde skreket til hverandre, dyttet sønnen vår, som den gang var 10 år gammel, et lite brev til oss under døren, og der sto det: Kan dere ikke holde opp med å krangle hele tiden.
Det traff meg midt i hjertet. Jeg ville skilles. Jeg var frosset innvendig og opplevde at kjærligheten vår var død. Nå hadde det også begynt å gå utover sønnen vår. Men selv om eksmannen min tydeligvis unngikk meg, var han likevel imot å skilles. Jeg hadde en fornemmelse av at han ikke kunne holde ut at det var jeg som gikk.
– Du kommer til å angre at du forlater meg, ropte han da jeg sa at jeg ville skilles.
Det viste seg snart å være et forvarsel om hvor stygg skilsmissen kom til å bli. Jeg har ofte tenkt på hva jeg skulle ha gjort annerledes, men jeg vet det fortsatt ikke.
Eksmannen min ble som et såret dyr, som gjorde alt som sto i sin makt for å ødelegge livet mitt. Foreldrene hans blandet seg aldri åpenlyst i konfliktene, men min opplevelse den gang var at de sto i bakgrunnen og støttet eksmannen min og mente jeg var skurken.
Les også (+) Mannen min var notorisk utro. Jeg tok en avgjørelse som fikk folk til å måpe
Følte avsky
Virkelig ille ble det da eksmannen min prøvde å få foreldremyndigheten over sønnen vår og involverte flere offentlige myndigheter for å bevise hvor dårlig mor jeg var. På et tidspunkt kom han hjem til meg og sa at foreldrene hans også hatet meg, og derfor hadde forlangt å få alle gavene tilbake.
– Foreldrene mine føler så stor avsky for deg, at de ikke vil se deg igjen, fortalte han meg.
Han snakket med en forbitrelse og et sinne jeg ikke kjente igjen, og ordene traff meg hardt. Jeg samlet gråtende sammen tingene mine og ga dem til ham.
Jeg kan tydelig huske hvordan han herjet rundt med den antikke lampen jeg hadde fått av svigerforeldrene min, slik at den traff dørkarmen og nesten gikk i stykker.
Det var ikke til å unngå at konfliktene våre gikk utover sønnen vår. Han var vekselvis taus og innesluttet eller aggressiv over for andre barn, og det endte med at han måtte gå et ekstra år på skolen. Og det gikk ikke bedre da eksmannen min oppdaget at han ikke fikk foreldremyndigheten over sønnen vår. Det førte til at han i lengre perioder ikke hadde kontakt med sønnen vår.
Foreldrene hans hadde heller ikke lyst til å se barnebarnet sitt, betrodde eksmannen min meg, og de hadde også bedt ham om å fortelle at jeg ikke skulle kontakte dem.
Jeg må innrømme at det egentlig var en lettelse. Jeg trengte ro og avstand for å finne meg selv som mor og få en ny start på livet mitt, men for sønnen min var det hardt.
Sa unnskyld
Etter noen år tok eksmannen min kontakt igjen. I mellomtiden var han kommet igjennom krisen sin og hadde funnet en ny kone, og nå ville han gjerne treffe sønnen sin. Han skrev også et pent brev til meg, der han sa unnskyld for de forferdelige tingene han hadde sagt og gjort.
Jeg forsto da at eksmannen min aldri ville gjøre sønnen vår noe vondt, så jeg lot ubekymret sønnen vår reise på besøk til faren sin i helger og ferier.
Så plutselig, da sønnen vår igjen hadde fått et godt forhold til faren sin, flyttet han til den andre siden av kloden. Hans nye kone hadde fått et godt jobbtilbud, og han ønsket å være med.
Kontakten mellom ham og sønnen vår ble igjen sporadisk og opphørte til slutt helt. Sønnen vår var sønderknust.
Da jeg møtte min eksmanns foreldre i butikksenteret, var det to år siden sønnen vår hadde hørt fra faren sin.
