De blå sidene
Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Mange velger å leve i vanlige parforhold og gjør det som forventes av dem. Det vil ikke jeg.
Det skrives og snakkes mye om sex og seksuelle preferanser i disse dager.
Jeg er en dame med en veldig annerledes historie, og temaet er fremdeles tabubelagt.
For jeg er en av dem som aldri har følt glede eller tilfredsstillelse gjennom seksuell nærhet.
Frem til jeg var godt oppi tenårene følte jeg meg helt normal, på ingen måte annerledes enn andre.
Jeg var ikke opptatt av gutter, men for å kunne delta i spennende samtaler med venninnene mine, diktet jeg opp noen forelskelser. At de ikke var sanne, betydde i grunnen ingen ting, for jeg var akseptert og fikk være med i «den innerste kretsen».
Da jeg ble 17 år, hadde mine beste venninner debutert, og de fortalte om disse opplevelsene med glød og
entusiasme. De snakket om sommerfugler som danset i magen og om lyst som veltet opp i kroppen. Jeg kjente ingen slike ting i min kropp, men jeg bestemte meg for å lete etter den perfekte gutten, han som kunne gi meg det fineste av alt.
Jeg kysset noen på veien og følte bare avsky. Jeg lå til og med sammen med en jeg likte, men det ga meg ingen ting. Ingen verdens ting. Etterpå følte jeg meg bare trist og mislykket. Men jeg fortalte venninnene mine om opplevelsen, og de sa at jeg bare ikke var betatt nok.
Jeg skygget unna gutten jeg hadde «gjort det» med og ble livredd for å komme i samme situasjon en gang til. Paradoksalt nok fortsatte jeg samtidig å lete etter mannen med stor M, han som til og med kunne få meg til å ville være nær.
Når du er ung, kjenner du ikke til begreper, diagnoser og faguttrykk. I min verden var du enten heterofil, homofil eller lesbisk. De to siste tingene var ikke veldig akseptert i min omgangskrets, og det var helt greit for meg, for jeg likte ikke jenter på den måten. Jenter var mine venninner, og bare det.
Etter hvert som årene gikk, uten at jeg fikk kjæreste eller hadde seksuelle eventyr med unge menn, begynte spørsmålene å komme.
«Forelsker du deg ikke i gutter?» spurte min beste venninne Erna en kveld vi satt sammen og hun hadde delt sin kjærlighetssorg med meg. «Jo da, jeg bare finner ikke ham jeg leter etter», sa jeg. I det samme øyeblikket visste jeg at det var en løgn.
Det var i dette sekundet at det gikk opp for meg at jeg ikke var som alle andre.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Manglende seksuell lyst
Hvem er jeg, og hvorfor er jeg som jeg er? Fra jeg var rundt 25 år gammel har jeg stilt meg selv disse spørsmålene. Det endelige svaret fikk jeg for mange år siden, etter å ha lest en virkelighetshistorie i Hjemmet.
En aseksuell dame fortalte om sitt liv. Hun påsto at hun var kjønnsløs, og jeg kjente meg igjen. Når jeg nå deler mine tanker og erfaringer, er det fordi jeg ønsker å spre den samme informasjonen til andre i samme situasjon. Det skrives altfor lite om det å være født med manglende seksuell lyst.
Det hadde sannsynligvis vært mulig for meg å gifte meg og få barn og ha et tilsynelatende helt normalt liv, selv om jeg er som jeg er, men det ville ha betydd at jeg måtte finne meg i å ha et intimt liv, selv om det ikke ga meg noe, og selv om det føltes som et overgrep.
Jeg har aldri orket å gå på akkord med min egen kropp på den måten. Dessverre har det faktum at jeg har valgt en tilværelse som enslig, resultert i at det snakkes mye bak min rygg.
Jeg har mennesker rundt meg, både kolleger, familiemedlemmer og venner, som er skråsikre på at jeg er en lesbisk dame, som bare ikke har våget å komme «ut av skapet». Jeg vet hva de sier: «Hun må like kvinner. Stakkars, hun tør bare ikke å si det.» Kanskje burde jeg ha møtt disse påstandene med det som er sant, men det har jeg ikke orket.
