Leserne forteller
Jeg var fast bestemt på å takle hans to små barn. Så dukket ekskona opp
Det fantes ikke tvil i hjertet mitt da jeg flyttet sammen med Kjetil, og jeg var fast bestemt på å være sammen med hans små barn annenhver uke.
Husker dere hva prinsesse Diana gikk ut og sa i et oppsiktsvekkende intervju?
Hun sa at det var tre personer i ekteskapet, og at det derfor ble umulig å bli værende i det. Selv om min historie er veldig lite lik hennes, forstår jeg hva hun mente, for kjærligheten mellom to blir veldig lett ødelagt når det kommer en tredje person for hardt inn, uansett på hvilken måte.
Jeg var i slutten av 20-årene da jeg møtte en skilt tobarnsfar, som samvittighetsfullt tok vare på sine to døtre annenhver uke.
Det første halvåret vi var kjærester, var han og jeg sammen bare når han hadde «barnefri».
Jeg hadde bak meg et langt samboerskap, som hadde vært dårlig i flere år, og jeg var tydelig på hva jeg ønsket meg av en mann. Kjetil passet inn i ønskene og kriteriene; han var moden og klok.
Det var ikke ønsketenkning at han allerede hadde barn; jeg ønsket jo å bli mor og så at det kunne komplisere bildet.
Men han sa at han var åpen for å få flere, og jeg skjønte hvor samvittighetsfull og oppofrende han var, så jeg sa til meg selv at jeg måtte akseptere «hele pakken».
Han var åpen om sin egen skilsmisse og hvor langt nede han var da kona forlot ham. Hun hadde møtt en annen, og han var bitter fordi hun tok så lite ansvar og ikke var villig til å forsøke å finne ut av ting.
Jeg forsto ham. Heldigvis så han mye lysere på alt da vi ble sammen; det var meg han ville ha og dele resten av livet med.
Da vi flyttet sammen, kjente jeg barna hans godt, og det var ingen tvil om at de likte meg og syntes det var fint at pappaen og jeg var kjærester. Når vi fire var sammen, føltes det som om vi var den perfekte kjernefamilien.
Men noe skjedde parallelt. Barnas mor, altså Kjetils ekskone, begynte å ringe ham oftere og oftere. Hver gang handlet det om barna og deres felles foreldreskap.
«Hvorfor ringer hun så ofte, kunne hun ikke bare avgjort dette selv?» spurte jeg.
Han sa at han måtte forholde seg til henne på en ok måte, for de hadde tross alt barn sammen. Jeg kjente at det begynte å plage meg.
Les også (+): Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde sagt sannheten tidlig i forholdet
Ekskona invanderte vårt samliv
Isolert sett hadde Kjetil og jeg det fantastisk, og spesielt i ukene da det var bare ham og meg.
Vennene han og ekskona hadde sammen, begynte å invitere oss i selskaper, og alle sa de syntes det var hyggelig at vi hadde funnet hverandre.
Jeg var glad og lykkelig, og da Kjetil fridde på min 30-årsdag, kunne ikke livet ha vært bedre.
Det var som om vår forlovelse trigget noe i hans eks; fra da av føltes det som om hun invaderte vårt samliv, også i ukene da barna bodde hos henne.
Hun ringte og sa at jentene ville ha Kjetil på besøk til dem, spurte om han kunne være så snill å kjøre dem i bursdager, ville ha ham til å hente seg når de skulle på foreldresamtale eller barna hadde tannlegetimer.
«For barnas skyld», ble ord jeg nesten steilet av til slutt.
Da den yngste datteren skulle ha bursdag med klassevenninnene, og Kjetil ble bedt om å komme, men ikke jeg, følte jeg at han sviktet meg da han stilte opp for dem.
«Ikke bry deg om det, vi to er trygge på vår kjærlighet», sa han, da jeg fortalte hva jeg følte.
Slik jeg så det, ville hun ødelegge for oss, men når jeg sa dette til ham, sa han at det ikke var tilfelle.
«Hun vil bare at vi skal ha et samarbeid, det har hun selv sagt. Hun har kjæreste», minnet han om.
At hun hadde en kjæreste, i et forhold basert på særboerskap, føltes til slutt som den eneste tryggheten.
Jeg elsket Kjetil, og jeg følte at han gjengjeldte følelsene mine, men samtidig ble jeg mer og mer overbevist om at han var i ferd med å bli lurt.
