I mange år dekket jeg over og lot som om alt var bra. Til slutt måtte jeg fortelle sannheten om mannen min

Vi liker å tro at det var i gamle dager at mennesker skjulte vonde familieanliggender og var opptatt av å ha en fin fasade. Jeg vet så inderlig godt at de mekanismene lever i oss fremdeles, i like stor grad som før.

Da jeg giftet meg med mannen min, hadde jeg i mange år lengtet etter å slå meg til ro, få min egen familie, og jeg lukket øynene for et par ting som jeg innerst inne visste kunne bli vanskelig.

Jeg var glad i ham og så de positive sidene hans, og jeg bestemte meg for at det var viktigst.

Før vi fikk barn opplevde jeg det samme igjen og igjen. Vi var på fest, og jeg ble sittende og vente på ham, som festet for mye, ble for full og hadde det for morsomt til å bli med hjem.

Forsøkte jeg å si forsiktig at han måtte drikke mindre eller dempe seg, ble han oppfarende og nesten slem.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at det ikke nyttet å si eller gjøre noe, at det beste jeg kunne gjøre i slike situasjoner, var å glatte over, smile med og late som om jeg ikke brydde meg.

Da jeg ble gravid med vårt første barn, var jeg sikker på at alt kom til å gå bra, for vi var sjelden på fest og han gledet seg til å bli pappa.

Vi pusset opp huset. Den edru mannen min var akkurat slik jeg ønsket at min mann skulle være; han var empatisk, snill og driftig.

I dag vet jeg at inngrodde mønstre, uvaner og væremåter er en del av folks personlighet. Du kan oppleve perioder der uønskede ting føles fraværende, men de kommer tilbake på et tidspunkt. Det gjorde det med oss også.

Les også (+): Det har alltid handlet om mamma. Hennes problemer, hennes smerte, hennes sorg. Nå er det nok

Glad i å drikke mye alkohol

Da vi ble foreldre, ble det enda viktigere for meg at vårt familieliv fremsto som ordentlig og uklanderlig, og det var ikke vanskelig å leve opp til egen standard i hverdagene.

Vi var på jobb, både Reidar og jeg, og når vi kom hjem, var vi ansvarlige foreldre. At vi en kveld eller to i måneden var i selskap og han fikk litt for mye å drikke, kunne jeg leve med.

Men så flyttet vi og kom inn i et nabolag med mange andre småbarnsforeldre, og det var en stor grad av sosial omgang på kveldstid, som regel med alkohol på bordet.

Reidar elsket disse sammenkomstene og tok seg gjerne noen øl og snaps. Det var snapsen som gjorde ham til en person jeg slet med å like.

Han nektet å dra hjem og kom full og ekkel inn i vår seng på morgenkvisten. Jeg ville ikke lage bråk og tenkte at sønnen vår var så liten ennå at han ikke merket noe, så det var ingen krise.

Jeg lot mannen sove ut rusen, sto opp og var en god mor.

Vi fikk enda en sønn, og mesteparten av tiden var Reidar den fine mannen, men han ble frustrert over barnegråt og våkenetter og tok seg en øl rett som det var, med en snaps til.

«Må du drikke igjen?» spurte jeg.

Han sa at han ikke måtte noen ting, og at det måtte være lov å unne seg noe i den krevende hverdagen vi hadde.

Han ble sint og vanskelig hver gang jeg ville diskutere drikkingen. Det var som om han gikk i vranglås; han så ikke problemet.

Det var nytteløst for meg å diskutere og argumentere, for det ble bare bråk, så jeg bestemte meg for å ignorere og skjule for andre hva jeg slet med.

Noe hadde jeg tross alt fått med meg hjemmefra: Det som skjer innenfor husets fire vegger, har ikke andre noe med.

Vi gikk på fester, og han var umulig å få med seg hjem i rimelig tid. På et vis var det greit, for da slapp barnevakten å se tilstanden han var i. Når han kom sjanglende hjem klokken seks om morgenen, var det bare jeg som så ham.

Men barna våre ble eldre. Det plaget meg mer og mer at faren deres ble tydelig beruset rett som det var.

Han var også en flink pappa som fulgte dem opp og lekte med dem, men jeg var redd de skulle oppdage at han ble «den andre mannen»; fraværende og rar.

Av hensyn til guttene våre lagde jeg ikke bråk, og jeg delte ikke med noen hvor fortvilet jeg egentlig var.

«Kom Reidar seg hjem i går? Det ble en fuktig kveld», sa venner vi hadde vært hos.

