Det datteren min gjør, er hjerterått og brutalt. Men hun nekter å gi seg

– Datteren min er sterk og steil, og helt urimelig, synes jeg. Fordi jeg ikke danser etter hennes pipe hele tiden, straffer hun meg ved å nekte meg å se barnebarna mine. Det er hjerterått og brutalt, både overfor meg og mine barnebarn. Skjønner hun ikke at hun ødelegger hele familien vår med oppførselen sin?

Selv om Margit er sint og såret, synes hun faktisk likevel mest synd på datteren.

– Hun sliter psykisk, og har det vanskelig med seg selv. Hun trenger profesjonell hjelp. Men bare å antyde noe slikt for henne er som å helle bensin på bålet.

Dramatisk

Margit er en kvinne i midten av 40-årene. Flott, veltalende og i fast jobb som sykepleier. Vi møtes hjemme i stuen hennes der bilder av barn og barnebarn pryder veggene.

Hun har tre døtre. Siv på 28, som har tre barn på tre, fem og seks år. Så er det Camilla på 20. Hun har et spedbarn på syv måneder.

Yngstedatteren er attpåklatten Maria som er 15 år gammel. Det er den eldste datteren Margit har den alvorlige konflikten med.

– Hva bunner konflikten i?

– Det er en lang og smertefull historie. Jeg giftet meg tidlig med en nordlending jeg møtte på ferietur, da jeg var bare 17 år gammel, forteller Margit.

– Hjemme var det mye vanskeligheter med alkohol og spetakkel. Jeg ville bort hjemmefra, gifte meg og få egen familie. En harmonisk sådan. Det var i hvert fall det jeg drømte om, sier Margit og smiler vemodig.

Hun hadde akkurat fylt 18 år da hun sto hvit brud med Torfinn. Han var tilsynelatende drømmeprinsen: kjekk og sjarmerende.

– Men som så mange andre kvinner før meg, lærte jeg fort at den fine fasaden ikke var hans sanne jeg. Ikke mange månedene etter bryllupet endret han fullstendig karakter.

Hun sier han var den klassiske psykopaten som brøt henne ned psykisk og fysisk.

– Han latterliggjorde meg, og ga meg ørefiker, slag og regelrett juling når jeg sa ham imot. I hele åtte år holdt jeg ut, før jeg pakket koffertene og tok jentene mine med meg tilbake til hjemstedet mitt i Sør-Norge.

De to eldste jentene så ting de ikke burde ha sett.

– Minstedatteren var bare spedbarn da jeg dro. Det var særlig min eldste datter Siv som var øyenvitne til mishandlingen. Og det har satt alvorlige spor i henne.

I mange år var faren helt fraværende i barnas liv.

– Men da de to eldste var i slutten av tenårene, tok de på ny kontakt, og besøkte ham i Nord-Norge på somrene, forteller Margit.

– Jeg synes det er greit at de møter ham, bare jeg slipper å ha noe med ham å gjøre. Til dét er minnene for vonde. Og selv om jentene også har opplevd hans eksplosive temperament og hans negative væremåte, ville de ikke avvise ham fullstendig.

Men sommeren for to år siden fikk Siv nok. Da drakk faren seg full, og begynte å skjelle henne ut. Han fortalte at hun hadde så mange håpløse trekk; trekk hun stort sett hadde arvet fra moren.

– For jeg var jo bare helt håpløs og umulig... Siv begynte å gråte, men han ga seg ikke. Dagen etter dro hun hjem selv om hun egentlig hadde planer om å bli i to uker. Etter denne ydmykende opplevelsen bestemte hun seg for at hun aldri ville se faren sin igjen.

Les også (+): Hytteferie med familien ble et mareritt: Plutselig forsvant min kone uten forvarsel

Sviket

Margit trekker pusten, og fortsetter:

– Så skjer det katastrofale, i alle fall for Siv. Hennes søster Camilla giftet seg i fjor høst, og ønsket et stort bryllup. Hun bestemte seg for å invitere hele familien, også sin far, selv om hun heller ikke liker ham.

