SAMTALE I NATTEN
Ingenting ved Laila viser at hun er fattig, men hun står i matkø sammen med de to små barna. – Jeg skammer meg sånn!
Køen utenfor Fattighuset i Oslo er lang. – Døtrene mine og jeg er dessverre blant dem som står i kø, sier Laila.
Laila (39) hverken tigger eller ser ustelt ut. Tvert imot er hun pen i tøyet og har smilet på lur. Men, hun føler på skammen over å være fattig.
– Det startet med en skilsmisse for halvannet år siden, begynner hun sin historie.
– Jeg var gift og fikk to døtre med en voldelig mann. Da jeg ville skilles, klarte han å kare til seg det meste av felleseiet. Huset, bilen og mine sparepenger, ble delt i to. Han sto oppført med null av egne verdier.
Hun rister på hodet. Det lange, blanke håret skinner i solen på terrassen.
Laila beskriver eksen som velutdannet og sleip.
– Først under skilsmisseoppgjøret forsto jeg hvor grovt han var i stand til å lyve.
Hun får et trett drag over det pene ansiktet.
– Jeg husker knapt hva som ble sagt under de mange rundene med hver vår advokat.
Mer vil hun ikke si om det.
– Han var ikke interessert i omsorgen for de nydelige, mindreårige jentene våre. De betyr mest av alt for meg, sier hun med et varmt smil.
De flyttet inn i en liten leilighet.
– Det var en krevende overgang, men ingen barn bør vokse opp med å se mamma bli slått.
Feiring
Rettferdig understreker hun at eksmannen aldri la hånd på barna.
– Om det hadde skjedd ville jeg nok ha forlatt ham tidligere. Jeg holdt ut fordi jentene tross alt er glad i pappaen sin …
– Hvordan er han overfor dem?
– Etter bruddet har han ikke vist interesse for å se dem. De har så å si sluttet å spørre etter ham. Kanskje fordi han også virket skremmende på dem? Jeg har hørt at han venter barn med sin nye, unge kjæreste.
Laila forteller at han knapt betaler barnetrygd.
– Er han ikke pålagt det?
– Vel, han er selvstendig næringsdrivende og kan regulere hva han tar ut av lønn. Bidraget blir fastsatt deretter. Jeg tipper han fremdeles tjener godt, men har funnet en måte å betale minst mulig til oss.
Dermed setter hun en stopper for å prate mer om eksen.
– Samtalen skulle ikke handle om ham. Snarere om hvordan en tidligere hjemmeværende, tobarnsmor i dagens Norge, som virkelig har lyst til å jobbe, plutselig kan ende som fattig.
– Hva skjedde?
– Etter skilsmissen kunne jeg ikke lenger være hjemmeværende. Det tok litt tid å komme seg på beina, men etter hvert søkte jeg som ekspeditør i en klesbutikk og fikk napp.
– Det må feires!, jublet bestevenninnen min Ida.
De to har hengt sammen siden barndommen.
– Ida var stolt av meg for å ha startet på nytt.
Da døtrene var levert til besteforeldrene, skålte venninnene med vin hjemme hos Ida.
– Vent og se! Nå skal alt bli mye bedre for deg og barna, oppmuntret hun meg på vei ut av døren den kvelden.
– Jeg gjentok ordene på spaserturen hjem. Kanskje hadde hun rett?
Og så skjedde det!
Les også (+): Jeg var 16 år da verden ble mørk. Jeg forsto ikke den gang at alt ville bli bra igjen
Overgrepet
I ettertid fikk Laila diagnosen «posttraumatisk stressyndrom».
– Jeg klarte ikke å starte i den nye jobben. Det lille jeg hadde av energi gikk med til jentene. Overfor dem prøvde jeg å late som ingenting var skjedd, men jeg ble en lettskremt mamma.
Hun har samlet hendene i fanget. De er foldet og knokene hvite.
– Det gjør vondt å prate om det, sier hun sårt.
Han – den ukjente – kom ut fra buskene i parken og trakk henne inn bak dem.
– Det skjedde så fort og føltes som en evighet. Hun kan ikke beskrive utseendet hans. – Jeg bare kjente ham, hardt og brutalt.
Voldtekten satte en foreløpig stopper for videre planer.
– Jeg følte meg syk, skitten, ødelagt … Ingenting ga lenger mening.
– Anmeldte du overgrepet?
Hun nikker.
– Jeg klarte å ringe Ida fra parken etterpå. Sjokkert kom hun og kjørte meg til legevakten.
Senere ble Laila henvist til psykolog.
– Jeg er takknemlig for hjelpen, men det løste ikke et nytt problem. Som arbeidsløs hadde jeg ikke krav på sykepenger, og da jeg endelig var sterk nok var verden rammet av en pandemi. Det var ikke lenger jobb å få. Slik ble barna og jeg en del av de rundt ti prosentene i Norge som lever under fattigdomsgrensen.
Skammen
Hun føler at foreldrene skammer seg på hennes vegne.
– Mine aller nærmeste vet hva som har skjedd og sliter med å forholde seg til det. Mamma og pappa har i alle år arbeidet på samme sted og synes det som har skjedd med meg er flaut.
«Vi skulle så gjerne ha hjulpet deg med penger», har de fortvilet sagt. De har ingen å avse.
Laila priser seg heldig for å bo i Norge.
– Tross alt er ikke fattigdommen her livstruende, poengterer hun, – men den fører med seg mange psykiske belastninger. Verst er det ikke å kunne sende de skjønne jentene mine i bursdager hos klassevenner. Jeg har sjelden råd til å kjøpe gaver. Alle klær kjøpes brukt eller arves.
Les også (+): Da jeg skilte meg fra Håkon, trodde jeg at mine foreldre ville støtte meg. Reaksjonen deres var svært sårende
En god støtte
Venninnen er en god støtte.
– Uten Ida hadde jeg falt sammen. Hun er beundringsverdig ofte til stede for oss.
– Hvordan reagerer barna?
– Selv om de er små, har de lagt merke til at vi har mindre enn andre. Jeg forsøker å kompensere med masse kjærlighet og morsom lek. Ennå ser det ut til å være bra nok. Tross alt er vi heldige som har hverandre.
Hun sier at faren deres nekter å bidra med penger.
– Uten hjelpetiltak som Fattighuset hadde vi ikke klart oss. Glad for at det finnes, biter jeg tennene sammen og stiller meg i køen med stadig flere. Det burde ikke være en skam å være fattig, synes jeg,
– men jeg innrømmer å kjenne det som et nederlag.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
