De blå sidene
Jeg stjal mannen til venninnen min. Så kom hun til meg for å få trøst …
Jeg ønsket overhodet ikke å ødelegge et ekteskap, men likevel skjedde det. Nå ønsker jeg å forklare hvordan det som ikke skulle skje, likevel skjedde.
En kvinne som involverer seg følelsesmessig i en venninnes ektefelle, får ikke mye sympati. Det vet jeg bedre enn de fleste.
Med ett unntak mistet jeg alle vennene mine da det ble kjent hvem som var min nye flamme, og nå ønsker jeg å forklare hvordan det som ikke skulle skje, skjedde.
Jeg ønsket overhodet ikke å ødelegge et ekteskap, men likevel skjedde det.
Hadde andre sett min sorg og gitt meg trøsten jeg trengte, tror jeg at alt ville ha sett annerledes ut.
Da jeg møtte Jon, var jeg nesten 30, og jeg var ferdig utdannet sykepleier og drømte om et familieliv. Bak meg hadde jeg et langt forhold til en mann som plutselig en dag, og uten å kunne forklare hvorfor, avsluttet alt vi hadde sammen. «Jeg kan ikke gifte meg med deg,» sa han bare og forsvant ut av mitt liv.
Jeg hadde vært alene i to år da Jon og jeg møttes gjennom felles venner. Gode venninner hadde fortalt meg om ham og endog sagt at han var min drømmemann, så forventningene mine var store.
Jeg likte ikke Jon første gangen vi snakket med hverandre. Faktisk syntes jeg at hele fyren var oppskrytt. Men etter hvert falt jeg pladask for ham.
Han sa klart og tydelig at han ikke var ute etter en flørt, men en kone, en han kunne få barn sammen med. «Du er den første jeg har sett for meg som mor til mine barn,» poengterte han. Det smigret meg.
Da vi hadde tilbrakt vår første natt sammen, var jeg ikke i tvil om at jeg endelig hadde møtt mannen jeg skulle bli gammel, rynkete og skrøpelig sammen med.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Vi kranglet ikke, men...
Vi kjøpte et hus, pusset det opp og giftet oss. Så ble vi foreldre, først til en pike og så til en til. Kjernefamilien på fire var omgitt av vennepar som var i samme fase av livet.
Vi arrangerte sosiale treff, dro på ferier sammen, hadde det gøy. Tre av damene i vennekretsen betraktet jeg som spesielt gode venninner, og en av dem var Brita.
I mange år ville jeg bare være en god kone og mor. Jeg jobbet skift for å få være sammen med familien min mest mulig.
Hjemme hos oss ordnet jeg alt det huslige, og det falt meg ikke inn å klage. Tøyet jeg vasket og maten jeg lagde, var min måte å vise min mann kjærlighet på. Og jeg var sikker på at han verdsatte alt jeg gjorde og forsto hvorfor jeg var for sliten til å ha sex når kvelden kom.
Jeg og Jon kranglet ikke, men fungerte som gode venner i hverdagen. Fordi Jon var fjern og distré store deler av tiden, la jeg ikke merke til at noe ikke var som det pleide da han trakk seg inn i seg selv.
Jeg fikk regelrett sjokk da jeg av venner fikk vite at mannen min hadde et forhold til en kvinnelig kollega. De hadde møtt ham sammen med henne på et hotell, og situasjonen var ikke til å misforstå.
Mens jeg trodde at Jon var på seminar med jobben, var han i realiteten på tur med elskerinnen sin.
Først nektet jeg å tro det, men da jeg tok mot til meg og spurte ham, la han alle kort på bordet.
«Jeg vil skilles,» sa han. Jeg hadde lagt hele mitt liv i ekteskapet vårt, og min verden falt fullstendig i grus.
De første ukene fikk jeg masse sympati, og venninnene mine var enige i at Jon hadde opptrådt sjofelt og dumt. Det føltes godt å få støtte ved at de tok avstand fra det han hadde gjort mot meg.
Jeg var i dyp sorg og måtte forholde meg til at min eksmann raskt flyttet sammen med sin elskerinne. Det gjorde så vondt at det føltes som om hjertet skulle briste.
Enda vondere gjorde det da venninnene mine, én etter én, begynte å invitere Jon og den nye samboeren til fester de hadde. «Dere får bli enige om hvem av dere som kommer,» var beskjeden jeg fikk. Fordi jeg ikke orket å møte dem, endte det alltid med at det var jeg som ble hjemme.
