De blå sidene

Jeg lot meg blende av rikdommen hans

Det er først nå jeg kan innrømme, både overfor meg selv og andre, at jeg lot meg blende av Yngvars rikdom. Og først nå ser jeg at jeg holdt på å miste meg selv et sted på veien.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: gettyimages.no (Illustrasjonsfoto)
Først publisert Sist oppdatert

Gjen­nom man­ge år som ale­ne­mor had­de jeg måt­tet snu på hver kro­ne og ten­ke meg godt om hver gang jeg gikk i bu­tik­ken. Det er ikke til å leg­ge skjul på at jeg drøm­te om å tref­fe en mann med pen­ger.

For jeg trod­de at li­vet mitt kom til å bli så mye bedre med til­gang på pen­ger og sta­tus.

Mine to barn had­de flyt­tet hjem­me­fra da jeg møt­te Yng­var på et ute­sted. Han var i det gav­mil­de hjør­net og span­der­te vil­lig vekk drik­ke­va­rer på alle som satt i nær­he­ten av bor­det hans. An­led­nin­gen var at Liverpool had­de vun­net en vik­tig fot­ball­kamp, og han var over­lyk­ke­lig over at fa­vo­ritt­laget hans had­de spilt så bra.

Vi kom i prat ut­over kvel­den. Han var godt be­ru­set og la ut om hvor godt be­drif­ten hans gjor­de det. Jeg tenk­te at Yngvars selv­skryt bare var knyt­tet til al­ko­ho­len.

I til­legg ga han meg det ene komplimentet et­ter det and­re, og jeg lot meg for­fø­re både av ord og av cham­pag­ne­flas­ke­ne som kom på bor­det.

Da han spur­te om te­le­fon­num­me­ret mitt, ga jeg det til ham. Han lo­vet å ta kon­takt, men da jeg dro hjem­over, had­de jeg mine tvil om hvor­vidt det kom til å skje.

Men al­le­re­de da­gen et­ter tik­ket det inn en mel­ding på mo­bi­len, hvor Yng­var spur­te om jeg ville være med på kino. Jeg tak­ket ja, og slik star­tet for­hol­det vårt.

Drøm­me­mann

I be­gyn­nel­sen var ikke Yng­var så høy på seg selv. Han had­de be­hov for å prate om de nære ting, og det hand­let om det dår­li­ge for­hol­det han had­de til for­eld­re­ne sine og om hans to ek­te­skap, som had­de endt med skils­mis­se.

Jeg lyt­tet til ham, og jeg koste meg vir­ke­lig med at han sta­dig kom med bloms­ter og små ga­ver fra gull­sme­den og in­vi­ter­te meg med på dyre re­stau­ran­ter og hel­ge­tu­rer.

Jeg måt­te nes­ten klype meg selv i ar­men for å for­stå at jeg fikk opp­le­ve alt det­te. Og jeg skrøt til alle som or­ket å høre på, av den flot­te, sje­ne­rø­se man­nen jeg had­de fun­net.

En slik livs­stil, det var ak­ku­rat det jeg had­de drømt om, og nå kun­ne jeg få nes­ten alt jeg pek­te på.

Det tok et halvt års tid før Yng­var yt­ret øns­ke om at jeg bur­de ha langt år. Han els­ket kvin­ner med ekte, langt år, sa han, og jeg ville selv­sagt være en av dem. Jeg, som all­tid har hatt kort hår, spar­te til langt hår.

Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt

Stiletthæler

Det duk­ket opp fle­re slike øns­ker et­ter hvert. Der­iblant ten­te han på vel­dig høye sti­lett­hæ­ler, noe jeg ald­ri har gått med tid­li­ge­re. Men jeg kjøp­te fle­re sko­par med slike hæ­ler og øvde på å gå med dem.

Jeg syn­tes det var både vondt og slit­somt å ha dem på, men hvis det var det som skul­le til for å gjø­re Yng­var glad, så gjor­de jeg det gla­de­lig. Jeg tenk­te på alt han ga meg og syn­tes ikke det­te var så mye å gi til­ba­ke.

Vi flyt­tet sam­men et­ter et års tid. Jeg lei­de ut lei­lig­he­ten min og flyt­tet inn i hu­set hans, som lå på den «rik­ti­ge» ad­res­sen.

Jeg kjen­te på en ind­re stolt­het, og jeg føl­te meg så hel­dig. Han ga meg frie hen­der til å pusse opp og inn­re­de slik jeg ville.

