Leserne forteller
Jeg trenger hjelp hjemme, men min sønn nekter å stille opp
Jeg har en voksen sønn som ikke forstår at jeg trenger hjelp av og til. Hvorfor vil han ikke bidra?
Hvor skal jeg begynne? Jeg er en dame på rundt 60 år, som de siste årene har fått store helseplager. Jeg har en voksen sønn, som bor rett ved meg, men han glimrer med sitt fravær fordi han alltid er opptatt med sitt.
Sannheten er at jeg føler meg sviktet og misbrukt, og det er ikke en god følelse. Den sønnen, som jeg har gjort absolutt alt for, og som jeg heller har gitt penger til enn å kjøpe noe koselig til meg selv, gir ingen ting tilbake, hverken i form av tilstedeværelse eller hjelp.
Jeg ble tidlig alene med Sverre fordi faren hans fant en annen dame og flyttet fra kommunen vi bor i, og jeg bestemte meg for at han ikke skulle mangle noe.
Han var den på fotballaget med alltid nytt utstyr. Hjemme fikk han datautstyret han ønsket seg, og alt han drømte om.
Jeg elsket å skjemme ham bort. Når han ble glad, gjorde det meg glad. Jeg hadde i en periode to jobber og slet og sto på for at vi skulle kunne bo i samme område som kameratene, i huset han hadde sine første barneår.
Jeg krevde ingenting av ham hjemme. I stedet «servet» jeg ham i alle henseender. Jeg disket opp med mat, smurte nistepakke, kjørte ham til og fra treninger og besøk til kamerater og sa sjelden eller aldri nei.
Når han hadde venner på besøk, disket jeg opp for dem også, og jeg gjorde det med glede. Min sønn skulle ha et åpent hjem, og vennene hans skulle vite det.
I disse årene var det ikke mye jeg unte meg selv. Jeg gikk for eksempel ikke til frisør og kjøpte heller klær og utstyr til Sverre enn å fornye mitt garderobeskap.
Da han etter hvert ble ferdig med videregående skole, hadde jeg spart litt midler, pluss satt litt arv på en bankkonto, og jeg lovet å støtte ham med flere tusen kroner i måneden om han flyttet hjemmefra for å studere videre.
Les også (+): Ordet mamma skal være et godt ord. Men det er det ikke for meg
Rotet med sin egen økonomi
I dag ser jeg at livet mitt handlet om ham. Mange vil sikkert si at jeg levde gjennom ham. Han sto med vid åpne armer og tok imot.
Jeg må innrømme at jeg på et tidspunkt syntes at han viste liten takknemlighet. Det ble en selvfølge å ta imot, det kom knapt en takk.
For å få takk, ga jeg ham mer, og det hendte at han sa at jeg var en snill mor, og det rørte meg.
Min støtte til ham stoppet ikke der. I grunnen har den aldri stoppet. Jeg har gitt og gitt og gitt, og da han begynte å rote med penger, ordnet jeg opp og betalte inkassovarslene, bare for at han ikke skulle komme i et økonomisk uføre.
«Takk, mamma», sa han, men det fulgte ingen beklagelser eller et løfte om at han skulle skjerpe seg.
Jeg sa at han måtte sørge for å holde orden på utgiftene, og han sa «ja da, mamma», men igjen og igjen kom det varsler som fortalte at han rotet med sin egen økonomi.
På et tidspunkt ble den biten bedre, sannsynligvis fordi han fikk bedre lønn, og jeg slappet mer av, men jeg savnet å ha ham i livet mitt. Bare av og til tok han telefonen når jeg ringte.
Jeg lærte meg hvordan få han i tale. «Jeg har kjøpt en skjorte og en bukse, som ligger her hjemme. Kommer du og henter?» Da svarte han. Og han kom, fikk posen og sa takk. Og måtte av gårde på noe viktig.
Gjennom årene har han flyttet noen ganger, og hver gang har han spurt meg om hjelp. Gjennom årene har han også trengt hjelp til å finne frem ting han har liggende her hos meg, og jeg har agert med én gang og sørget for at han får det. I hans øyne er dette en selvfølge.
