Leserne forteller
Jeg trodde det beste om mannen min. Da sannheten plutselig kom for en dag, ble jeg svimmel og kvalm
Det er gått 20 år, men hver gang jeg møter min eksmann, er det som om historien velter opp på nytt.
Det sies at tiden leger alle sår, og jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men det finnes hendelser du aldri klarer å glemme, og som for alltid vil gi deg kroppslige reaksjoner og ubehag når du tenker på dem.
En gang for mange år siden var jeg gift med en mann jeg både var glad i, respekterte og elsket.
Han var faren til to av mine tre barn, og vi hadde bygd oss et liv sammen, som jeg satte stor pris på.
Både han og jeg var personer som likte å ha en åpen dør i vårt felles hjem, og det føltes som en gave, for flere av mine venninner slet med menn som ikke ønsket at hverken de eller barna skulle ha besøk for ofte.
Hos oss var det åpent for alle å komme på spontant besøk.
Det gjorde oss glade når det kom naboer, som hadde tid til å sette seg ned for å prate og drikke kaffe.
Jeg deler denne biten av vårt samliv fordi det forklarer ting som skjedde senere.
Ungene våre vokste altså opp i et hjem med mye glede og fellesskap, og det gjorde dem til sosiale individer som lett fikk venner.
Da de begynte på skolen, fikk de ta med vennene hjem. Andre foreldre var strengere, merket vi, blant annet fikk de ikke lage mat til mange.
Hos oss hadde jeg satt brett fulle med mat og alle fikk spise. Det gjorde meg lykkelig å ha en gjeng barn rundt kjøkkenbordet, og jeg hjalp dem med leksene.
Mannen min, Martin, var en spilloppmaker, og det skapte ofte begeistring når ungene var sammen. Jeg elsket at han var så populær, og jeg forgudet ham fordi han la så mye energi i samværet med dem.
Våre to felles barn var gutter. Datteren min, som var eldst, hadde en annen pappa, men hun bodde mest hos oss og så faren sin stort sett bare i ferier.
Martin var en flott stefar, og hun pleide å si at hun hadde to pappaer. Det var jeg enig i. En hverdags- og en feriepappa.
Vår yngste sønn hadde akkurat blitt myndig da tilværelsen vår ble snudd på hodet, og alt som ikke skulle ha skjedd, skjedde.
Jeg har utallige ganger forsøkt å se hvordan det kunne skje, uten at mine alarmklokker slo inn, men sannheten er at jeg var godtroende. Jeg trodde det beste om mannen min.
Les også (+): Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok
Sjokkavsløringen
Min datter hadde en veldig god venninne som ofte var hos oss, og Martin var alltid fantastisk mot dem.
Han kjørte dem dit de ville, serverte dem mat, snakket med dem, lo sammen med dem. Kort sagt; han var den kule pappaen.
Også etter at datteren min flyttet hjemmefra for å studere, fortsatte hun å ta venninnen med hjem. Det skjedde i helger og ferier.
Vi visste at venninnens far hadde rusproblemer og syntes det var fint og hyggelig at hun kom for å være sammen med oss.
Når jeg tenker tilbake, ser jeg at det var ting som burde ha uroet meg, for mannen min satt ofte og snakket med venninnen alene.
De satt som fordypet, og det var mer alvor i samtalene enn jeg var vant til. Da jeg spurte, sa han: «Vi må ta vare på Ina, hun er et nydelig menneske, som ikke har hatt det så lett.»
Jeg var enig.
Den gangen leste jeg hans oppmerksomhet mot henne som medmenneskelighet. Han var en mann på nesten 50 år, og hun var knapt fylt 20 år. Han var en farsskikkelse.
Jeg glemmer ikke at han tok med seg de to jentene til fjells, på hytta til hans gamle foreldre. De tre skulle gå i fjellet sammen.
Jeg fikk vite i ettertid at min datter hadde følt seg uvel og at han og venninnen hadde gått alene ut på lange turer. Ikke engang da reagerte jeg.
