Leserne forteller
Jeg sa at jeg ikke ville ha barn. Da skjedde noe jeg aldri hadde forventet og som bare er trist
Vi har valgt å ikke få barn. Det har vakt reaksjoner.
Etter videregående var vi fire venninner som flyttet til samme by for å studere. Anne og Marit skulle studere idéhistorie, Lise hadde kommet inn på fysioterapiutdannelsen, og jeg skulle studere journalistikk.
Studietiden gjorde oss mer sammensveiset enn noen gang. Vi møttes ofte på hybelen hos hverandre, satt oppe til langt på natt og diskuterte politikk, kjærlighetens mysterier og ikke minst studiene, som opptok en stor del av tiden vår.
Anne og Marit drev med frivillig sosialt arbeid og stilte opp for folk som de mente samfunnet ga blaffen i. Lise havnet litt på siden av dette, hun studerte jo fysioterapi og var ikke i kontakt med så mange med samme brennende samfunnsengasjement som hun la for dagen.
Selv møtte jeg en rekke interessante folk på studiet mitt, unge mennesker som ikke var redd for å ha egne meninger om det meste.
Jeg var fascinert av mulighetene en journalist har til å sette dagsorden, og ble mer og mer overbevist om at jeg hadde valgt rett studium.
Like etter jul det første studieåret møtte jeg Harald, som fremdeles er kjæresten min. Harald skulle også bli journalist, og vi fant tonen med det samme.
Venninnene mine var også begeistret for ham, og etter hvert møtte også de hver sin kjekke mann.
Studietiden var over nesten før den hadde begynt, syntes jeg. Harald og jeg hadde alt flyttet sammen i en liten leilighet og trivdes bra.
Han fikk jobb i et tidsskrift som satset stort på utenriksstoff, og jeg arbeidet frilans for flere aviser og blader. Haralds jobb medførte en god del reising, og jeg ble ofte med ham til fjerne strøk. Dette ga også meg en sjanse til å skrive om ting som føltes viktige for meg.
Etter en av de mer langvarige reisene våre møtte jeg Anne, Marit og Lise på kafé. Det var blitt en stund siden sist, og vi hadde mye å ta igjen.
Jeg fortalte om alt det spennende jeg hadde opplevd, og hvor glad jeg var for å gjøre noe jeg følte var meningsfylt. De andre nikket bekreftende, men samtalen gled raskt over til noe helt annet.
Noe vi aldri tidligere hadde diskutert – nemlig babyer.
Les også (+): Vi har vært gift i 30 år og så skjer dette. Hvordan kunne du?
Som en fremmed
Vi var rundt 27 år og ganske nylig ferdig med studiene. Og her satt venninnene mine og snakket om hvor brennende ønske de hadde om å få barn!
Før dreide samtalene våre seg om hvem som skulle ha fest i helgen, eller om den sittende regjerings feilgrep og tabber. Forvirret og nærmest vantro satt jeg nå og hørte på dem.
Hva hadde skjedd som gjorde at de kunne forandre innstilling så til de grader? For første gang følte jeg meg som en fremmed sammen med mine aller beste venner.
«Når skal du og Harald sette i gang, da?» spurte Lise og dultet til meg. «Dere har jo vært sammen i en evighet.»
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Harald og jeg hadde vært sammen i seks år. Vi bodde sammen og elsket å reise på jobbturer sammen.
«Vi har aldri snakket om å få barn», sa jeg og tok en slurk kaffe for å kvikke meg litt opp.
«Men dere vil vel ha barn? Barn er jo selve meningen med livet», fortsatte Lise.
Jeg løftet blikket, så fra den ene til den andre og registrerte forundret at hverken Anne eller Marit så ut til å reagere på det Lise sa. Tvert imot virket det som om de alle tre var helt enige.
«Vi har aldri diskutert barn. Dessuten er det ikke sikkert at Harald og jeg vil ha barn i det hele tatt», sa jeg litt nølende.
Jeg skjønte snart at jeg hadde tråkket grundig i salaten. For jeg fikk vite at rundt bordet satt det to gravide kvinner, og den tredje hadde ikke noe større ønske enn å bli gravid. Jeg befant meg tydeligvis på en annen planet.
Jeg fikk summet meg nok til å gratulere. Lise var snart fire måneder på vei, Marit bare to.
«Og jeg prøver så godt jeg kan, og jeg er så misunnelig på disse to», sa Anne.
Det viste seg at alt var nøye planlagt, jeg hadde bare ikke fått det med meg fordi jeg var så sjelden hjemme.
«Du er jo så opptatt av karrieren», kommenterte Lise syrlig og fikk det til å høres som om jeg var en superegoist. «For meg er det familien som teller nå», fortsatte hun og strøk seg over magen.
