De blå sidene

To uker før bryllupet skjedde det utenkelige

Jeg skul­le stå hvit brud. I et helt år had­de jeg plan­lagt mitt livs stør­ste dag ned til hver min­ste lil­le de­talj. Men to uker før bryllupet skjedde det utenkelige.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Når du er på bunnen, kan det bare gå én vei, nemlig opp­over. Jeg hus­ker at mor sa det­te til meg for fem år si­den, men da var jeg så langt nede at jeg ikke klar­te å se hva hun men­te.

Nå er jeg blitt så sterk at jeg kan dele min his­to­rie, og det fø­les fan­tas­tisk. Jeg gikk på mitt livs al­ler største ne­der­lag den gan­gen, uten tvil. Det tar tid å rei­se seg igjen, men hel­dig­vis er det sant at ti­den leger de al­ler fles­te sår.

Noen jen­ter drøm­mer hele li­vet om å gif­te seg. De be­gyn­ner al­le­re­de i ten­å­re­ne å gle­de seg til den da­gen de skal fø­res opp kir­ke­gul­vet, kledd i en vak­ker bru­de­kjo­le.

La meg med en gang få sagt at det ikke var slik for meg. Jeg had­de in­gen sli­ke drøm­mer. Ikke før jeg var 28 år gam­mel og møt­te Arne.

Han var alt jeg had­de øns­ket meg. Han var mor­som, spor­ty og se­ri­øs. Han lik­te meg og var til å sto­le på. Kort sagt så møt­te jeg min drøm­me­mann, og brått ble jeg som and­re kvin­ner. Jeg drøm­te om å gif­te meg, få barn, ha et fa­mi­lie­liv.

Jeg vet at det er en ut­bredt opp­fat­ning at jen­ter ikke skal fri, at det er man­nen som skal ta det sto­re ste­get, men jeg had­de ikke tid til å ven­te.

Da vi had­de vært sam­men i ett år, frid­de jeg til kjæ­res­ten min på burs­da­gen hans, og han ble ak­ku­rat så him­mel­fal­len som jeg had­de hå­pet. «Klart jeg vil gif­te meg med deg», sa han.

Det var jeg som fant en dato, som­me­ren et­ter. Det var jeg som be­gyn­te å plan­leg­ge og send­te ut in­vi­ta­sjo­ner til slekt og ven­ner. «Hold av sankt­hans­af­ten», skrev jeg først og meld­te at sto­re ting skul­le skje.

Fra fjern og nær kom det hyg­ge­li­ge til­ba­ke­mel­din­ger fra men­nes­ker som gle­det seg på våre veg­ne.

Uke­ne og må­ne­de­ne som fulg­te var fan­tas­tis­ke, slik jeg så det. Mye av den ti­den Arne og jeg til­brak­te sam­men, drei­de seg om bryl­lu­pet.

– Skal vi leie et telt el­ler et lo­ka­le? Skal vi leie inn noen mu­si­ke­re?

Jeg stil­te et hav av spørs­mål og for­ven­tet at min els­ke­de skul­le mene noe om alt.

Det gjor­de han ikke, men da jeg kla­get til min bes­te ven­nin­ne, som skul­le være for­lo­ver, lo hun og sa at det er slik de fles­te menn er.

Fra før­s­te dag viss­te jeg hvem jeg skul­le ha som min for­lo­ver. Arne drøy­de len­ge med å fin­ne sin. Jeg mas­te om at han måt­te ord­ne det, og hver gang ba­ga­tel­li­ser­te han det.

– Det er fle­re må­ne­der til vi skal gif­te oss, slapp av, sa han.

Jeg klar­te til slutt å slap­pe litt av når det gjaldt hvem som skul­le være hans for­lo­ver, men for øv­rig slap­pet jeg ikke av.

Jeg var helt gi­ret, og det var ren lyk­ke som ga meg all ener­gi­en. Sam­men med søs­te­ren min reis­te jeg rundt og hand­let inn ser­vi­et­ter, lys, va­ser og an­nen pynt.

Og så var det bru­de­kjo­len. Jeg be­stem­te meg for å bru­ke alle spa­re­pen­ge­ne mine på å få sydd en drøm av en kjo­le, eks­klu­sivt la­get for meg.

Når jeg sto og prøv­de kjo­len un­der­veis i pro­ses­sen, var det som om jeg had­de lyk­ke­bob­ler i blo­det. Ven­ne­ne mine sa at jeg had­de stjer­ner i blik­ket i den­ne ti­den.

Arne og jeg had­de det fint. Han lo av meg i be­gyn­nel­sen, for­di jeg var så en­tu­si­as­tisk og for­vent­nings­full.

– Vi skal bare gif­te oss, sa han.

