Leserne forteller
Jeg kunne velge mellom to menn: En snill og en «bad boy». Slik gikk det
Jeg var ung og hadde to menn som gjerne ville ha meg. Jeg måtte jo ta et valg.
Om jeg hadde fått leve livet mitt om igjen, vet jeg hva jeg skulle ha endret på.
Om jeg hadde fått tilbake første halvdel av 20-årene mine, skulle jeg ha gjort og valgt helt annerledes.
Dessverre henger ung og dum sammen. Klokheten, den kommer med årene.
Når jeg nå sitter her og skriver, er det i kraft av å ha blitt en godt voksen dame, rik på både gode og dårlige erfaringer.
Og en ting vet jeg sikkert:
Å være snill er det aller viktigste og fineste du kan være. Velg snill fremfor alt det andre når dere skal velge en livsledsager, er mitt livs råd til barna mine, som nå er blitt voksne.
Jeg skal tilbake til 80-tallet, da jeg gikk det siste året på sykepleierhøyskolen. I mer enn to år hadde jeg bodd i et kollektiv med to venninner, og vi hadde hatt det fint og morsomt sammen i et herlig fellesskap.
Vi var unge og glade, gikk ut på byen om helgene, satt sammen og snakket om flørting, forelskelser og gutter.
Den siste våren møtte jeg to menn, som jeg likte godt, og det skjedde nesten samtidig. Først ble jeg kjent med Arild, som var like gammel som meg, og som jobbet som bonde på gården han hadde odel på, og jeg husker at jeg tenkte at han var så snill og god. Jeg følte at han var tryggheten selv.
Arild var rolig og litt forsiktig, og han hadde et lunt smil og virket oppriktig interessert i meg og mitt liv. Han lurte på hvordan jeg hadde vokst opp og fortalte om sine foreldre og søsken, som han hadde et veldig godt forhold til.
«Jeg føler meg litt forelsket», husker en av venninnene mine at jeg sa etter at jeg hadde vært sammen med Arild på en tur i skogen, med påfølgende kinobesøk og et kyss som god natt.
Men bare en uke senere møtte jeg Sivert, tre år eldre enn meg og utdannet jurist. Han var alt Arild ikke var; selvsikker, slagferdig og morsom.
Han hadde store ambisjoner og snakket høyt om dem, og han var ikke redd for å komme med dårlige karakteristikker av folk, uavhengig av hvem de var og statusen de hadde.
Jeg forelsket meg i ham også, og på en mer stormende måte. Plutselig satt jeg der og ble beilet til av to unge menn, og jeg hadde følelser for dem begge.
Alle forstår at jeg valgte den som fikk blodet til å bruse i årene – og som imponerte meg mest.
Men sannheten er at jeg satt en stund og tenkte hardt og var i tvil. Sannsynligvis så jeg allerede den gangen at Sivert også kunne være såkalt bråkjekk, dessuten en løs kanon, som egentlig var mest opptatt av seg selv.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Forelskelse gjør deg blind
Da jeg fortalte til Arild at det ikke kunne bli oss to, ble han veldig lei seg, men han sa at han aksepterte mine følelser og at ingen kunne tvinge seg til å bli forelsket.
Da jeg ble sammen med Sivert, tenkte jeg ikke mer på Arild, jeg var bare veldig, veldig forelsket, og som de aller fleste vet, gjør den første, hete forelskelsen deg både blind og døv.
Jeg ble ferdig med utdannelsen og flyttet sammen med Sivert til en annen by, der han fikk jobb som jurist i et stort selskap. Han gikk med dress og slips ut av døren hver dag og var en viktig person, og jeg var stolt av å være sammen med ham.
Hverdagen vår sammen ble imidlertid ikke så bra som jeg hadde drømt om, for han snakket nedlatende til meg stadig vekk og kritiserte smått og stort. Alltid visste han bedre enn meg.
«Ærlig talt, Sigrid, du som er så klok, vet da dette», kunne han si.
«Ærlig talt, dette forventer jeg ikke av en som deg», gikk igjen hvis vi hadde diskusjoner.
Jeg forsto ikke da at han brukte hersketeknikker for å gjøre meg usikker, og det som skjedde, var at han oppnådde det han ønsket.
Jeg, som i utgangspunktet hadde vært trygg på meg selv og følte meg relativt oppegående og kunnskapsrik, ble plutselig redd for å si og gjøre noe galt.
I dag vet jeg at han ikke var en snill person. Når vi var sammen med andre, var han mest opptatt av å fremheve seg selv og sin fortreffelighet.
Dog må det sies at jeg noen ganger følte stolthet over at han tok rommet og fikk alle andres blikk på seg. Jeg var jo kjæresten hans og fikk oppmerksomhet i kraft av det.