Hvorfor han har ikke følt større takknemlighet? Jeg har mange ganger tenkt på det. Nå vet jeg svaret: Hvis du får og får, blir det vanen at det er slik, og da er det bare en selvfølge.
Takknemlighet er noe som kommer når du vet hva det vil si ikke å få.
I min historie vil jeg også gå inn i begrepet «en god mor». Jeg ser at jeg sviktet ved å være som jeg var, for min sønn mistet en viktig og verdifull dimensjon ved å bli så skjemt bort av meg.
I dag gråter jeg når jeg tenker på det.
Han er 30 år nå og bor alene, og livet hans handler om jobben og å være sammen med kamerater og feste.
De få gangene jeg har forsøkt å få hans hjelp, har han lovet å komme, for så å si at han ikke får tid likevel. Jeg ringer og ringer og får ikke svar, eller jeg sender tekstmeldinger han ikke har sett.
Det gikk opp for meg hvor bortskjemt han er, da han ikke lenger la merke til at jeg overførte penger til kontoen hans.
«Å, har du satt inn penger? Takk», kunne være svaret, nærmest likegyldig.
Og jeg begynte å slite med en voksende følelse av å bli brukt – eller rettere sagt misbrukt.
Les også (+): I voksen alder fikk jeg en telefon som kastet om på alt jeg trodde jeg visste om min familie
Bortskjemt
For to år siden fikk jeg prolaps i ryggen og klarte knapt å gå.
Jeg fortalte dette til sønnen min, og han sa «stakkars deg, mamma», men det kom ikke ett forslag om å hjelpe meg med noe.
Han tilbød seg ikke å klippe plenen eller male huset, spurte ikke om han kunne gjøre noe for meg.
Jeg gikk med krum rygg og klippet gresset selv, og en nabo kom bort og spurte om ikke jeg har en voksen sønn, som kan stille opp. Jeg begynte å gråte og sa at han dessverre var for opptatt med jobb.
«Men så viktig kan da ikke jobben være, han har vel fri iblant?» spurte hun.
Det endte med at hennes 16-årige datter tok plenen for meg hele den sommeren.
Og jeg kan dele mange historier, som viser min situasjon. Da jeg dro på ferie, fikk Sverre bo i mitt hus fordi han hadde leid bort sin bolig til et par fra USA.
Da jeg kom hjem, hadde gresset vokst vilt i fem uker, og jeg måtte ha storrengjøring. Ikke engang sengetøyet var vasket.
Jeg klaget til ham og sa at han kunne ha gjort seg flid med å rydde opp etter seg, og da sa han at det var min standard det var noe galt med. Det er typisk ham; han har seg selv i fokus.
Jeg elsker sønnen min, virkelig. Jeg elsker ham høyere enn jeg elsker meg selv, faktisk, men nå bærer jeg med meg en sorg jeg føler er blitt veldig tung å bære, for jeg ser at han ikke bryr seg om meg i praksis.
Han er så bortskjemt at han ikke evner å se mine behov; alt handler om ham og hans liv.
Kan jeg takke meg selv? Svaret er sannsynligvis ja. Og når jeg nå deler, er det i håp om at andre kan lære av min historie.
Ingen har godt av å få så mye støtte og hjelp at det regnes som en selvfølge, og uten at det forventes eller kreves at det gjøres noe i retur. Jeg skulle så gjerne ha gått denne veien på nytt og gjort veldig mye annerledes.
Kanskje er det ikke for sent å få min sønn til å se at det ligger stor glede i å hjelpe andre, og at han kan gi noe tilbake til en mamma, som gjort så mye som han.
Jeg håper at han en dag våkner opp og ser hvor heldig – og bortskjemt – han er, som har hatt meg, som har gjort alt jeg kan for å gjøre livet lettere for ham.
Min dyrekjøpte lærdom er at du kan ende med å skape tilværelsens uutholdelige letthet for barnet ditt om du er på tilbudssiden og bare gir og gir. Egoister blir skapt om det ikke stilles noen krav til de unge.
Det verste er at jeg føler meg som en klagete og sytete dame, som deler følelsene mine her.
Sannheten er at jeg ville vært glad for lite. Bare at han stakk innom en gang i ny og ne og satte seg ned for å snakke med meg, ville ha gjort meg glad. Det er ikke mye jeg ber om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
