De blå sidene
Jeg svevde på en rosa sky og flyttet inn hos ham. Så slapp han bomben
Jeg visste at han var mannen i mitt liv med det samme vi møtte hverandre. Derfor var jeg ikke forberedt på ultimatumet jeg ble stilt overfor. Det kommer fortsatt dager hvor jeg er usikker på om jeg valgte riktig.
Da jeg som ung kvinne traff mannen i mitt liv for første gang, visste jeg umiddelbart at han var den rette. Jeg husker ennå hvordan det kilte i magen da jeg så ham. Jeg gikk ham i møte for å presentere meg.
Idet hånden hans grep min, og vi kikket hverandre inn i øynene, var det som om verden rundt meg stoppet opp.
Jeg merket raskt at han likte meg på samme måte. Vi hadde en helt spesiell kjemi. Det var som om vi var gamle kjente som hadde vært borte fra hverandre lenge, og som nå endelig hadde funnet tilbake til hverandre. At han måtte være min sjelevenn, ble jeg raskt overbevist om.
Vi bodde ikke så langt unna hverandre, så det ble hyppige besøk etter vårt første møte. Vi hadde også mange felles interesser, som natur og friluftsliv, musikk, matlaging og film.
Det ble mange fine turer, både til skogs og til fjells. Vi reiste landet rundt på konserter, gikk på kino eller bare koste oss hjemme hos hverandre med god mat og noe godt i glasset.
Jeg svevde på en rosa sky. Jeg var så forelsket som jeg aldri tidligere hadde vært. Fremtiden så lys ut. Vi tilbrakte så mye tid sammen at vi fant ut at vi like gjerne kunne bli samboere.
Han hadde hus, så jeg flyttet inn hos ham. Endelig følte jeg at jeg hadde landet nøyaktig der det var meningen at jeg skulle være. Etter en angstfylt barndom og en tidlig voksenalder preget av vold og psykisk terror, var jeg endelig trygg og lykkelig.
Jeg begynte så smått å fantasere om å stifte min egen familie.
Helt siden jeg var liten og lekte med dukker, har jeg sett for meg at jeg skulle få barn. Som voksen har jeg jobbet i barnehage og stortrivdes med smårollingene der. Jeg begynte å leste om navnevalg på nettet, sjekket slektsnavn, både på min og hans side, og drømte meg bort.
Hvis jeg fikk ei jente, ville jeg kalle henne opp etter farmoren min. Ble det en gutt, skulle han få navnet til samboerens bestefar, siden dette var en person som hadde betydd noe helt spesielt for ham.
Vi snakket ikke så mye om dette med å få barn. Selv om vi allerede hadde flyttet sammen, var det under et år siden vi ble kjærester, så det føltes for tidlig. Ikke var jeg klar for å bli mamma riktig ennå heller. Først skulle vi nyte forelskelsen og hverandre. Utnytte friheten til å gjøre alt vi ønsket uten å ha forpliktelser.
Tiden gikk, og etter hvert ble temaet brakt på banen.
Les også (+): Han hadde meg i sin hule hånd – men så kom vendepunktet
Vi var ikke enige
Nå følte jeg meg klar, og jeg delte tankene mine med samboeren min. Han hadde imidlertid en helt annen oppfatning enn meg.
Han mente det ikke hadde noen hast med å få barn. Ja, faktisk var han ikke helt sikker på om han ønsket seg barn heller, sa han.
Jeg ble helt slått ut. Hva mente han med dette? Var han ikke sikker på om han ville ha barn? Jeg hadde vært helt overbevist om at han ville det. Vi skulle jo bli en liten familie.
Jeg kjente at jeg ble både sint og lei meg. Jeg ble svært opprørt og skjønte ikke hvor dette kom fra. Han forsøkte å roe meg ned, sa at han ikke avviste tanken helt, men at han pr. dags dato ikke var klar for å få barn. Etter en stund slo jeg meg til ro med det. Det var jo tross alt ikke lenge siden jeg selv ikke hadde følt meg klar. Så vi kunne da godt vente litt.
Igjen gikk tiden, og til slutt begynte familie og venner å mase. Var det ikke snart på tide med barn?
Vi to snakket om temaet med jevne mellomrom selv, også. Men han skiftet som regel tema eller ble unnvikende i svarene.
Jeg rundet etter hvert 30 år og syntes det begynte å haste. I min familie har damene kommet tidlig i overgangsalderen, og det kunne godt hende at det samme skjedde med meg.
En kveld fikk jeg rett og slett nok. Jeg var så lei de unnvikende svarene hans at jeg sa klart og tydelig ifra om at nå fikk han bestemme seg. Jeg måtte få et endelig svar: Ville han ha barn eller ville han ikke?
Det tok litt tid før svaret kom.
Selv om jeg hadde prøvd å forberede meg på et negativt svar, ble jeg fryktelig skuffet da han innrømmet at han ikke ønsket seg barn. Det var ikke noe jeg heller ville enn å fortsette livet sammen med mannen jeg elsket så høyt. Men kunne jeg gi avkall på drømmen min om å en dag stifte egen familie? Jeg måtte plutselig finne ut hva jeg ville.
Samboeren min var også lei seg. Han sa at han hadde tenkt grundig gjennom saken. Det hadde ikke forandret seg siden vi hadde diskutert det tidligere. Han ønsket ikke barn, sånn var det bare.
Han ba meg også tenke meg godt om. Han ville at jeg skulle finne ut om jeg kunne leve et liv sammen med ham uten barn.
– Du er fremdeles ung nok til å starte på nytt med en annen og få den familien du ønsker deg, sa han.
Jeg kunne høre sårheten i stemmen hans og skjønte at han var like redd for å miste meg som jeg var for å miste ham. Det var et kaos av tanker i hodet mitt, og jeg trengte tid alene for å tenke meg om.
Det endte med at jeg reiste bort noen dager. Da jeg kom tilbake, hadde jeg bestemt meg. Et liv med samboeren min var godt nok for meg.
Jeg trengte ingen barn for å være lykkelig.
Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen
Hvordan kunne livet vært?
Nå nærmer jeg meg 40, og jeg har det fremdeles helt supert med mannen min. Men innimellom tenker jeg på hvordan livet mitt kunne ha vært dersom jeg hadde valgt annerledes. Kanskje hadde jeg vært mor til både ett og to barn nå?
I starten var det tøft. Det var en slags sorg jeg måtte jobbe meg gjennom.
Jeg kjente noen ganger på en bitterhet over at han ikke hadde fortalt meg dette tidligere. Men så slo jeg det fra meg og tenkte at jeg ikke tror det hadde utgjort noen forskjell. Jeg elsker ham og vet jeg ville satset på ham, uansett.
Jeg vet at mange trosser partneren sin og blir gravide selv om de ikke er enige om det. Det var aldri i mine tanker å gjøre noe så sjofelt.
Det er klart det kommer dager hvor jeg er usikker på valget mitt. Det er ikke til å komme bort fra at det var et stort offer å velge bort det å bli mamma. Men til gjengjeld har jeg verdens snilleste mann som elsker meg høyt. Det er det ingen garanti for at jeg hadde hatt det dersom jeg hadde valgt ham bort og satset på en annen.
Livet blir ikke alltid slik man har forestilt seg det. Men så lenge man er lykkelig, skal man være takknemlig for det man har og ikke gruble for mye over det som kunne ha vært.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