«Ja da, han er i fin form igjen», sa jeg og lo.

Det var en falsk latter, som fikk dem til å tro at alt var ok for meg. Ja, at jeg til og med unte ham festen og syntes det var morsomt.

På samme måte som den dårlige måten å drikke på ble en del av hans personlighet, ble det å holde på fasaden en del av meg. Jeg dekket over, fleipet og lo når han ble tydelig beruset og en annen person enn den han var som edru.

Så lenge jeg ikke tok et oppgjør, ble det ingen høylytte krangler. Våre barn hadde to foreldre, som var anstendige overfor hverandre.

Fordi jeg ikke gjorde et nummer ut av det, reagerte de ikke på at faren satt i sofaen med ølboksen.

Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Minsket alkoholinntaket

Da vår eldste sønn var ni år, kom faren hjem full en lørdag ettermiddag etter å ha vært på en fotballkamp sammen med en kamerat.

Jeg så at han ble engstelig over at pappaen var ustø og ikke klarte å snakke ordentlig. Det var dette øyeblikket som endret alt.

Jeg bestemte meg for at mine barn ikke skulle vokse opp i utrygghet, på grunn av en far som ikke klarte å kontrollere alkoholinntaket.

«Enten endrer du dine drikkevaner, eller vi blir skilt, for dette går ikke lenger. Våre barn skal ikke vokse opp med en far som kommer sjanglende og snøvlende hjem en lørdag eller søndag ettermiddag», sa jeg.

Jeg lot ikke ham argumentere og bagatellisere, men gjorde det klart at det var der saken sto.

Jeg gjorde noe annet også. I dagene som fulgte delte jeg med alle rundt oss at jeg ikke orket mer av drikkingen til Reidar.

Jeg gjorde det klart for dem at de ved å skjenke og tilby ham øl og sprit hver gang han dukket opp, var med på å ødelegge vår familie.

Noe skjedde. Det skjedde en total endring i Reidars måte å være på. Han ble så redd for å miste oss at han tok tak.

«Jeg skal ikke drikke på den måten mer, jeg ser at det har gått for langt», sa han.

Fordi alle rundt oss respekterte mitt ståsted, ble han heller ikke servert noe når han kom til dem.

Mange sier at mennesker som drikker for mye og som ikke har kontroll over inntaket, må bli totalt avholdende for å klare å endre seg, men i vårt tilfelle ble vi enige om at han kunne ta to øl om vi var i et selskap, men ikke mer.

Det ble en løsning som fungerte bra. Det var en utrolig flott opp­levelse å være på fest med en mann som var seg selv gjennom en hel kveld, og som ikke ble den fulle og rølpete mannen som jeg egentlig avskydde.

«At jeg ikke tok tak tid­ligere», sa jeg til meg selv mange ganger.

I tiden som fulgte ble jeg forelsket i ham på nytt. Vi hadde det fantastisk på alle måter, og det syntes han også.

Jeg så at vi begge ble lykkeligere av at han sluttet å drikke og feste i hverdagene. Vi ble gladere og barna mer harmoniske – det var utrolig.

Da jeg endelig klarte å slippe fasaderittet, fikk jeg så utrolig mye lavere skuldre.

«Hva har skjedd, dere ser så lykkelige ut?» sa folk til oss.

Jeg kunne endelig si ærlig hvor plaget jeg var av at R festet så hardt. I kjølvannet av dette kom det mange andre betroelser.

Flere andre hadde ektefeller med samme problem. Vi hadde levd parallelle liv og skjult for hverandre hvor utfordrende samlivet var.

Min erfaring er at alle har sine ting å slite med. Kanskje hvis vi slutter å late som, kan vi støtte hverandre til å få det bedre.

Mannen til den ene naboen min måtte få profesjonell hjelp til å slutte å drikke. Han kunne ikke ta en øl eller to, slik Reidar kan, for da er han på «drikketoget» igjen. Det er ulikt hvilke løsninger som virker best.

Livet har lært meg at et sosialt liv med alkohol fremme i alle settinger, går bra for noen, men ikke for andre. Vi bør tenke på dem som ikke håndterer det, og sørge for at man er sammen også uten at det settes frem øl og vin.

Jeg har nå hatt det fint i flere år, og guttene våre har ingen vonde minner om en full far; den ene episoden er for lengst glemt.

Men når de blir store, skal jeg dele vår historie, i håp om at de skal lære noe av den.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Han tok over livet mitt, litt etter litt. Da jeg skjønte hva som skjedde, var det for sent

Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene