Leserne forteller
Jeg fikk en diagnose jeg aldri hadde hørt om, og alle brikkene falt endelig på plass
Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg slitt med kroniske humørsvingninger. Jeg trodde det var min egen skyld.
«Hva er det med deg?» Når moren min stilte dette spørsmålet, hørte jeg hvor oppgitt og irritert hun var over at jeg, uten at noen forsto hvorfor, hadde snudd en bra situasjon til noe dårlig.
Hadde jeg kunnet gi henne et svar, ville jeg ha gjort det, men det kunne jeg ikke, for jeg forsto ikke selv hvorfor alt endret seg hele tiden, fra glede til fortvilelse og fra elendighet til ren lykke.
Nei, jeg forsto ikke meg selv, og det var tungt, for jeg ville helst være jevnt over fornøyd, slik alle andre så ut til å være.
Mine foreldre sier at jeg allerede fra ettårsalderen overrasket dem med å gjøre lykkestunder om til en katastrofe.
En bitte liten detalj, eller noe de ikke klarte å se eller fange opp, gjorde meg sint, trist eller hysterisk. På samme måte kunne jeg fra å være lei meg, plutselig være full av latter.
De forsto seg ikke på meg, men forsøkte hele tiden å forstå hvorfor ting ble som de ble. Og de unnskyldte meg fordi jeg var et lite barn.
Jeg hadde gode foreldre, men jeg gikk inn i barneårene som litt «skjør». Jeg var en jente som måtte tas ekstra hensyn til.
Egentlig gikk det bra i barneårene, for jeg var heldig og hadde venninner som var glad i meg. Men da ungdomsårene kom, var det mange utfordringer. Mitt største problem var mine humørsvingninger.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Humørsvingninger
Fordi jeg var flink på skolen var det ingen som trodde at jeg hadde ADHD.
Jeg hadde det tungt en liten stund, for så å være hektet på et eller annet, for så å ramle tilbake til oppgittheten. Aldri ble jeg varig i en sinnsstemning.
Jeg følte at det var slitsomt å være meg. Foreldrene mine snakket med en venn som jobbet innen psykiatrien, og bipolar lidelse ble utelukket.
«Kanskje er det hormoner, bare», foreslo hun.
Jeg var ikke deprimert eller manisk nok, og det ble forsøkt lagt inn i det som kalles normalrammen.
Jeg fikk en kjæreste, og det ble en prøvelse for ham.
Sammen med ham ble jeg den verste utgaven av meg selv, og det skyldtes nok at vi tilbrakte så mye tid sammen at jeg ikke klarte å skjule svingningene.
Han sa at jeg til tider var umulig å forholde seg til fordi jeg var sur og deppa uten grunn. I slike perioder sov jeg dårlig og følte meg konstant urolig.
Mest av alt ønsket jeg å knekke koden til å være jevnt over glad. Når jeg var glad, føltes det som en rus.
Da var jeg munter, morsom, pratet masse og kunne nesten bli for mye av det gode.
Slik hadde jeg det i noen år. Utad virket livet mitt greit, men jeg slet med å forstå meg selv og de varierende sinnsstemningene.
Les også(+): Jeg trodde det var min skyld at datteren min ble psykisk syk. Så fortalte pappa en hemmelighet
Hypomani
Da samboeren min reiste fra meg for ett år siden, var jeg så fortvilet at jeg dro til legen og ba om å bli henvist til en spesialist. I egne øyne var det innlysende at det var min feil at forholdet ikke gikk.
Jeg trodde ikke at jeg ville få et svar, men etter hvert fikk jeg det. Jeg ble fortalt at jeg kanskje hadde cyklotymi, som hovedsakelig kjennetegnes av kroniske humørsvingninger eller endringer.
Psykologen sa at det er «lillebroren» til bipolar lidelse.
Da jeg kom hjem, leste jeg om diagnosen. Jeg forsto at en del av bildet minnet om mani, men at det var mindre intenst.
Hypomani, som er et av kjennetegnene på cyklotymi, er en psykiatrisk episode med kortvarige symptomer av irritabilitet eller oppstemthet.
Det blir ofte beskrevet som mindre intenst enn en manisk episode, eller en «ufullstendig» form for mani.
Jeg ble fortalt at symptomer på cyklotymi må være vedvarende i de første to årene av sykdommen, som regel hver dag. For barn og ungdommer må de være vedvarende i ett år i stedet for to.
Sammen med foreldrene mine fikk jeg plutselig ting til å stemme. Det var veldig rart, litt skremmende, men befriende, for plutselig forsto jeg at mine endringer i humør ikke var selvforskyldte.
Da jeg fikk medisiner, ble det den hjelpen jeg trengte. Uroen ble borte, og det samme ble de brå endringene i sinnsstemning.
Jeg vet i dag at mange med min diagnose utvikler bipolar lidelse, men det gjør meg ikke redd, for jeg har gode fagpersoner rundt meg, og jeg har lært noen tankegrep som hjelper meg i utfordrende stunder.
Jeg håper at min historie kan være til hjelp for andre, for én ting vet jeg; det finnes mange som har det som meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