Og Marit – som for ikke lenge siden hadde uttalt at alle i Vesten burde adoptere et stakkars barnehjemsbarn i stedet for å føde selv – hun snakket nå bare om valg av tapet til barnerommet og morgenkvalmen hun slet med.
Les også (+): Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene
Tanken på barn
Da jeg kom hjem, la jeg meg rett ned på sofaen. Harald lurte på om jeg var syk. Jeg fortalte ham om venninnene og om hvor overrasket jeg var blitt.
«De må gjøre som de vil», sa han.
«Men hva med alle planene deres? Hvorfor er alt snudd på hodet plutselig? Og barn – går kanskje du også rundt og drømmer om det?» Harald smilte.
«For meg er det altfor tidlig å bli far. Dessuten vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å ønske meg det. Tanken på barn er helt fjern for meg», svarte han ærlig.
Jeg ble enormt lettet over svaret hans. Jeg hadde heller ikke tenkt stort på det å få barn.
Og vissheten om at Harald hadde samme innstilling, gjorde meg trygg på at jeg var helt normal, selv om jeg ikke var på samme sted som venninnenes mine.
Neste gang vi møttes, fortalte jeg venninnene mine om samtalen med Harald. De gjorde store øyne, og det var tydelig at det ikke falt i god jord. Jeg fikk faktisk følelsen av å ha fornærmet dem, og resten av kafébesøket snakket de bare om svangerskap og fertilitetsproblemer.
«Du vet vel at jo lenger du venter, desto vanskeligere blir det», sa Marit.
«Det går jo heller ikke an bare å fokusere på seg selv resten av livet, det er egoistisk», sa Anne.
Jeg bet den spydige bemerkningen i meg og forsøkte å forklare at jeg ikke kritiserte valgene deres, men at det for meg ikke føltes riktig å få barn, i hvert fall ikke ennå. Men jeg ble ikke forstått.
Etter den episoden møttes vi sjeldnere. Anne ble til slutt gravid, hun også, like før Lise fødte sønnen sin. Jeg besøkte den nybakte mor på sykehuset, men fikk ikke følelsen av å være særlig velkommen.
Jeg forsøkte å vise at jeg var interessert i henne og i den lille, men jeg må ha såret henne dypt den gangen jeg sa at det ikke var sikkert jeg ville ha barn.
Jeg trodde det var mulig å godta at vi hadde forskjellig syn på saken. I stedet har hun tatt mitt syn på barn som en personlig kritikk.
Det fortalte Anne meg en dag vi to møttes alene. Jeg forsøkte å forklare at jeg var blitt litt overrasket over de store endringene som hadde skjedd på så kort tid i deres liv.
«Det er ikke snakk om endringer, det er bare snakk om livets gang og om modning», svarte Anne.
«Men jeg er da like moden som dere, selv om jeg kanskje aldri får barn», protesterte jeg. «Om jeg velger bort egne barn, betyr jo ikke det at jeg er en egoist som bare tenker på meg selv.»
Anne verdiget meg ikke noe svar. Hun bare så på meg med hevede øyebryn og trakk på skuldrene, slik man gjør overfor et menneske det absolutt ikke går an å banke fornuft inn i hodet på.
Marit fødte en gutt to måneder etter Lise. Igjen forsøkte jeg å være engasjert i familieforøkelsen, men ble avspist med kommentarer om at jeg sikkert hadde viktigere ting å foreta meg.
Jeg vet ikke om de forstår hvor sårende det er å høre slikt fra mennesker som én gang var mine nærmeste fortrolige. Jeg hadde mistet venninnene mine, det hadde jeg aldri trodd skulle skje.
Jeg savner det gamle engasjementet hos venninnene mine: Anne og Marit lot aldri en sjanse gå fra seg til å stille opp for folk, og Lise levde på nudler for å kunne dra til Russland og hjelpe handikappede barn.
Jeg kan ikke late som om jeg ikke tenker tilbake på den tiden da vi betydde alt for hverandre og trodde vi kunne forandre verden.
Fordi jeg vil leve ut gamle drømmer, vil ikke mine beste venner omgås meg mer. Jeg føler virkelig at jeg har forsøkt å komme dem i møte.
Jeg har tilbudt meg å være barnevakt. «Du liker vel ikke barn», sa Marit surt da jeg spurte. Hun har ingen grunn til å si noe slikt.
Jeg har alltid vært glad i barn, men det er ikke det saken handler om. Kanskje blir det barn på Harald og meg en gang også, fremtiden vil vise.
Jeg respekterer valgene mine venninner har gjort, mens de har skjøvet meg ut i kulden fordi jeg ikke har gått samme vei som dem.
Harald har støttet meg på alle måter, og heldigvis har jeg andre venner.
Kanskje er det mulig å møtes på halvveien et sted? For innerst inne håper jeg vel at Anne, Marit, Lise og jeg igjen kan bli den samme gode venninnegjengen som vi én gang var.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
