Jeg kommer aldri til å stole på mamma igjen

Mamma og jeg var veldig gode venner. Det var bare oss to og av og til en kjæreste. Men mammas kjæresteforhold varte aldri lenge nok til at jeg begynte å tenke på noen av mennene som en far.

Mamma var ung, mye yngre enn foreldrene til vennene mine. Og hun var pen, livlig og morsom. Jeg var stolt av henne.

Likevel forsto jeg tidlig at hun var annerledes enn andre mødre. Hun behandlet meg som en voksen, ikke som et barn som trengte faste grenser og omsorg.

Så ble mamma plutselig sykmeldt og var hjemme hele dagen. Jeg husker jeg lurte på hva som var i veien med henne, spurte og grov, men fikk aldri noe ordentlig svar. Hun sov mye og sluttet omtrent å handle inn mat.

Middag hadde vi sjelden. Ville jeg spise, kunne jeg pante flasker og kjøpe meg en pølse med brød, sa hun. Jeg begynte å spise frokost fast hos en venninne jeg tok følge med til skolen. Jeg var ti år.

Jeg tror det virkelig begynte å gå opp for meg at noe var alvorlig galt hjemme hos oss da en av mine beste venninner ikke lenger fikk lov av foreldrene sine til å være med meg hjem.

Jeg var velkommen til å være sammen med Marit ute eller hjemme hos henne, men altså ikke hjemme hos oss.

Moren og faren til Marit kjente mamma helt fra den tiden da jeg og Marit gikk i samme barnehage. Det ble til at jeg etter hvert sluttet å ta venner med hjem.

Les også (+): Når vi hadde det bra, var Morten en drømmemann. Men bak fasaden skjulte det seg noe vemmelig

Han falt over ende

Det var gjerne ved høytider eller typiske familiefestdager jeg virkelig følte en dyp sårhet over at jeg hadde det så annerledes enn vennene mine. Jeg husker like før 17. mai en gang. Alle de andre barna hadde fått nye klær.

Jeg skulle feire dagen hos en venninne som bodde litt utenfor byen, og var spent på om jeg også fikk noen nye klær.

Da jeg kom hjem fra skolen 16. mai, hadde ikke mamma stått opp. Jeg spurte om vi kunne gå i butikker og se etter 17. maiklær.

Hun kastet en 50-lapp til meg og skrek at jeg sikkert syntes hun var en dårlig mor som ikke hadde kjøpt noe til meg, men 50-lappen ville i hvert fall holde til ny strømpebukse.

Mamma var hjemme fordi hun var syk, men rett som det var forsvant hun og den nye kjæresten hennes ut, og jeg fikk leiligheten for meg selv.

Sånne dager pleide jeg å vaske og rydde. Det gikk gjerne flere uker mellom hver gang oppvasken ble tatt.

Mamma ble sjelden glad når hun kom hjem og fant huset strøkent. Hun gråt og sa hun hadde dårlig samvittighet, men hun ryddet aldri selv.

Det ble til at jeg holdt meg ute om ettermid­dagene og kveldene. Det var aldri noe problem å få være ute lenge.

Jeg bestemte det meste selv og gikk inn når alle andre var gått inn for kvelden. Da var mamma og vennene hennes våkne, og det var full fart. Jeg måtte bruke sov-i-ro i ørene for å få sove.

En dag satt det en ung mann utenfor døren da jeg skulle gå til skolen. Han så ut som han sov, og jeg vekket mamma og spurte om hun ikke skulle invitere ham inn.

Han så ut som han kunne trenge en skikkelig seng å sove i. Hun ba meg vekke ham og slippe ham inn. Jeg rusket i ham, og han falt over ende.

Han var død. Jeg så sprøyten ligge ved siden av. Jeg ropte til mamma at hun skulle komme, men hun hadde sovnet igjen. Naboen ringte etter sykebil og politi. Jeg gikk på skolen.

Den dagen var jeg ukonsentrert og urolig, og jeg funderte over at mamma kjente så mange narkomane. Men jeg syntes veldig synd på dem og var samtidig litt glad og stolt over at moren min hjalp dem og lot dem ha et sted å være.

At mamma selv hadde problemer med stoff, falt meg ikke inn. Hun var jo syk. Og kjæresten hennes hadde selv sagt til meg at medisinene hun tok, var noe legen hadde gitt henne. Medisiner hun fikk på resept. Narkotika var jo noe man bare fikk tak i på gaten eller i mørke portrom, ikke på apoteket.

Dessuten var det ikke foreldre som brukte stoff, det var unge mennesker. Ingen hadde vel hørt om en mor eller far som var narkoman?

Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår

Mamma var narkoman?

Den dagen hadde mamma stått opp da jeg kom hjem. Hun hadde til og med dusjet, stelt seg og tatt oppvasken. Ingen av nattens festmennesker var å se.

Kjæresten hennes var også gått ut. Mamma satt ved kjøkkenbordet med hodet i hendene. Jeg satte meg ved siden av og la hånden på skulderen hennes.

– Det skal bli bedre, vennen min, det skal bli bedre, var det eneste hun sa.

Jeg strøk og strøk over ryggen hennes, og til slutt brast hun i gråt. Jeg så meg om i leiligheten, og alt falt på plass. Plutselig hadde jeg svaret på alle spørsmålene mine når det gjaldt mamma.