Men hun ønsket ikke å splitte familien.

– Hun ville at alle skulle inviteres på denne store dagen. I tillegg valgte Camilla en god venninne som forlover, og ikke sin storesøster. Det syntes Siv var sårende, fordi hun hadde hatt Camilla som sin forlover i sitt bryllup. Sånn sett følte Siv et dobbelt svik. Og det hele var min skyld!

– Din skyld?

Margit rister oppgitt på hodet.

– Ja, fordi jeg som mor skulle ha nektet Torfinn å komme, mente hun. Og jeg skulle ha snakket Camilla til rette, slik at hun hadde valgt Siv som forlover. Samtalen foregikk på telefonen, og jeg prøvde å forklare for henne at Camilla nå var et voksent menneske på 20 år, og som derfor måtte gjøre egne valg. Jeg presiserte at heller ikke jeg ønsket å se Torfinn, men det valget Camilla hadde gjort, måtte jeg bare respektere.

Men de argumentene nektet Siv å høre på.

– Etter hvert ble temperaturen høy mellom oss, og hun skrek til meg at det var min skyld at hun hadde hatt en ulykkelig barndom. Jeg forsøkte å snakke rolig. Jeg beklaget de vonde episodene i barndommen hennes, men sa at jeg elsket henne, og hadde gjort så godt jeg kunne som alenemor til tre jenter, sier Margit.

– Men Siv bare fortsatte å skjelle meg ut. Hun avsluttet med å si at jeg ikke lenger var ønsket i hennes hjem, og at jeg ikke fikk se hverken henne, ektemannen eller barna mer. Det var som om hun rev ut hjertet mitt der og da.

– Hvordan var bryllupet?

– Tja, det ble for så vidt en hyggelig, men amputert fest. Siv og hennes familie glimret med sitt fravær, og jeg var selvsagt ikke overbegeistret over å se Torfinn igjen. Heldigvis slapp jeg unna med et kort «hei», sier Margit, og legger til at den vonde familiesituasjonen fortsatt er like fastlåst.

– Det er snart et halvt år siden bryllupet, men Siv er like rasende og såret. Jeg har sendt både brev, e-post og tekstmeldinger til henne.

Datteren svarer ikke.

– For én måned siden tok jeg bilen og dro bort til henne. Hun bor en 20 minutters kjøretur fra meg. Jeg ringte på, men hun åpnet ikke døren. Jeg hørte det eldste barnebarnet rope «mo-mo» innenfor, men hun hysjet ham ned.

Les også (+): Fem dager før bryllupet, forsvant mannen min

Synd på henne

– Hvordan vil du som mor karakterisere Siv?

– Først av alt: Jeg elsker henne, og det vil jeg alltid gjøre. Men det er noe steilt og hardt ved henne. Hun er urimelig, oppfarende og egoistisk. Skal jeg være litt slem, må jeg si at jeg ser litt av Torfinn i henne. Samtidig ser jeg også en sårbar og ulykkelig, ung kvinne. Og jeg er selvsagt ikke uten skyld. At jeg valgte Torfinn i sin tid har gitt henne mange sår i sjelen. Ingen barn skal se at moren blir dengt opp av faren. Jeg burde ha gått tidligere, sier hun.

– Dette har jeg også sagt til henne. Jeg har fortalt om mine feil, og at vi alle gjør feil. Og at det er viktig at vi må kunne tilgi hverandre. Jeg ser at hun sliter. Hun trenger hjelp; familieterapi eller psykolog.

Margit ser lenge på meg. Hun vil ikke at det skal høres som om hun klager, men innrømmer at det er blitt mange beroligende tabletter og søvnløse netter de siste månedene.

– Men jeg kan ikke tro dette skal vare. Vi må finne tilbake til hverandre igjen. Jeg har en klok og flott venninne, som også Siv setter høyt. Jeg har et lite håp om at hun kan hjelpe oss å få hull på denne byllen. For vi kan jo ikke fortsette å ha det slik.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

– Jeg har vært «den andre kvinnen» i 20 år. Hans kone vet ingenting

Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst