I går gjennomsøkte jeg alle lommene hans. Så fant jeg ut hva han skjulte for meg

Sett fra utsiden tror jeg de fleste antar at mannen min og jeg har et bortimot perfekt forhold. Are er høflig og oppmerksom, og han er aldri redd for å vise sin hengivenhet for meg i full offentlighet.

Men det de som kjenner oss ikke vet, er at vi bærer på en hemmelighet.

Hemmeligheten er Ares utroskap, noe som har såret meg mer enn noe annet her i livet. Og nå gikk jeg altså rundt og var redd for at dette var i ferd med å skje igjen.

For noen dager siden overrasket han meg med blomster. Det hender han gjør det, og som regel blir jeg glad for en slik oppmerksomhet i hver­dagen.

Men med den gryende mistanken som murret, tenkte jeg at han kjøpte blomster for å døyve sin dårlige samvittighet, og ikke for å vise at det er jeg og bare jeg som er kvinnen i hans liv.

Det er vondt å gå rundt med en slik gnagende mistanke. I denne tiden burde jeg jo bare følt trygghet og jublende glede.

I syv år har vi strevd for å få barn, og nå som jeg endelig er gravid, ødelegger jeg gleden med vonde mistanker.

Vi hadde et oppgjør den gangen for fire år siden. Da valgte han å droppe elskerinnen og satse fullt og helt på meg. Jeg tilga ham, og vi fortsatte ekteskapet.

Vi hadde det fint sammen på alle måter, likevel var noe ødelagt. Jeg klarte aldri mer å stole så ubetinget på ham som jeg hadde gjort tidligere.

Jeg voktet ham og slet med sjalusi og mistenksomhet, noe jeg strevde med å skjule. Etter hvert klarte jeg å slappe mer av. Og da jeg ble gravid, ble jeg rørt over Ares stolthet og glede.

– Jeg er vel verdens heldigste mann, ropte han og ga meg et smellkyss da jeg fortalte at vi skulle bli foreldre.

– Jeg er gift med den godeste jenta jeg kjenner, og nå skal vi få et kjærlighetsbarn. For en premieunge det vil bli, lo han og løftet meg opp i været.

Likevel, da jeg var nesten fem måneder på vei, kom sjalusien og mistenksomheten min tilbake i fullt monn. Jeg begynte å plage meg selv med å tenke på det som skjedde den gangen.

Det begynte med noe så idiotisk og tilfeldig som at jeg satt og bladde i et ukeblad på et tannlegekontor og fikk øye på tittelen på en artikkel: «Én gang utro, alltid utro.»

Jeg rakk ikke å lese artikkelen, men den begynte å kverne i hodet mitt sent og tidlig. Samme hvor strengt jeg snakket til meg selv om ikke å bli paranoid, nyttet det ikke.

«Ta deg sammen. Du venter barn og har et godt og trygt ekteskap», sa jeg til meg selv.

«Men du hadde det jo bra og trodde ekteskapet var solid og godt den gangen også, likevel skjedde det», sa en stemme inni meg.

Det stemte. Are var mannen i mitt liv, jeg så knapt på andre menn, og langt mindre hadde jeg interesse av noen av dem. En slik innstilling tok jeg også for gitt at Are hadde.

Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is

Utroskap

Så begynte Kari i firmaet hvor Are jobbet. Bare å si navnet hennes gir meg et stikk i hjertet fremdeles. Hun greide nesten å ødelegge alt for meg.

Samtidig vet jeg jo at jeg ikke kan gi henne hele skylden. Det var like mye Ares skyld at det skjedde. Kanskje var det litt min skyld også. Jeg vet at jeg den gangen hadde vært litt fjern en periode.

Vi hadde vært gift i over tre år, og jeg grublet mye over at det tok så lang tid å bli gravid. Kanskje denne fjernheten var med på å drive Are mot en annen? Det er vanskelig å vite slike ting sikkert.

Da jeg fant ut at Are var utro, raknet hele tilværelsen min. Jeg ville bare stenge meg inne i meg selv. Og – ikke minst – jeg ville stenge Are ute.

Jeg gråt og gråt og fikk vel en kollaps, det forsto jeg i ettertid. Are har fortalt at da han så min voldsomme reaksjon, gikk det for alvor opp for ham hvor grovt han hadde sviktet meg.

– Jeg så hva jeg var i ferd med å ødelegge, og jeg skulle gjerne ha krabbet på kne jorden rundt hvis det kunne gjøre det godt igjen mellom oss, sa han.

Han var virkelig en angrende synder. Og han brøt tvert med denne Kari. Etter en lang og vond periode klarte jeg å snakke med ham igjen. Og smått om senn skjønte jeg at det virkelig var meg han var glad i, og at den andre kvinnen hadde vært et feiltrinn.

Etter hvert fant vi tilbake til den gode, gamle tonen oss imellom. Likevel var det plantet en redsel i meg etter sviket hans, en angst for at det kunne skje igjen. Og nå, i denne tiden som skulle være mitt livs lykkeligste, fryktet jeg igjen det verste.

Jeg gikk omkring som på nåler og lette etter bitte små tegn som kunne avsløre ham. En fremmed lukt, en flakking med øynene hvis han forsøkte seg på løgn, økt overtidsarbeid – alt dette fryktet jeg skulle dukke opp igjen.

Den ulykksalige tittelen på en artikkel jeg ikke hadde lest, hadde satt det hele i gang. Min mistenksomhet var ikke grunnløs, sa jeg til meg selv.

Det var noe med Are for tiden. Han virket så distré, som om han hadde tankene sine et helt annet sted.

Og to kvelder den siste uken hadde han kommet svært sent hjem fra jobb. Jeg satt her hjemme og strøk meg over den voksende magen. Det var en utrolig vond følelse å mistenke ham for å være utro igjen.

En venninne av meg opplevde å bli sviktet da hun gikk gravid. Det er kanskje derfor jeg er så ekstra redd for å miste mannen min. For jeg så jo hvor vondt det var for henne. Og nå gikk jeg og engstet meg for at jeg skulle lide samme skjebne.

Les også (+): Mannen min var utro. Men det svigerforeldrene mine gjorde, såret meg nesten mer

Han holdt noe skjult

I går gjennomsøkte jeg alle lommene hans. Jeg fant ikke noe unormalt. Ingenting mistenkelig. Kanskje var det bare hjernen min som spilte meg et lite puss? Kanskje han ikke hadde forandret seg? Kanskje jeg gjorde ham urett?

Jeg bestemte meg for at jeg skulle spørre ham rett ut. Jeg orket ikke den vonde mistenksomheten og uvissheten lenger. Han fikk bli så såret og sint han ville.

I dag, lørdag morgen ved frokostbordet, buste jeg ut med mistankene mine. Are så helt uforstående ut. De uskyldsblå øynene stirret på meg, slik et lite barn som har gjort noe galt ser på mammaen sin.

Og da skjønte jeg det for alvor – han holdt noe skjult for meg. Jeg brøt sammen i gråt. jeg ville bare hamre løs på ham, få ut alle de vonde følelsene mine. Men han stanset meg, grep omkring meg og holdt meg i armene sine.

– Hva er det du egentlig mener med at jeg holder noe skjult for deg? spurte han.

Så ble han plutselig blek.

– Å, kjære deg, du tror vel ikke …? Han så forferdet på meg.

– Du tror vel ikke at jeg har gjort det igjen?

Jeg nikket og så på ham. Han slapp meg og stilte seg midt på gulvet.

– Men du har rett i noe, det er en ting jeg ikke har fortalt deg. Jeg hadde tenkt å vente til bursdagen din, men vi får ta det nå.

Han hentet en konvolutt og rakte den til meg. Først ville jeg ikke ta imot.

Jeg torde ikke å se hva den inneholdt. Men da jeg endelig tok mot til meg og åpnet konvolutten, måtte jeg smile. Han hadde skjult noe for meg. Men ikke det jeg trodde.

I konvolutten lå det jeg hadde ønsket meg helt siden den første gangen vi hadde snakket om å få barn. Bildet av en hytte og en nøkkel. Og ikke bare til en hvilken som helst hytte, men til akkurat den hytta jeg aller mest ønsket meg!

Nå satt jeg og stirret på nøkkelen til en liten stue ved fjorden. Det var hytta jeg hadde falt pladask for da vi leide den sommeren for to år siden. Nå hadde Are klart å få kjøpt den.

Vi hadde fått et sted der barnet vårt kunne få utfolde seg hver ferie, et sted der vi kunne dyrke kjærligheten og hverandre hele sommeren og i helgene. Jeg gråt igjen, i strie strømmer.

Are så forbauset på meg. Så satte han seg rolig ned, tok omkring meg og vugget meg i armene sine. Jeg var så glad og lettet. Så det var dette han hadde holdt på med om kveldene.

Det var dette han hadde holdt skjult for meg. Jeg var så lettet at jeg nesten svevde. Det har jeg gjort i hele dag. Og i tillegg har jeg bestemt meg; jeg skal aldri mer gå rundt og bygge opp mistanker mot min egen mann.

Hvis jeg noen gang i livet begynner å mistenke ham for noe, skal jeg spørre ham rett ut med én gang. Det vil spare både meg og familien for mange unødige misforståelser.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg arvet hytta sammen med min bror, men så gjorde han noe som endret alt

Vi fant kjærligheten i voksen alder. Så møtte jeg barna hans