– Hva slags stoff er det du bruker? Stemmen min var forbausende klar.

Mamma fortalte. Hun hadde alltid hatt så dårlig selvtillit. Fra hun var 15 hadde hun hatt spiseforstyrrelser, og hun hadde brukt stoffer som hadde gjort at hun kunne holde aktivitetsnivået oppe uten å spise. Amfetamin for det meste.

Etter noen år klarte hun ikke å gå på jobb lenger. Da hun ble sykmeldt, ga hun opp. Hun tok skrittet fullt ut.

Morfin, heroin, hva som helst, bare hun slapp å møte virkeligheten. Jeg lyttet mens tårene strømmet. Jeg var 12 år, og moren min, den eneste jeg hadde i verden, var narkoman!

– Jeg kan hjelpe deg, mamma. Du klarer å slutte hvis jeg hjelper deg, sa jeg da hun ikke hadde mer på hjertet og bare sank sammen i gråt.

Selvsagt var det en altfor tøff jobb for en jentunge. Og vi klarte det da heller ikke.

På 13-årsdagen min var det politirazzia hos oss. Jeg hadde bursdagsselskap med tre heroinmisbrukere og to prostituerte. Politiet fant ingenting, men mamma fikk beskjed om at barnevernet ville bli koblet inn.

Jeg flyttet i fosterhjem den høsten jeg begynte på ungdomsskolen.

Det første året var kontakten med mamma svært sporadisk, og det var ingen faste avtaler. De få avtalene vi inngikk, brøt hun som regel like før vi skulle treffes.

Jeg savnet henne sårt. Fosterforeldrene mine var veldig snille, og jeg hadde det godt i det daglige, men jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde sviktet mamma.

Hun sa rett ut at nå som hun ikke hadde meg å ta hensyn til, gadd hun ikke prøve å holde seg unna stoff. Det føltes som om alt var min skyld.

Årene gikk, og mamma var stadig på kjøret. Hun hadde gode perioder, men de varte aldri lenge. Jeg hadde problemer med å forholde meg til nye mennesker, og jeg slet med selvbildet. Stolte ikke på at noen kunne være glad i meg.

Fosterfamilien fikk jo betaling for å være foreldrene mine. Mamma gikk det ikke an å regne med. Besteforeldrene mine visste ikke hvor ille det sto til med datteren deres, og jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem det. Jeg hadde ingen.

Da jeg møtte Roy, var jeg et lett bytte. Jeg hadde et enormt behov for å bli tatt vare på. Han var ti år eldre enn meg, og jeg flyttet til ham som 17-åring. Så fulgte år med fysisk og psykisk terror.

Jeg ble hundset og latterliggjort overfor vennene hans, og jeg mishandlet fysisk når jeg forsøkte å gjøre motstand. Jeg var fullstendig nedkjørt og overbevist om at alt var min egen feil.

Jeg var ikke verd noe. Jeg hadde ikke det som skulle til for at noen kunne bli glad i meg. Til og med min egen mor hadde jo valgt rusen fremfor meg.

Ting forandret seg da jeg ble gravid. Ikke at Roy ble mildere, men jeg begynte å bygge opp en forsvarsmur. Jeg var 20 år og skulle bli mor.

Barnet mitt skulle ikke bli ødelagt. Om det ikke var mulig for andre å elske meg, skulle i hvert fall dette lille, uskyldige vesenet oppleve å bli elsket.

Jeg var nøye med å gå til kontroll på helsestasjonen, og dit gikk jeg også etter å ha blitt banket opp av Roy for siste gang.

Jordmoren jeg hadde kontakt med, var enestående. Hun tok imot meg og sørget for at jeg fikk kontakt med krisesenter og sosialtjeneste. Jeg flyttet fra Roy og fødte en datter en måned senere.

En dag ringte telefonen. Lille Sara var blitt tre måneder, og jeg hadde hatt barnedåp bare med hennes olde­foreldre til stede.

Ingen visste hvor mamma var, og jeg hadde ikke engang prøvd å få tak i henne for å fortelle at hun var blitt bestemor. Nå ringte hun fra en avvenningsklinikk.

Det var vanskelig å slippe henne inn i livet mitt igjen. Jeg vernet lenge om den følelsesmessige avstanden jeg hadde klart å etablere, men til slutt lot jeg all motstand fare og slapp kjærligheten til.

Ikke minst for Saras skyld følte jeg at det var riktig. Hun hadde jo aldri opplevd bestemoren sin som annet enn omsorgsfull og kjærlig. Min egen bitterhet skulle ikke få ødelegge det.

I dag har jeg et nokså normalt forhold til moren min. Hun er i jobb igjen og klarer seg bra, men jeg vil nok aldri stole helt på at hun er der når jeg trenger henne.

Likevel, hun er en fin bestemor, og jeg for­langer ikke annet enn at hun forsøker å gjøre sitt eget liv levelig. Det viktigste ansvaret mitt nå er å gi Sara all den om­- sorg og trygghet som mamma aldri maktet å gi meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt

Vi er fire søstre med samme oppvekst. Likevel ble vi helt fremmede for hverandre