Jeg irriterer meg over alt mannen min gjør og sier. Sånn var det ikke før

Jeg hadde bodd mange år alene og hadde noen forhold bak meg da jeg møtte Kåre. Han var først og fremst en hyggelig, ung mann, som fremsto som seriøs og ordentlig, og det trengte jeg akkurat da.

I et par år hadde jeg følt at livet mitt var både ensomt og skuffende fordi jeg hadde hatt noen dårlige erfaringer med menn.

Den første tiden vi var sammen, kan ikke beskrives med ord, så fint var det. Jeg var så klar for å etablere meg, flytte sammen med, gifte meg og få barn. Han var håndverker og jobbet mye og hardt. Jeg så for meg at han kunne bygge vårt hjem, og det skulle bli et drømmeslott.

Det fantes bare én ting som var negativt, og det var at arbeidsgiveren hans holdt til i en annen by.

Et halvt år etter at vi ble kjærester, flyttet jeg sammen med ham til byen han jobbet i, men fordi jeg hadde en mor som ble syk, og jeg hadde en fast, fin stilling i vår felles hjemby, ble vi etter hvert enige om at det var der vi skulle slå oss til ro og bo.

Vi tenkte langsiktig og så fordelene ved å ha to sett besteforeldre rundt oss den dagen vi ble en større familie.

Så jeg flyttet hjem. Rettere sagt: Vi flyttet og Kåre ble ukependler. Han jobbet i to uker og hadde fri i tre, og det var bare én ulempe med det; at vi ikke fikk vært sammen hele tiden. Jeg syntes det var fælt hver gang han skulle dra fra meg, og jeg kunne ikke få ham fort nok hjem.

Vi giftet oss og alt fortsatte å være bra, for jeg var gravid, og jeg så voldsomt frem til å bli mamma.

Når du er 28 år og har lengtet etter å slå deg til ro i flere år, føles det fantastisk «å komme i mål». Mannen min var perfekt for meg.

Det var bare de ukene han var borte, som var vanskelig. Men når han kom hjem, ble gjensynet så sterkt og fint at jeg tenkte det var bra at det var slik, tross alt.

«Det må være slitsomt for deg å være så mye alene», sa folk til meg iblant, og jeg hadde mange stunder da jeg ønsket meg et normalt samliv med en mann som gikk på jobb hver morgen klokken åtte, for så å komme hjem klokken fire.

Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Alene om barn og hjem

I flere år var det ukene borte fra hverandre som var det negative i vårt ekteskap. Utfordringen var å være alene om ansvaret for barn og hjem. Men jeg ble vant til det, og tok meg etter hvert i å tenke at det i grunnen var en ok løsning, for vi fikk oppleve å savne hverandre.

Men på et tidspunkt endret det seg. I noen år følte jeg meg ikke gladere eller mindre lykkelig når han kom hjem, og jeg gruet meg ikke til han skulle reise igjen. På det tidspunktet hadde vi to barn i skolealder.

Sant å si begynte jeg å irritere meg over ham når han var hjemme. Jeg hadde mine systemer og min måte å gjøre ting på.

Jeg likte å ha orden i huset. Han kom inn i huset og skapte uorden, og det var så mye rot og rare lyder som fulgte ham. Det gjorde meg sint at han ikke forsto rutinene mine, og at han ikke var oppdatert på alt som gjaldt barna.

Noen ganger når vi la oss om kvelden og han ville være nær, trakk jeg meg unna, og jeg tok meg i å ønske at han hadde jobbuke, slik at jeg fikk mer ro.

Jeg slet med disse følelsene fordi de ga meg dårlig samvittighet. Jeg sa til meg selv at jeg måtte være rausere og ikke hakke på ham for småting, for han jobbet hardt når han var borte og trengte å slappe av når han kom hjem. Han elsket å ligge på sofaen, enten for å sove eller se på TV. Han koste seg med fridagene uten å gjøre noe som helst.

Problemet var at jeg ikke klarte å holde irritasjonen inni meg, og når han dro igjen, følte jeg meg som et dårlig menneske.

Kommer alle par til dette punktet eller denne fasen, da magien er blitt helt borte?

De varme gjenforeningene våre ble borte. Det rare var at hver gang det nærmet seg at Kåre skulle komme hjem, fikk jeg varme følelser i kroppen. Jeg planla og drømte om ømhet og nærhet, men når han kom, forsvant disse følelsene i samme øyeblikk.

For noen år siden gikk det opp for meg at jeg elsket ham mest når han var borte. Når han satt i den andre byen og vi snakket sammen i telefonen, planla vi hyggelige ting vi skulle gjøre, og jeg følte at jeg fremdeles var forelsket.

Disse følelsene forsvant med en gang han gikk over dørterskelen. Jeg kunne legge merke til den skitne T-skjorten, eller håret som ikke var fjernet fra neseboret.

Hele veien har jeg vært glad i mannen min, og det er ikke slik at jeg tviler på at han og jeg hører sammen, for det mener jeg at vi gjør.

De siste årene er det blitt slik at jeg savner ham når han er borte, men når han kommer hjem, kommer jeg altfor raskt inn i et slags frustrasjonsmodus. Når han er borte og vi snakker sammen i telefonen, føler jeg meg nær ham, men når han kommer hjem og vi snakker sammen, blir jeg lett irritert.

«Nærast er du når du er borte» er et dikt av Tor Jonsson, og kanskje opplevde han noe tilsvarende det jeg gjør. For meg har dette vært en trøst.

Jeg føler jo at mannen min ikke får den godheten han fortjener. Jeg er glad i ham, men klarer ikke å være bare snill. Jeg er blitt for vant til å styre og stelle alene, har jeg konkludert. «Nærast er du når du er borte. Noko er borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik, eg veit ikkje kva det er», sier Jonsson. Jeg føler at disse ordene handler om oss.

Les også (+) Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret

Svigermor så det

Min årvåkne svigermor merket for en stund siden at ikke alt var så bra som det skulle mellom hennes sønn og meg, og hun var så direkte at jeg måtte forklare henne hvordan jeg følte det.

Hun sa at hun forsto hva jeg mente. Hun sa at hun hadde hatt det på samme måten, selv om hennes mann aldri bodde borte. «Jeg elsket ham mest når han var på fisketurer. Jeg gledet meg til han kom hjem, men ble irritert så snart han dukket opp», innrømte hun.

Vi snakket mye om dette «fenomenet» i kjærlighet, og én ting kom vi til: Vi elsker våre menn med de feil og mangler de har og ønsker ikke et liv uten dem. For meg var det godt å få satt ord på min dårlige samvittighet, for når jeg ser på det nå, har kanskje den tynget meg mest.

For en tid siden sa jeg til Kåre hva jeg følte, og det overraskende var at han hadde det på samme måte. Også han følte at han elsket meg mer når vi ikke var sammen.

Da han sa det, var det som om flere kilo med stein ble løftet fra skuldrene mine. «Har ikke alle det sånn, da? Er det ikke slik at veldig få lever den romantiske drømmen i en presset hverdag med barn? Jeg liker livet vårt, men vi kan bli flinkere til å elske hver­andre når vi er sammen», sa den kloke mannen min.

Fremdeles føler jeg at jeg elsker ham høyest når han er borte. I skrivende stund er han i den andre byen og hjertet mitt føles stort og varmt når jeg tenker på ham.

Jeg tror at vi skal holde ut og finne til­bake til de gode gjenforeningene etter hvert, når barna er blitt større. Håper jeg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

To uker før bryllupet skjedde det utenkelige

Jeg trodde jeg fortjente å bli hånet av mannen min