Jeg mistet jobben og isolerte meg i leiligheten. Så en dag ringte det på døra ...

Jeg er en dame i en høyblokk i en by på Vestlandet. Enslig og med en leilighet som føles for stor. Arbeidsledig, og med en følelse av å være betydningsløs. Er denne damen virkelig meg?

De fleste har nok sett på meg som vellykket. Jeg har en solid utdannelse og karriere.

Selv om jeg er barnløs, har det vært hektiske dager med liten tid til å sette seg ned i fred og ro for å tenke over livet. Livet var her og nå. Storbyferier, shopping og selvrealisering var det livet dreide seg om.

Så kom den uventede beskjeden fra arbeidsgiveren min. På grunn av dårlige tider i oljebransjen måtte bedriften nedbemanne.

Jeg så den ene kollegaen etter den andre forsvinne ut døren, men trodde ikke at det skulle ramme meg selv. Jeg hadde jo lang erfaring og en nøkkelrolle i bedriften.

Så en dag ble jeg kalt inn til sjefen. Min tid var kommet. Med tårer i øyekroken forlot jeg min arbeidsplass gjennom mange år.

Vanskelig å få jobb

De første ukene som arbeidsledig gikk fint. Tiden gikk med til å ta tak i ulike private prosjekter som hadde blitt skjøvet på i lang tid.

Vegger ble malt, garderobeskap ble ryddet og innholdet i alle kassene som sto stablet i boden ble gjennomgått og sortert. Alt ble gjort med stor entusiasme. Jeg måtte rekke å gjøre mest mulig før jeg var tilbake igjen i full jobb og en travel hverdag.

Men arbeidsmarkedet var presset. Søknad etter søknad ble avslått. Tiden gikk og mismotet steg. All oppussing og opprydding i leiligheten var ferdig. Hverdagen begynte å bli rutinepreget.

Jeg følte meg ensom. Hva nå? Hvor var det blitt av vennene mine? Eller hadde jeg egentlig venner? Hadde hverdagen tidligere vært så hektisk at jeg ikke hadde registrert at jeg egentlig var blitt en ensom sjel?

Hadde alle mine venninner fra barndommen og studietiden vokst fra meg eller flyttet til andre kanter av landet? Hadde jeg lukket døren for nye vennskap i jakten på karriere?

Leiligheten føltes plutselig tom og kvelende. Likevel var det tryggest å holde seg mest mulig for seg selv og unngå å møte bekjente som ønsket å høre hvordan det gikk.

Det føltes som et nederlag å være arbeidsledig og ikke kunne bidra til samfunnet.

Les også (+): Mange mener jeg må finne en ny mann. Hvorfor skjønner dere ikke at jeg trives best alene?

De tok kontakt

Litt utpå vinteren flyttet en ny familie inn i naboleiligheten. De var flyktninger fra Syria. De første dagene og ukene møttes vi tilfeldig et par ganger i trappeoppgangen.

For min del holdt det med et høflig nikk, jeg ønsket overhodet ikke kontakt med nye naboer, i alle fall ikke en flyktningfamilie!

Familien snakket kun arabisk, så jeg brukte det som en grunn til å holde avstand. Jeg hadde mer enn nok med å ta vare på meg selv og gravde meg ned i tunge tanker om at jeg nok aldri ville komme ut i arbeidslivet igjen.

Så en dag banket det forsiktig på døren. Utenfor sto den yngste jenta i den syriske familien. Med et stort og varmt smil overrakte hun meg et fat med en vakkert dekorert kake.

– Vær så god, kake, syrisk, sa hun på gebrokkent norsk. Jeg ble forfjamset, men klarte å ta henne i hånden og si tusen takk før hun stille trakk seg tilbake til sin egen leilighet.

Den kvelden satt jeg i sofaen med en kopp kaffe og et kakestykke i hånden og lot tankene fly. Jeg var imponert over naboenes initiativ til å skape kontakt til tross for språk- og kulturbarrierer. Viljen til å lære seg et nytt språk, evnen til å tilpasse seg et nytt liv i et nytt land.

Dette fikk meg til å tenke over mitt eget liv. Hadde jeg egentlig noen grunn til å klage? Jeg hadde mistet jobben og savnet nære venner, men dette var da ingenting mot det å flykte fra et land i krig og forlate alt man hadde kjært.

Sakte, men sikkert innså jeg at det var opp til meg selv å gi livet mitt mening.

Nå har denne familien bodd i naboleiligheten en stund, og vi slår av en prat når vi møtes. Da går det i en kombinasjon av enkeltord på norsk, kroppsspråk og mimikk.

Jeg har innsett at å isolere seg når man blir arbeidsledig bare gjør vondt verre. Alle har behov for sosial omgang.

Nå når advent nærmer seg, har jeg planlagt å ta et initiativ overfor naboene mine. Jeg vil invitere dem på middag og gjøre i stand til pepperkakebaking her i leiligheten. Samtidig kan jeg fortelle litt om norske tradisjoner. Kanskje de med tiden kan lære meg noen tradisjonelle matretter og skikker fra Syria?

Jeg er fortsatt arbeidsledig, men har fått optimismen tilbake. Nå tenker jeg at ting kan ordne seg, både karrieremessig og privat. Det gjelder bare å ha døren på gløtt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg var alltid misunnelig på den pene venninnen min som hadde stort hus og rik mann. Så kom sannheten frem

Det som skjedde, var grusomt. Men jeg våget aldri å fortelle det til noen