Leserne forteller
Jeg vet min mor er glad i barnebarna sine, men det finnes en grense for alt
Mamma og jeg var alene da jeg vokste opp, og vi hadde dårlig råd. Innen jeg selv stiftet familie, hadde mamma giftet seg og fått romslig økonomi.
Jeg har aldri hatt kontakt med faren min, og det har aldri plaget meg, for jeg vokste opp med et stort nettverk. Mamma hadde mange gode venninner som ble mine tanter, og mammas bror, onkel Kjartan, var jeg veldig glad i.
Vi hadde en fin kontakt, og onkel tok meg ofte med på turer i skog og mark. Mamma hadde dårlig råd, og vi måtte finne kreative måter å drøye pengene på.
Det var ganske spennende når mamma og jeg la hodene våre i bløt, som hun kalte det, og fant på lure løsninger på pengeproblemet vårt.
I ettertid vet jeg at hun valgte å være mest mulig sammen med meg fremfor å jobbe masse. Hun mente at tiden vi hadde sammen også kunne ses på som en investering, og jeg skjønner og er helt enig i den tankegangen.
Jeg fikk derfor ikke alt jeg ønsket meg, hverken av klær eller andre ting, og vi var heller aldri utenlands, slik mange av vennene mine var.
Men mamma var kreativ, og jeg fikk mine ferier på bondegårder, i telt eller en uke eller to hos venner av mamma i hovedstaden. Alt i alt en lykkelig og god barndom.
I dag er jeg voksen, gift med Eivind, og vi har to barn, Jon på åtte og Mari på snart seks år. Både Eivind og jeg har gode jobber og trygg økonomi.
Jeg gleder meg fremdeles over at mamma traff Karsten da jeg var 19 år. De er gift fremdeles og har et lykkelig ekteskap. Karsten har ingen barn, så han gleder seg stort over å få være bestefar for våre to, og det samme gjør mamma.
De gikk begge inn i besteforeldrerollen med en slik glød at det ble for mye av det gode.
Mye søtsaker
Da jeg ble gravid som 25-åring, var mamma overlykkelig. Nå hadde hun fått seg utdannelse og en god jobb, dessuten var hun altså gift med Karsten. Alt det ytre lå til rette for å ta imot og degge for et barnebarn.
I begynnelsen syntes jeg det var greit at lille Jon ble litt bortskjemt av besteforeldrene. Mamma og Karsten hadde alltid med seg noe til ham når de kom på besøk.
Karsten gjorde om gjesterommet til barneværelse, og de ville gjerne ha Jon hos seg så mye som mulig.
Det var også helt greit at de avlastet oss mens jeg gikk gravid igjen og i tiden etter at Mari ble født, men det førte også til at de knyttet seg veldig til Jon.
Mens Mari var baby, var det stort sett mamma eller Karsten som hentet Jon i barnehagen.
Rett som det var fikk vi en telefon om at de hadde tatt ham med hjem til seg for å spise middag, så kunne han være der til leggetid.
Da Mari ble større, inkluderte de henne også mer. Det skulle ikke gjøres forskjell! Begge ungene elsket å være hos mormor og Karsten, og vi skjønte etter hvert at det var mye kake og godterispising, selv på hverdager.
Jon fortalte stadig at han og mormor hadde bakt kake som de hadde kost seg med. Godterier og brus hadde de fått også.
– Mormor og Karsten er så snille. Der får vi alt det vi ikke får hjemme, sa Jon en dag.
Da forsto jeg at jeg måtte snakke med moren min om dette, det var i ferd med å bli et problem.
Neste dag snakket jeg bestemt om barnas kosthold og ba mamma om ikke å stappe i ungene søtsaker når de var på besøk. Det hjalp, men bare noen dager. Uken etter var alt ved det gamle.
Les også (+): Ekskona brukte sitt eget barn som våpen. Det ødela forholdet vårt
Bortskjemt
Mamma og Karsten kjøpte mange leker utenom bursdager og jul, ting som ungene skulle ha hjemme hos dem.
Eivind og jeg hadde bestemt oss for at vi ikke skulle dytte på ungene alt av leker og utstyr. De skulle lære seg å spare til ting de ønsket seg.
Men hos mamma og Karsten kom alt på plass bare de ytret et lite pip om å få noe. Ungene hadde lovet ikke å fortelle om det til Eivind og meg. Det er ikke lett for små barn å holde på slike hemmeligheter.
Eivind og jeg følte oss ikke respektert som foreldre, men da jeg forsøkte å si noe, ble mamma sint.
– Jeg synes dere er utakknemlige. Det er besteforeldres privilegium å skjemme bort barnebarna litt, sa mamma.
Og så la hun ut om at det var nå hun hadde mulighetene til å kjøpe de tingene som hun aldri fikk gitt meg da jeg vokste opp.
– Men, mamma, da, barndommen min var så fin som den kunne få blitt, jeg hadde overflod av alt som er vesentlig for et barn – oppmerksomhet, masse kjærlighet, en kreativ og fantasifull mor som det alltid var morsomt å være sammen med, utbrøt jeg.
Mamma så tvilende på meg.
– Jeg gjorde det jeg følte var rett den gangen, men i ettertid har jeg begynt å tvile. Det er viktig for et barn å få leker og opplevelser som de andre barna har, og nå har jeg jo anledning til å øse litt av min overflod over barnebarna. Kan jeg ikke få lov til det?