Det han ga meg i fød­sels­dags­pre­sang det året, var imid­ler­tid noe som det var mest han som øns­ket at jeg skul­le ha, nem­lig si­li­kon­pup­per.

Vi had­de så vidt snak­ket om te­ma­et, og hans for­kla­ring på at han øns­ket at jeg skul­le få stør­re brys­ter, var at jeg ville kle enda bedre de eks­klu­si­ve kjo­le­ne som han øns­ket å kjøpe til meg.

Som Yngvars sam­bo­er lå det også i kor­te­ne at jeg skul­le ta meg av alt hus­ar­beid og være vert­in­ne for hans sto­re sel­ska­per med vik­ti­ge for­ret­nings­part­ne­re.

I takk­nem­lig­het over i det hele tatt å få lov til å være en del av li­vet hans, gjor­de jeg som han sa.

I strid med mine egne prin­sip­per fikk jeg satt inn si­li­kon i brys­te­ne, og jeg føl­te meg fak­tisk både sexy og fin. Det lan­ge hå­ret var uvant, og jeg had­de ofte lyst til å klippe det av meg, men jeg gjor­de alt for å be­ha­ge Yng­var.

Jeg hadde endret meg

I de før­s­te åre­ne var jeg så blen­det av all luk­su­sen Yng­var ga meg, at jeg ikke så hva som skjed­de.

Ikke før ven­nin­ne­ne mine på­pek­te at jeg had­de end­ret meg ra­di­kalt et­ter at jeg ble sam­men med Yng­var, og at det ikke var til det po­si­ti­ve.

«Før var du jord­nær og opp­tatt av det mel­lom­men­nes­ke­li­ge, men nå hand­ler alt om å ta seg ut og ha de ret­te mer­ke­ne på klær og ves­ker», sa de di­rek­te til meg.

Jeg fnøs av det først og tenk­te at de var mis­un­ne­li­ge.

Al­li­ke­vel gjor­de det inn­trykk på meg. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at de had­de helt rett. Jeg var blitt et pro­dukt av Yngvars øns­ker. Jeg var et­ter­gi­ven­de og kon­flikt­sky i mitt for­hold til Yng­var, i frykt for å mis­te alle go­de­ne jeg had­de fått til­gang på.

Han had­de for­talt hvor krang­le­te ekse­ne hans had­de vært, og jeg gjor­de alt for ikke å fremstå som dem. Jeg var hel­ler enig med Yng­var i det mes­te, frem­for å frem­me mine egne me­nin­ger og hold­nin­ger.

Til slutt kom jeg frem til at jeg lev­de i et slags skue­spill, hvor jeg ikke kun­ne være meg selv. Og det før­s­te jeg gjor­de for å mar­ke­re mitt egent­li­ge jeg, for å se Yngvars re­ak­sjon, var å klippe hå­ret mitt kort.

Da han så meg med kort hår, ble Yng­var sint.

Han men­te at jeg ikke re­spek­ter­te ham og sa at jeg så helt for­fer­de­lig ut. Han sa også at jeg re­pre­sen­ter­te ham, og da bur­de jeg hol­de meg til hans ret­nings­lin­jer.

Les også (+) Stemoren min manipulerer alle

Tål­te ikke mostand

Det­te ble be­gyn­nel­sen på en rek­ke krang­ler, hvor jeg fikk se hvem Yng­var egent­lig var.

Han lik­te å be­stem­me, han skul­le til en­hver tid ha rett i alle dis­ku­sjo­ner, han var vant til å kjøpe alt han øns­ket og treng­te, og han tak­let ikke å bli men­talt ut­ford­ret. Da kom han til kort, for­di han lev­de så over­fla­disk og ikke var vant til å hans­kes med mennesker på and­re må­ter enn å dra frem kre­ditt­kor­tet.

Det end­te med at jeg brøt ut av for­hol­det.

Hel­dig­vis had­de jeg lei­lig­he­ten min stå­en­de. Det var jeg sje­le­glad for da jeg flyt­tet ut og kun­ne gå til­ba­ke til mitt nor­ma­le og helt al­min­ne­li­ge liv.

Jeg har lært mye av det­te for­hol­det, og jeg har ikke len­ger noen il­lu­sjo­ner om hvor fint det er å ha mas­se pen­ger til­gjen­ge­lig. Det ga meg in­gen eks­tra gle­de, når alt kom til alt.

Men det er en grei er­fa­ring å ha med seg vi­de­re, med viss­he­ten om at jeg ald­ri mer kom­mer til å ut­slet­te meg selv for å til­freds­stil­le en manns øns­ker og ide­er.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.