Og det var andre kvinner som så hva hans ekskone drev med.
«Hun vil ikke ha ham, men vil ikke at andre skal ha ham, heller», sa en av hennes tidligere venninner en gang vi var på en fest.
I to år var jeg fast bestemt på å stå i situasjonen. Jeg ville dele livet med mannen jeg elsket, orket ikke tanken på å gi slipp på det fine vi tross alt hadde.
Problemet var at han lot seg overtale og lure av en manipulerende ekskone, som sakte, men sikkert tok kontrollen over hans hverdag.
Og hver gang føltes det som om hun satt og pekte nese til meg. «Se hva han velger, se hvilken kontroll jeg har over ham!»
«Det blir bedre når dere gifter dere», sa moren min, da jeg åpnet opp for henne og sa at jeg begynte å tvile på Kjetils og mitt familieprosjekt.
Hun likte min utkårede så godt, sa at han var verdens beste mann og far. Jeg bestemte meg for å holde ut og få fortgang i bryllupsplanene.
Da invitasjonene til bryllup var sendt til vennekretsen til Kjetil, ble det enda tydeligere for meg hva hans ekskone drev med, for da han sa til henne at han ville at jentene skulle være brudepiker, hadde hun bestilt en reise til seg og barna akkurat den helgen det var snakk om, og det var «umulig» å endre på.
Han sa at det var hans egen skyld, fordi han ikke informerte henne først, men jeg så at det var en utspekulert plan fra hennes side.
Hun visste at dagen ikke ville bli like fantastisk for ham uten døtrene til stede. Vi så ingen annen utvei enn å booke om absolutt alt. Jeg gråt mellom alle telefonene jeg måtte ta for å avlyse og invitere på nytt.
Den eneste trøsten i denne tiden var at hennes gamle venner avslørte henne i enda større grad.
«Stakkars deg, dette er ikke lett å stå i», sa de til meg.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Kjærlighet er ikke nok
Da vi endelig giftet oss, ble det en fantastisk dag, og det skyldtes at jeg hadde bestemt meg for at ingen skulle få ødelegge for oss.
Da jeg så Kjetil komme opp trappen til rådhuset, rant gledestårene mine. Jeg hadde ønsket å gifte meg i kirken, noe han ikke ville fordi han hadde giftet seg der en gang før, men det var glemt i dette øyeblikket.
Da vi gikk inn i bryllupsnatten, trodde jeg i min naivitet at «hun» skulle gi slipp og endelig innse at Kjetil ikke lenger var hennes – og at han i mye større grad ville stå opp for meg. Selvfølgelig ble det ikke så enkelt.
Allerede dagen etter at vi lovet hverandre evig troskap, ringte ekskona og sa at den ene datteren var blitt syk. «Kan du være så snill å komme?»
«Du mener ikke at du går på den, ser du ikke at hun bare vil demonstrere hvilken makt og kontroll hun har over deg, at du blir manipulert?» Jeg hørte at stemmen min skingret da jeg sa det.
Da han kom tilbake, kom det frem at det var snakk om litt vondt i magen.
Jeg kunne ha ramset opp utallige eksempler på sårende ting som skjedde det første året jeg var gift med Kjetil.
Jeg sluttet med prevensjon og drømte om å bli gravid, men jeg var så stresset på grunn av hans ekskone at kroppen min ikke spilte på lag med meg.
Det føltes som om hun ikke bare stjal ham, men også invaderte hodet mitt. Irritasjonen, frustrasjonen og fortvilelsen ble etter hvert så stor at jeg ikke hadde det bra.
Jeg elsket Kjetil, men begynte å forstå at det kanskje ikke var nok. Barna hans var små. Kunne jeg leve slik i ti år til?
Nå er det flere år siden jeg forlot mannen jeg elsket, og det hører med til historien min at han ble sammen med sin ekskone igjen.
Selv har jeg fått barn med en fantastisk mann, som ikke hadde barn fra før, og det føles utrolig godt at jeg ikke må dele ham med en ekskone.
Når jeg nå leser over hva jeg har skrevet, ser jeg at jeg gjorde det riktige da jeg flyttet fra Kjetil. Det ble et umulig familieprosjekt.
Kjærligheten vi følte for hverandre, var rett og slett ikke nok, den kom til kort. Jeg tror det endte på best mulig måte for alle
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