Jeg kan ramse opp mange situasjoner som førte til at han og venninnen var alene, for ikke å snakke om alle de gangene han kjørte henne til togstasjonen, eller hjem til hennes mor eller søster.
Det gjorde meg glad at han var så grei mot henne.
Da sannheten plutselig kom for en dag, en sen høstkveld, noen dager etter at datteren min hadde bursdag, ble jeg rammet av et akutt anfall av svimmelhet og kvalme.
«Jeg er forelsket i henne, og jeg kan ikke lenger fornekte det. Jeg vet at det er idiotisk og at jeg vil bli sett på som en gammel gris, men det hjelper ikke, for i tankene mine drømmer jeg om bare å være sammen med henne.» Noe sånt sa han.
Det viste seg at min datter hadde visst en stund at venninnen og hennes stefar hadde hatt «noe på gang». Venninnen hadde gråtende fortalt at hun var blitt forelsket, mot sin vilje.
Det ble en forferdelig situasjon for henne fordi hun sto mellom barken og veden. At hun ikke slo hånden av de to, skyldes at hun selv var forelsket i en gift lærer. Hun forsto at de ikke klarte å styre følelsene sine.
For meg ble det for mye å håndtere. I affekt sendte jeg mannen min på dør og sa at jeg aldri ville se ham igjen. Aldri!
Les også (+): Jeg tenkte han ville forlate sin kone om jeg ble gravid...
Trøsten
Alle som skiller seg fra en mann som er far til ens barn, vet at det ikke er enkelt aldri å se ham igjen. Etter en tid roet ting seg, selv om han fikk et forhold til den unge kvinnen som var bestevenninnen til datteren min.
Det varte bare et års tid, og så ble han alene. Jeg etablerte meg på nytt med en mann som var noen år eldre enn meg, litt mer «satt» og kjedelig enn han jeg kastet ut. Det føltes tryggere.
Jeg er en fornuftig dame og innså etter hvert at jeg måtte forholde meg til min eksmann i noen settinger, som bryllup og barnedåp.
Våre sønner har etablerte seg og fått barn, og jeg har vært nødt til å måtte ham ansikt til ansikt. Jeg har klart å være både høflig og hyggelig.
Barna mine bærer ikke nag. De rister på hodet av det som skjedde den gangen, og sier at de ikke klarer å være sint på pappaen.
Han er den samme som han alltid har vært; morsom, inkluderende og sosial. De liker å være sammen med ham og sier at han er en fenomenal farfar.
Ikke engang datteren min er sint på ham. Hun er fremdeles bestevenninne med henne, som hadde et forhold til min eksmann en stund.
Hver gang jeg har etterlyst moral hos denne venninnen, blir min datter sint på meg.
«Ingen kan styre følelsene sine, mamma», minner hun om.
Hun er i dag gift med den gifte mannen hun hadde et forhold til. Han skilte seg for henne.
Jeg vet hvordan man går videre i livet på en god måte, og jeg plages ikke lenger av historien jeg bærer på, ikke i det daglige, men jeg må innrømme at sviket fremdeles er en del av meg.
Hver gang jeg møter min eksmann, tenker jeg: «Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det du gjorde mot meg.»
Jeg åpnet hjemmet mitt for han og hans unge elskerinne, og han misbrukte min tillit.
For noen uker siden var vi sammen hos en av våre sønner og feiret et barnebarns bursdag, og jeg så min eksmann stråle som en sol og være festens midtpunkt.
Han er 70 år, men er fremdeles en kjekk mann, og kanskje innerst inne et sted elsker jeg ham fortsatt.
Av den grunn kommer hele den fæle historien til vannskorpen igjen når vi er et sted sammen.
Det som ødela for oss, er et eksempel på noe som aldri går over, og som praktisk talt er umulig å finne en unnskyldning for.
Han kunne holdt seg for god til å være utro mot meg på den måten. Den eneste trøsten jeg finner, er at jeg vet at han angrer, for det har han sagt til sønnene våre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