Det var hu­mo­ris­tisk sagt, det hør­te jeg.

Kalde føtter

Ble det for mye bryl­lups­plan­leg­ging? I et­ter­tid har jeg man­ge gan­ger spurt meg selv om det­te.

Hvis det var slik, sy­nes jeg at han var feig, som ikke tur­te å si det. Må­ne­de­ne gikk. Vi var bare to uker unna mitt livs sto­re dag da ver­den falt i grus.

Jeg had­de lest om bru­der og brud­gom­mer som fikk kal­de føt­ter og stakk fra sitt eget bryl­lup. På film var det en mor­som ting, og en­dog ro­man­tisk.

Hvor­dan det var å være den som ble løpt fra, had­de jeg in­gen anel­se om. Den er­fa­rin­gen fikk jeg. Arne av­lys­te vi­el­sen og fes­ten og sa at alt var blitt helt feil. Feil?

Jeg mis­tet munn og mæle og kjen­te at bena ble skjelv­ne under meg.

Jeg had­de på in­gen måte sett hva som kun­ne kom­me.

Kan­skje var jeg naiv og blind og mang­let ev­nen til å fan­ge opp sig­na­ler, men i rett­fer­dig­he­tens navn: Hvor­for kun­ne han ikke ha sagt hva han føl­te på et tid­­lige­re tids­punkt? Frem­de­les ten­ker jeg at Arne var feig.

Han sa at han i lang tid had­de visst at det var feil å gif­te seg med meg.

– Alt ma­set om ube­ty­de­li­ge de­tal­jer har pla­get vet­tet av meg, sa han.

– Så hvor­for sa du ikke noe? Spur­te jeg.

Han sa at han ikke vil­le øde­leg­ge for meg, at han ikke had­de hatt hjer­te til å ta fra meg gle­den. Hvil­ken tå­pe­lig ting å si!

– Så der­for gjør du det nå, to uker før bryl­lu­pet og fes­ten? Hvem skal vars­le gjes­te­ne? Har du tenkt på kon­se­kven­se­ne? Gråt jeg.

Jeg klar­te ikke å gå ut de nes­te uke­ne. I fire uker bare lå jeg un­der dy­nen og nek­tet å stå opp. Det var for­eld­re­ne mine som vars­let alle om at bryl­lu­pet var av­lyst.

Det var søs­te­ren min som av­be­stil­te sel­skaps­lo­ka­let og ma­ten. Kjo­len, som hang fer­dig i ska­pet mitt, ble solgt på Finn.no for­di jeg in­sis­ter­te på det.

Jeg ga blaf­fen i om jeg tap­te 10 000 kro­ner på sal­get, for bare sy­net av kjo­len gjor­de meg kvalm og syk. Den ble en på­min­nel­se om svi­ket og mine knus­te drøm­mer.

Arne fort­sat­te li­vet sitt og fant en an­nen dame litt vel fort. Så fort at man­ge men­te at han måt­te ha truf­fet hen­ne mens bryl­lups­for­be­re­del­se­ne våre på­gikk. Selv kom jeg meg et­ter hvert på bena, noen il­lu­sjo­ner fat­ti­ge­re. Jeg klar­te ikke å se lyst på noe, og de rundt meg var be­kym­ret.

– Nå kan det bare gå opp­over, trøs­tet mam­ma.

Det var van­ske­lig å se hva hun men­te, for jeg led un­der det som had­de skjedd.

Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Jeg følte skam

Jeg føl­te meg tråk­ket på og ned­ver­di­get. Jeg føl­te skam og ne­der­lag og fikk en fore­stil­ling om at jeg var in­gen ting verdt.

I dag ser jeg an­ner­le­des på ting. Det er Arne som er in­gen ting verdt. Det han gjor­de, ut­set­ter du ikke et an­net men­nes­ke for. Jeg er glad jeg ikke end­te opp med en så feig og kon­flikt­sky mann som ham.

Ny lyk­ke kom­mer til deg når du minst ven­ter det. For halv­an­net år si­den møt­te jeg en mann som jeg i dag er sam­bo­er med.

Han har fridd, og jeg har sagt ja, men den­ne gan­gen har jeg ikke gått amok i gle­des­rus. Jeg nær­mer meg mitt livs sto­re dag med ro rundt alt det prak­tis­ke.

Den­ne gan­gen fant jeg en brukt bru­de­kjo­le på Fre­tex, og det kjen­nes godt. Det vik­tig­ste nå, er at jeg går inn i et livs­langt for­hold til en kjæ­res­te som tør å ut­tryk­ke fø­lel­se­ne sine.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle

Denne saken ble første gang publisert 01/07 2021, og sist oppdatert 29/04 2022.

Les også