Har de noe med hvordan ting henger sammen, egentlig? Jeg tenker at dette er min sak, og ikke deres. Jeg skylder dem ingen svar.
I mitt voksne liv har jeg lest mye om aseksuelle mennesker.
De er født sånn og kan ikke noe for det. Mange velger å leve i vanlige parforhold og gjør det som forventes av dem.
Slik jeg ser det, skal ingen presses til å være seksuell hvis han eller hun ikke vil. Jeg vet hva slags følelser du sitter med hvis du ignorerer den manglende lysten. Den ene gangen jeg tråkket over mine egne grenser, bar jeg på tungsinn i flere år etterpå. Fremdeles føler jeg meg trist når jeg tenker på det. Nei, noe slikt er jeg ikke fristet til å oppleve igjen. Aldri!
Min heldige situasjon er at jeg har venner og familie som jeg omgås, så jeg er ikke alene i verden. Kjærlighetslivet er ikke noe jeg drømmer om. Jeg skulle ha ønsket at jeg hadde en likesinnet å dele dagene med, og kanskje en dag skjer det, for nå har jeg lagt ut en profil på en sjekkeside for godt voksne mennesker, der jeg ærlig forteller hvem jeg er og hva jeg ikke vil.
Det føles stort å kunne si det «høyt». Når det skjer anonymt, som her i Norsk Ukeblad og på den nevnte sjekkesiden, er det ikke så vanskelig. Faktisk er det lett. Det er fint at det finnes fora der du kan dele uten å vise navn og ansikt.
Sannheten er at jeg gjerne vil ha romantikk og glede i livet mitt, men det må være blottet for seksualitet.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Jeg vil ikke være fysisk
Den som skal være min kjæreste, må klare å leve uten sex. Han må respektere at jeg ikke vil være nær fysisk. For ja, hvis jeg skulle ha valgt en partner, ville jeg hatt en mann. Hvorfor det er slik, kan jeg ikke forklare, det bare kjennes riktig.
Å være aseksuell regnes ikke som en legning, mer som tilfeller som dukker opp. I mitt tilfelle skyldes det ikke usikkerhet på eget utseende, for jeg har alltid vært helt alminnelig pen, hverken flott eller stygg.
Det har vært menn som har vært interessert i meg, og som jeg har hatt muligheten til å bli kjæreste med. Min manglende lyst skyldes heller ikke sykdom. Jeg bare har ikke seksuell tenning. Det er som om en glød mangler. I dyreverdenen ville de ha sagt at jeg ikke var skapt for reproduksjon.
I mitt liv er ikke min manglende lyst lenger et stort tema.
Jeg har akseptert min egen situasjon og føler ikke behov for å dypdykke i den som et stort problem. Jeg klarer ikke å endre på tingene, det har jeg prøvd altfor mange ganger, uten å lykkes. Jeg kan ikke enda en gang bli kjent med en mann, få følelser for ham i kraft av hans intellekt, for så å stikke av når han vil være nær meg.
Til andre som har det som meg, vil jeg opplyse om at det finnes en verdensomspennende organisasjon for mennesker som oss. Den heter Aven, og det står for The Asexuality Visibility Education Network. Aven har mer enn 30 000 medlemmer på verdensbasis.
Jeg er medlem der, uten at det påvirker min hverdag, og har akseptert meg selv som den jeg er.
Å skrive dette innlegget føles befriende. Privat, overfor dem jeg kjenner, føler jeg ikke behov for å åpne meg. Mine følelser er bare mine, ingen andre har noe med dem. Jeg er den jeg er. Så folk må gjerne fortsette å hviske og tiske. Til alle dere som tror at dere kjenner sannheten: Det er mulig å ha et godt liv uten intimitet.
Min hverdag er best når jeg slipper å møte forventninger om kroppslig nærhet. Jeg er lykkelig som meg!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