Jeg ga opp, det var tydelig at hun ikke ville forstå budskapet mitt. Jon fikk sykkel med støttehjul som fireåring, den skulle han ha hjemme hos dem.
Eivind og jeg syntes det var altfor tidlig, vi hadde allerede snakket om at ungene burde være minst seks år før de fikk sykkel.
Uansett ville vi ha fått tak i en brukt sykkel i første omgang. Men Jon opplevde å komme hjem til mormor på en vanlig tirsdag og få en splitter ny sykkel.
Vi hadde en skikkelig krangel som endte med at jeg sa at Jon ikke fikk lov til å komme dit mer hvis de ikke kvittet seg med den sykkelen.
Jon gråt sine bitre tårer over at han fikk en sykkel som han ikke fikk lov til å beholde. Hadde de tatt en telefon til oss, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville alle ha sluppet konflikter, skuffelser og bråk.
Andre ganger laget de avtaler over hodene våre. De bestilte billetter til teater, planla kino, McDonalds-besøk eller andre ting uten å informere oss. Vi fikk vite det av ungene.
«Neste gang vi skal til mormor og Karsten, skal vi på teater», kunne de si.
Da ble det ekstra vanskelig for oss å si at nei, det skulle de ikke. Mamma og Karsten tenkte visst aldri den tanken at vi kanskje den kvelden hadde andre planer for ungene våre. De behandlet dem rett og slett som om de skulle vært deres egne barn.
Det som fikk begeret til å flyte over, var at Jon kom hjem en kveld og fortalte at han og Mari skulle til Syden sammen med mormor og Karsten.
Da holdt jeg på å sprekke av sinne. Jeg ringte mamma og spurte om det var tilfellet.
– Er det Syden-turen du tenker på? sa mamma og lo litt forlegent. – Det er bare snakk om en uke, sa hun fort. – Du forstår, vi kom over en billig tur og vil så gjerne ha med ungene. Det er et så barnevennlig sted. Dessuten må det da være deilig for deg og Eivind å få litt tid for dere selv?
– Det kan dere bare glemme, ropte jeg og slengte på røret.
Etter dette kontaktet jeg dem ikke på en uke. Ikke tok jeg telefonen heller når jeg så at det var dem som ringte. Jeg orket ikke mer.
For i likhet med Eivind følte også jeg at min rolle som forelder ikke hadde noen verdi lenger. Det var mamma og Karsten som betydde alt for ungene, for det var der de fikk det som de ville. Det var ikke rart de slo seg vrange hver gang vi hadde fisk til middag. Det fikk de slippe å spise hos besteforeldrene.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Grensesetting
Det var så mange små ting. Som det å skrike seg til å få sjokolade i melken – slik de fikk hos mormor. Det ble til slutt en mengde ting som førte til krangel, gråt og uhygge hjemme hos oss.
Det endte med at jeg dro bort til mamma og Karsten, etter at Eivind og jeg hadde brukt en hel kveld for å finne en måte å løse alt dette på. Så fikk det være opp til dem om de ville gå med på det eller ikke.
Konsekvensen ville uansett bli at de så mindre til barna våre. Vi hadde laget en liste over de endringene vi ønsket. Vi ga dem en hel helg hver måned og en ettermiddag hver uke sammen med barna.
Ut over det fikk de være barnevakt hjemme hos oss, hvor de måtte følge våre rutiner og regler med hensyn til både mat og leggetider. Godtespising skulle begrenses, og de skulle ikke inngå avtaler med barna uten at de hadde snakket med oss først.
Det var en ryddig og strukturert kontrakt som samsvarte med hvordan Eivind og jeg ønsket å ha det når det gjaldt barna våre.
Jeg så at mamma ble såret og ganske paff da hun leste det vi hadde skrevet ned.
Jeg gråt da jeg forklarte at jeg setter umåtelig pris på den dype kjærligheten deres og alt det gode de ønsker å gi både meg, Eivind og barna, men at måten de viser dette på, blir feil.
Det blir også veldig forvirrende for to små barn å ha helt ulike regler hos dem og hos oss. Det fører til mange konflikter som man strengt tatt ikke bør ha med så små barn. Vi hadde skrevet ned utallige eksempler på det vi opplevde som helt motsatt av det vi ønsket, og som de inntil nå hadde ignorert fullstendig.
Etter hvert så mamma og Karsten det hele klarere, og den kvelden ble et vendepunkt for oss alle. Mamma og Karsten har holdt seg til avtalen. Vi vet at det blir en ekstra is eller sjokoladebit en gang iblant, men det er greit.
Det er jo sant som mamma sier; at litt må da besteforeldre få skjemme bort barnebarna sine. Men både mamma og Karsten har forstått at en positiv «bortskjemming» er å gi av seg selv og av tiden sin, og at barn har godt av grenser satt av de voksne. Det gir trygghet.
At vi foreldre og besteforeldre nå samarbeider, har ført til færre konflikter med ungene.
Nå er jeg også i stand til å se hvilken enorm ressurs det er både for oss og for barna våre å ha besteforeldre som er så glad i oss og som så gjerne stiller opp for å hjelpe.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