Jeg hadde heller ikke hørt noe fra mine tidligere svigerforeldre siden skilsmissen. Ikke en eneste gang hadde de forsøkt å ta kontakt, og enda mindre forståelig; de hadde heller ikke forsøkt å ta kontakt med barnebarnet sitt.
Brøt kontakten
Sinnet over sviket deres boblet derfor i meg da jeg nærmet meg kafeen vi hadde avtalt å møtes i.
– Vi vet at du er sint på oss, men vi forstår ikke helt hvorfor, startet svigerfar da vi hadde bestilt hver vår kopp kaffe.
Jeg knøt hendene mine og lette etter ordene, men fant til slutt motet til å forklare dem om gavene sønnen deres ville jeg skulle levere tilbake.
– Det gjorde vondt. Men det verste av alt var, at dere ikke hadde lyst til se barnebarnet deres mer, sa jeg.
Min tidligere svigermor så måpende på meg.
– Vi elsker barnebarnet vårt, hvordan kan du tro at vi ikke ville se ham? spurte hun med skjelvende stemme.
– Det var det jeg ble fortalt tydelig og klart, og jeg hørte jo heller aldri fra dere.
– Åh, utbrøt svigermor, han var jo sint på oss også, fordi vi ikke syntes han skulle søke om foreldremyndigheten. Vi visste jo godt hvor knyttet sønnen din var til deg. Sønnen vår ble så rasende at han brøt kontakten med oss.
Svigermors stemme brast, og svigerfar måtte ta over.
– Da vi fikk kontakt med ham igjen, sa han at du ikke ville at vi skulle treffe barnebarnet vårt.
– Det er løgn, det har jeg aldri sagt. Men hvorfor løy han? utbrøt jeg.
Jeg var helt forvirret, men svigermor mente at skilsmissen hadde vært så vond for sønnen deres, at den derfor også skulle gjøre vondt for alle andre.
Hun forklarte at de fortsatt hadde alle gavene jeg hadde levert tilbake. Eksmannen min hadde sagt til dem at jeg ikke ville ha tingene deres i hjemmet mitt.
– Men hvorfor har han ikke forsøkt å rette opp i løgnene? spurte jeg.
Svigermor tørket øynene i en serviett.
– Jeg tror han fortsatt føler seg sviktet av oss og ville starte på nytt.
Han har det godt dit han og hans nye kone har flyttet, forklarte de. Han har fått to barn med sin nye kone, men han nekter fortsatt å snakke med dem om fortiden. Faktisk hører de veldig sjelden fra ham.
Les også (+) Nå er datteren min borte, og jeg angrer hver eneste dag
Ryddet opp i skilsmissen
Det gjorde meg veldig vondt å høre. De hadde betalt en høy pris for å ta meg i forsvar den gangen. Jeg tok hendene deres og fortalte hvor mye jeg hadde savnet at de kunne følge med i min sønns liv og være like så stolte av ham som jeg var.
– Vi skal feire bursdagen hans på fredag. Hva om dere kommer og hilser på ham?
Svigermors øyne strålte.
– Mener du det? Tror du han vil se oss?
– Det er jeg sikker på at han vil, når jeg forklarer misforståelsene, svarte jeg.
Det endte med at mine tidligere svigerforeldre kom hjem til oss i fødselsdagsselskapet den fredagen. Det ble en fin kveld. Særlig glad gjorde det meg å se sønnen min le sammen med sin farmor og farfar. Han trenger tid på å lære dem å kjenne igjen, sier han, men jeg føler meg allerede like fortrolig med dem som den gang de kom regelmessig til oss.
Det har spesielt gjort meg godt å få ryddet opp i skilsmissen med dem og legge bitterheten min bak meg. Og vi har lovet hverandre at vi aldri skal miste kontakten igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 26/04 2022, og sist oppdatert 25/08 2022.