Jeg følte meg sviktet av venninnene mine – og spesielt av Brita. «Camilla er kjempesøt, og faktisk passer hun godt sammen med Jon. Jeg vet at det er trist for deg, men livet må gå videre,» sa hun bestemt.
Det hadde ikke gått mer enn seks måneder etter at min mann forlot meg, og Brita var allerede blitt som en venninne for hans nye kjæreste.
Empatien jeg søkte, fant jeg med andre ord ikke hos henne.
Derimot møtte jeg forståelse hos Britas mann. Tor ga meg en god klem da vi møttes tilfeldig i en dagligvareforretning. «Jeg har tenkt så mye på deg. Stakkars deg,» sa han.
Tor ble min sjelevenn. Han sa rett ut hva han mente om mine venninner, også hans egen kone. I hans øyne var de falske og svikefulle. Han mente at de skulle ha tatt vare på meg. Å vite at jeg hadde en som forsto meg og så min ensomme situasjon, gjorde hverdagen lettere.
Vi mente ikke å bli et par. Det var aldri i tankene mine at vennskapet skulle utvikle seg til noe mer. I lang tid bare snakket vi sammen, enten på telefonen, gjennom tekstmeldinger eller på Facebook.
Det var da jeg plutselig en dag kom til å tenke på at vi alltid pratet om meg, at jeg stilte spørsmålet jeg kanskje aldri skulle ha stilt. «Hvordan har du det, da?». Den kvelden fikk jeg vite at han slet i ekteskapet. Han følte at kona var overfladisk og manipulerende, og han var ikke lykkelig.
Jeg klarer ikke å forklare hvordan ting gikk i feil retning, men faktum er at kjærligheten gradvis snek seg inn i livet mitt på nytt. Jeg gledet meg til samtalene med Tor, og jeg kjente at kroppen ble varm hver gang han ga meg en klem. Han på sin side gjorde aldri noen fremstøt overfor meg som kvinne.
Da vi forsto hva som hadde skjedd følelsesmessig mellom oss, bestemte vi oss for å gjøre alt på riktig måte.
Tor flyttet fra Brita.
Det utrolige er at den hun da kom til og ville ha trøst hos, var meg. «Du og jeg er begge single og må slå oss sammen,» var tonen da. Det føltes vanskelig, for jeg ville ikke være falsk.
Les også (+): Mannen min ble anmeldt for voldtekt
Fortalte sannheten
Så en dag bestemte jeg meg for å fortelle Brita sannheten, at jeg hadde varme følelser for Tor. Det hadde da gått fire måneder siden han flyttet for seg selv.
Brita har alltid sagt at ærlighet er det eneste som lønner seg, men da jeg var ærlig mot henne, ble hun en heks. Hun vendte alle mot meg og satte i gang en voldsom hets mot meg og Tor. Det endte med at vi måtte flytte fra byen vi bodde i.
Jeg fikk støtte fra uventet hold, nemlig av eksmannen min. Han hadde i det minste vett til å forstå at kjærligheten kan være umulig å kjempe imot. Det visste han jo av egen erfaring.
Paradoksalt nok er min eksmann i dag den eneste vennen jeg har igjen fra gammelt av. Jeg blir sett på som en sviker av alle de andre vennene jeg hadde før, og faktisk føles det urettferdig. Jeg mente aldri å forelske meg i mannen til en venninne.
Hadde ikke hun sviktet meg på den måten hun gjorde, er jeg sikker på at det aldri ville skjedd. Den eneste grunnen til at jeg klarte å ignorere hennes følelser oppi det hele, var at hun hadde gitt blaffen i mine.
Men midt oppi alt har jeg det bedre enn på lenge. Jeg har en sjelevenn; en mann som ser meg og ønsker meg det beste.
Kanskje var det meningen at jeg skulle miste noen overfladiske venner for å få en helt spesiell hjertevenn. Siden jeg har Tor ved min side, føles det som om jeg kan takle alt. Og det er slutt på at jeg sliter meg ut for alle andre.
Mannen jeg deler livet med i dag, synes at det er helt naturlig å bidra, og selv om vi strever litt med holdningene hans to barn har til meg, har vi fått en bra ramme rundt vår storfamilie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
