De blå sidene
Jeg stjal mannen din, og nå skal jeg forklare hvordan det skjedde
Dette skriver jeg til deg, du som var min elskedes kone. Jeg er kvinnen som i dine øyne stjal mannen din, kvinnen du sikkert hater.
Jeg har lenge følt behov for å skrive til deg og fortelle min historie, slik at du kanskje kan begynne å tenke på meg som et medmenneske i stedet for det skrekkelige kvinnemennesket som tok fra deg mann og hjem.
Jeg skriver ikke direkte til deg, det ville du nok synes var påtrengende; at jeg krysset en grense som vernet om ditt private liv, dine følelser.
Men om du leser dette, vil du kanskje kjenne deg igjen. Kanskje kan du tenke på meg med litt mer forståelse, og kanskje du med tiden kan tilgi.
Mitt håp er at vi en gang kan møtes, om ikke som venner, så i alle fall med aksept, respekt og forståelse.
Første gang jeg så Ivar, var på et kurs i forbindelse med jobb. Mitt blikk møtte hans, bare ett eller to sekunder. Jeg så inn i de vakreste øyne jeg noen gang hadde sett på en mann. For en kjekk mann!
Men jeg var ikke ute på mannfolkjakt. Jeg var gift, hadde små barn, og dessuten var ikke et lettvint eventyr og utroskap min stil. Kvelden gikk, og jeg tenkte ikke mer på ham.
Det gikk to år. Igjen et seminar. Da dansen begynte etter middagen, var han plutselig der. Ville jeg danse? Blikket var direkte og spent.
Som om det betydde mye for ham at nettopp jeg sa ja til en dans. Dette både smigret og varmet meg. Samtidig ble jeg forvirret. Hva var det mellom oss? Vi hadde knapt sett hverandre og aldri snakket sammen.
Jeg husker at jeg rødmet som en jentunge da jeg sa ja takk, reiste meg og gled ut på gulvet i armene hans. Vi danset, og det føltes som om vi hadde kjent hverandres rytme i lang tid.
Kvelden nærmet seg slutten. Plutselig stoppet han midt på dansegulvet og sa: – La oss komme oss ut i frisk luft. Jeg har så lyst til å snakke med deg.
Jeg nikket, jeg hadde lyst til å snakke med ham også. Vi gikk langs elven, begge med hendene i lommene, rørte ikke ved hverandre.
Likevel følte jeg en spesiell nærhet. Det var som om jeg hadde kjent denne mannen bestandig.
Hvordan det startet, husker jeg ikke, men plutselig snakket vi om våre respektive ekteskap. Snakket om å gifte seg i altfor ung alder, snakket om ulike verdier og forventninger.
I ham så jeg speilbildet av min egen ekteskapelige ensomhet. Om jeg fikk en fort klem da vi skiltes, kan jeg ikke huske, men jeg tror det ikke.
Begynte å bli farlig
Tre dager senere ringte han meg på jobben. Han skulle til hjemstedet mitt på et møte og spurte om vi kunne treffes og prate litt.
Jeg hadde aldri gått bak min manns rygg, men fristelsen ble for stor – en prat kunne da ikke være ulovlig?
Så jeg sa ja til å treffe ham, og vi møttes på mitt kontor, bare en times tid. Fremdeles ingen fysisk kontakt, men vi snakket også denne gang veldig godt sammen.
Det ble flere telefoner, alltid til jobb. Jeg begynte å glede meg til å høre fra ham. Igjen kom en invitasjon til et møte, og igjen sa jeg ja.
Etter denne kvelden begynte han å invadere tankene mine. Jeg var forvirret, forventningsfull, redd.
Til tross for at vi ikke hadde hatt noen annen nærkontakt enn en vennskapelig klem når vi skiltes, innså jeg at dette begynte å bli farlig.
Mine følelser var ikke lenger vennskapelige, jeg begynte å begjære ham.
Jeg bestemte meg for å bryte kontakten. Jeg skrev et kort der jeg ga uttrykk for at selv om lengselen var vekket og jeg trodde at dette kunne blitt noe ekte og vakkert, måtte vi ta hensyn til ektefellene og barna våre.
Jeg sendte aldri kortet, jeg brente det opp. Han måtte ikke få vite om mine følelser. Så neste gang han ringte, sa jeg kort at jeg ikke var interessert i å holde kontakten lenger.
– Jeg respekterer det, sa han, og jeg syntes stemmen hans hørtes trist ut.
Trist var jeg også. Etter at vi hadde avsluttet samtalen, gråt jeg lenge. Han ringte ikke igjen.
Les også (+): Jeg trodde ekteskapet mitt var bunnsolid etter 20 år. Ordene fra min mann traff meg rett i mellomgulvet
Klarte ikke å motstå
Det gikk 10 år. Så var det igjen et fellesarrangement hvor folk i bransjen var samlet. Jeg var spent på om han ville være der. Jeg var redd for å se ham igjen, samtidig ønsket jeg det nesten desperat.
Etter middagen første dag på kurset støtte jeg plutselig på ham. Jeg ble mo i knærne og skalv.
I det øyeblikket jeg så ham, visste jeg at samme hvor mye jeg kjempet imot, var dette mannen jeg burde ha delt livet med.
Han bråstoppet da han fikk øye på meg. Først så det nesten ut som han ikke trodde hva han så, men så smilte han stort, hilste, grep meg i armen og geleidet meg bort til en krok.