Les også (+): Pappa har fått ny kjæreste. Jeg skammer meg
Ensom
Da jeg ble gravid, satte det fart i bryllupsplanene våre, og det var da jeg forsto at han hadde en dårlig relasjon til flere i sin egen familie.
«Kan dere ikke bare snakke sammen, da?» spurte jeg.
Han ga inntrykk av at de var håpløse å forholde seg til, spesielt den ene søsteren.
For meg var det uforståelig at du ikke klarer å like din egen søster på grunn av bagatellmessige ting hun én gang har sagt, men det endte likevel med at bare hans far kom i bryllupet vårt. Moren var lojal mot søsteren, som ikke ble bedt.
De neste ti årene har jeg fortrengt på mange måter, for det ble ikke gode år. Jeg hadde en mann, som diskrediterte de fleste vi møtte på vår vei, og som nesten aldri var hjemme. Han spurte ikke hvordan jeg hadde det, og tok ikke innover seg at jeg var sliten.
To barn kom til verden, og de trådte sine barnesko i et fint møblert hjem, men faren var lite delaktig i livet deres og jeg følte meg ofte ensom og lite verdt.
Noe skjedde med meg, for jeg aksepterte på en måte min «skjebne». Å sørge for at guttene våre fikk det bra, ble det aller viktigste for meg.
Min egen lykke satte jeg på vent. Jeg hadde sex med mannen min fordi man har sex med mannen sin, men han tilfredsstilte meg ikke. Ofte følte jeg tomhet etterpå.
Da jeg oppdaget at Sivert hadde en elskerinne, slo det meg rett i bakken mentalt, og jeg tryglet og ba ham om å bli, men forgjeves.
Der og da så jeg ikke at en skilsmisse kunne vise seg å være bra for meg som menneske – fordi jeg endelig kunne finne tilbake til den sterke utgaven av meg selv.
Jeg slet i flere måneder, men så en dag skjedde det noe. Plutselig møtte jeg på Arild, som jeg flørtet med som ung. Han var blitt grå i håret og virket tynnere, men det gode blikket var det samme, og det samme gjaldt den rolige og fine væremåten.
«Hvordan har du det?» spurte han.
Jeg sto der og tenkte at ingen hadde stilt meg det spørsmålet på veldig mange år, og uten at jeg klarte å styre det, presset tårene seg frem. «For å være ærlig, vet jeg ikke. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er og hvordan jeg egentlig har det», svarte jeg.
Han spurte om foreldrene mine fortsatt levde og om broren min fullførte planene om å bli pilot, og det overrasket meg at han husket alt jeg hadde fortalt en gang for så mange år siden.
Det kom frem at han var blitt skilt, han også, og bodde alene på gården fordi barna hadde flyttet ut, og han ba meg på kaffe dagen etterpå. «Jeg er bonde, så jeg kan ta meg litt fri på formiddagen», sa han.
Egentlig var jeg i tvil om jeg skulle si ja, men da jeg snakket med en av venninnene mine fra den gangen, sa hun:
«Vet du, jeg var egentlig lei meg på dine vegne da du valgte bort den snilleste mannen. Så spør du meg, sier jeg at du må ta den kaffekoppen», sa hun.
Den gangen, som ung, syntes jeg at Arild virket for kjedelig og satt, for lite spennende.
Da vi snakket sammen under kaffebesøket, skjønte jeg hvor sammensatt han var, og hvor sterkt han brenner for det han driver med, samtidig som han er opptatt av andre menneskers ve og vel.
Måten han snakket om barna sine på, gjorde meg varm om hjertet; de står hverandre veldig nær.
Alle skjønner nå hvor dette bar. Vi to ble et par, 30 år etter at vi hadde en romanse som unge. I dag bor jeg sammen med en mann som tar vare på og lytter til meg, som ønsker å tilbringe tid sammen med meg og ber om å få mine råd og betraktninger.
Hver dag når jeg står opp, tenker jeg på hvor viktig det er at den du velger, er snill. Når jeg kommer inn på kjøkkenet, står en kaffekopp klar og han spør: «Vil du ha litt frokost nå, eller vil du vente?» Når jeg har hatt kveldsvakt, kommer jeg hjem til et fylt badekar.
Mine barn elsker min nye samboer og sier at han er verdens fineste mann, og jeg er enig. Faren deres er på mange måter en perifer forelder fordi han jobber ekstremt mye og ikke har tid til å dyrke familieliv.
Det er til Arild og meg de kommer for å snakke om medgang og motgang i livet.
Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg endte opp med en som er snill, og får gå hånd i hånd med en som prioriterer meg. Jeg tror snill må være samfunnets mest undervurderte egenskap.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