– Her kan vi oppsummere de siste 10 års ensomhet, sa han.
Da musikken begynte, spurte han om jeg ville danse. Jeg sa nei, torde plutselig ikke å være nær ham og kanskje komme til å røpe følelsene mine.
Så jeg reiste meg brått og takket for i kveld. Jeg skyldte på tretthet og hodepine. Neste morgen forlot jeg hotellet etter en tidlig frokost. Oppsummeringsmøtet og lunsjen lot jeg være.
På hjemveien var det kaos i hjertet og hodet. Hva var det mellom denne mannen og meg?
Var den sterke dragningen og samhørigheten bare noe som eksisterte i min fantasi? Kanskje han så på meg bare som en hyggelig venn?
Mandagen etter ringte han og takket for sist. Flere telefonsamtaler fulgte – vennskapelige, uforpliktende, ufarlige.
Fortryllelsen fra 10 år tilbake var nok borte, forsøkte jeg å overbevise meg selv. De følelsene som hadde overmannet meg på seminaret, var sikkert bare innbilning.
Jeg hadde ikke lenger dårlig samvittighet overfor mannen min. Savn, ensomhet og avvisning var blitt en del av livet mitt.
Mange tårer var grått, mange håp hadde gått i stykker, og en dag bestemte jeg meg for at mannen min aldri skulle få såre meg igjen. Fra den dagen snek likegyldighet og resignasjon seg inn i hjertet mitt.
Likevel hadde jeg aldri planer om å bryte ut av ekteskapet. Jeg hadde avfunnet meg med at det å bli respektert og elsket, kom jeg aldri til å oppleve. Jeg var deprimert og hadde sluttet å glede meg over noe som helst.
Derfor sa jeg ja til å møte Ivar igjen, denne tvillingsjelen som jeg syntes jeg alltid hadde savnet.
Vi møttes i ny og ne, ikke ofte, men tilstrekkelig ofte til at usynlige bånd ble knyttet. Samhørigheten økte og ble til kjærlighet.
I lang tid var våre møter bare vennskap og fortrolighet. Tiden var god og vond. God fordi jeg følte jeg hadde truffet et menneske så utrolig lik meg selv.
Vond fordi jeg ble nødt til å ta et oppgjør med hva jeg ville med livet mitt.
Skulle jeg velge det trygge, men så kjærlighetsløse ekteskapet, mitt sosiale nettverk og fremfor alt unngå å såre mine barn, som var blitt 26 og 16 år? Eller skulle jeg følge hjertet og tillate meg å få oppleve kjærlighet, samhørighet og respekt?
Jeg følte at hvis jeg brøt forbindelsen med Ivar nok en gang, ville jeg resten av livet vite at jeg hadde gått glipp av å leve lykkelig med en mann.
Hvis jeg valgte plikten og tryggheten, ville det ikke da også bli galt både for meg og for ektemannen min? Fordi jeg da ville la mannen min leve videre sammen med meg på en løgn?
Det ville jo være et bedrag. Ville det ikke være mest ærlig å innrømme mine følelser, ta konsekvensen og gi ham muligheten til å finne en han virkelig kunne elske? Jeg forsto jo at han heller ikke var lykkelig med meg.
Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Brøt ut av ekteskapet
Du skal vite at den dagen jeg hadde det intimt med din mann, hadde jeg bestemt meg for å bryte ut av ekteskapet mitt.
Kort tid etter fortalte jeg mannen min at jeg var blitt glad i en annen. Jeg ba også om at du måtte få beskjed så fort som mulig.
Ivar og jeg planla ferietur, men så lenge dere to bodde sammen, ville jeg ikke reise bort med ham. Jeg vil du skal vite at jeg prøvde så godt jeg kunne å ivareta ditt krav på respekt.
Jeg ønsket ikke at vårt forhold skulle bygges på fortielser og bedrag. Selv så galt alt var, prøvde jeg å gjøre tingene mest mulig riktig.
Han har aldri snakket negativt om deg, men fortalt hvor ulike dere var. Og jeg forsto hans savn.
Tilgi meg at jeg elsker ham. Tilgi meg når jeg våkner om natten og ser på den mannen som var din, og kjenner at jeg er så glad i ham at det gjør vondt.
Jeg vet at denne mannen vil jeg elske til min dødsdag. Jeg ser på ham mens han sover, og jeg nyter det.
Jeg gleder meg til å stå opp med ham, dra på joggetur, telttur, fisketur og skiturer sammen med ham. Tilgi meg at jeg begjærer ham og tar imot ham med en lyst og intensitet jeg aldri har visst bodde i meg.
Tilgi at jeg er blitt glad i dine barnebarn og ønsker å være reservebestemor for dem. Jeg vet at du er viktigere for dem enn hva jeg vil bli.
Tilgi også at jeg har fått et godt forhold til din svigermor. Hun er en klok dame som ikke fordømmer, men prøver å forstå og gjøre det beste ut av livets utfordringer.
Når jeg nå avslutter denne historien som er ment som et brev til deg, er det med et ønske om at du skal få et godt liv og at du kan tenke uten bitterhet:
Det var ikke den andre kvinnen som ødela ekteskapet. Våre liv utviklet seg slik at det var grobunn for kjærlighet mellom din mann og meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/04 2024.
