Leserne forteller

Etter 25 års ekteskap fikk jeg vite sannheten da det en kveld plutselig ringte på døren

Et­ter 25 års ek­te­skap fikk jeg mitt livs sjokk. Jeg hadde stolt på mannen min. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Jeg kom­mer ald­ri til å glem­me den kvelden. Ald­ri før er jeg blitt så sjok­kert! ­

Terje og jeg satt i fred og for­dra­ge­lig­het for­an TV-en. Klok­ken var over 22, der­for så vi for­bau­set på hver­and­re da det ring­te på.

Jeg åp­net og stir­ret for­vir­ret ut – på en tro kopi av Ter­je som ung.

– Jeg he­ter Ola. Bor Ter­je her? sa man­nen, før jeg fikk sam­let meg til å si et enes­te ord. Så be­kla­get han at han for­styr­ret så sent. Jeg klar­te å sam­le meg så­pass at jeg ba ham kom­me inn.

Ter­je så spør­ren­de på den unge man­nen, så for­and­ret ut­tryk­ket seg, og han så for­fer­det ut.

Med ett for­sto jeg hvem Ola var. Han måt­te være Terjes sønn! Jeg ble stå­en­de og bare stir­re fra den ene til den and­re, grei­de ikke å si noe som helst.

Ola be­gyn­te å snakke, men stot­ret fælt. Han for­tal­te hvem mo­ren var, og at hun var død av kreft for ett år si­den. Et­ter mo­rens død had­de han be­stemt seg for å finne ut hvor fa­ren hans var.

Han had­de vokst opp som ene­barn, og bes­te­for­eld­re­ne var også døde. Nå føl­te han be­hov for å finne den enes­te fa­mi­li­en han fort­satt had­de.

Jeg hus­ker ikke hva Ter­je svar­te el­ler hva mer som ble sagt. Det var som en gar­din gled ned for­an an­sik­tet mitt, og jeg hør­te bare halv­veis hva de snak­ket om. Det virket som om det hele var en mer­ke­lig drøm.

Men jeg fikk med meg at gut­ten var 24 år, noe som be­tyd­de at Ter­je had­de vært sam­men med mo­ren hans like et­ter at vi had­de gif­tet oss.

Jeg ble helt ør i ho­det, og til slutt reis­te jeg meg og gikk ut. Jeg klar­te bare ikke å sit­te der len­ger. Jeg gikk en lang tur. Det var en dei­lig, mild kveld, og jeg tenk­te på hvor man­ge slike tu­rer Ter­je og jeg had­de rus­let sam­men i de åre­ne vi had­de vært gift.

Jeg kun­ne ikke fat­te at han had­de vært utro, og at jeg ikke had­de skjønt noe som helst!

Jeg tenk­te på den sto­re sølv­bryl­lups­fes­ten sist som­mer. Vi had­de dek­ket lang­bord i ha­gen til over 30 gjes­ter. De tre døt­re­ne våre var der med sine re­spek­ti­ve kjæ­res­ter.

Ter­je holdt en vak­ker og rø­ren­de tale for meg og ga meg et ny­de­lig gull­smyk­ke.

– Jeg gif­tet meg med mitt livs sto­re kjær­lig­het, sa han blant an­net.

Fes­ten var fan­tas­tisk, et vak­kert mo­nu­ment over det gode ek­te­ska­pet vårt. Nå ble det ek­kelt å ten­ke på den­ne fes­ten. Tenk å være så frekk at han snak­ket om sin sto­re kjær­lig­het når han had­de ført både meg, ven­ne­ne og res­ten av fa­mi­li­en bak ly­set på en slik måte! Kun­ne jeg noen gang sto­le på Ter­je igjen?

For­hol­det til Olas mor måt­te ha på­gått mens vi fort­satt bod­de i den lil­le lei­lig­he­ten i sent­rum. I den ti­den kjør­te Ter­je dro­sje om kvel­de­ne og i hel­ge­ne for å spe på løn­nen og spa­re, så han kun­ne star­te sitt eget fir­ma.

Les også (+): Pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da han døde, måtte jeg si fra meg arven

Han lurte meg!

Mens jeg satt ale­ne hjem­me om kvel­de­ne og var sik­ker på at han job­bet, had­de han alt­så hatt et for­hold til en an­nen kvin­ne. Og hvem vet hvor man­ge and­re kvin­ner han had­de vært sam­men med!

Ter­je har be­stan­dig vært en ar­beids­nar­ko­man, og jeg har all­tid stolt på ham. Kan­skje han had­de be­dratt meg i alle dis­se åre­ne?

Da jeg kom hjem, var den unge man­nen gått. Ter­je satt og stir­ret på fjern­syns­skjer­men. Idet jeg kom inn, bøy­de han ho­det og mum­let frem et «unn­skyld».

– Er det alt du har å si! skrek jeg ra­sen­de. Jeg stir­ret på den sto­re, yd­my­ke skik­kel­sen. Ald­ri had­de jeg sett Ter­je så for­le­gen. Jeg smel­te stue­døren igjen og gikk til sengs.

Jeg ble lig­gen­de vå­ken og stir­re i ta­ket. Tan­ke­ne kret­set om Terjes svik og min egen nai­vi­tet. I alle år had­de jeg trodd at ek­te­ska­pet vårt var bygd på gjen­si­dig til­lit og kjær­lig­het. Ter­je og jeg had­de jo alltid vært sammen, i over 27 år!

Jeg trod­de jeg kjen­te ham like godt som jeg kjen­te meg selv.

Et­ter en stund hør­te jeg Ter­je skru av fjern­sy­net og rig­ge seg til på gjes­te­rom­met. Da det om­si­der ble dag, sto jeg opp.

Jeg føl­te meg som et vrak og ring­te til job­ben og sa jeg var syk. Det var ikke snakk om at jeg ville være i stand til å for­hol­de meg til kun­der i dag. Ter­je had­de alt dratt på kon­to­ret, men et­ter et par ti­mer kom han hjem.

– Jeg reg­net med å finne deg her, sa han.

Han sat­te seg over­for meg ved kjøk­ken­bor­det, og så for­tal­te han hele his­to­ri­en, som han had­de for­ti­et i nes­ten 25 år.

Gan­ske rik­tig had­de han møtt den­ne kvin­nen da han kjør­te dro­sje. Hun had­de glemt igjen jak­ken sin i bi­len, og da han kjør­te til­ba­ke for å le­ve­re den, ble de stå­en­de og prate. Helt til­fel­dig had­de han pluk­ket henne opp igjen en uke se­ne­re, og den­ne gang in­vi­ter­te hun ham inn på kaf­fe.

De møt­tes en gang i uken i en pe­ri­ode på to–tre må­ne­der, men så had­de det plut­se­lig gått opp for ham hva han drev med, og han gjor­de det slutt.

– Af­fæ­ren var vel ikke sær­lig al­vor­lig for noen av oss. Jeg had­de ald­ri drømt om at hun kun­ne ha blitt gra­vid, sa Ter­je.

– For du bruk­te selv­føl­ge­lig kon­dom hver gang, sa jeg spisst.

Ter­je rød­met og svar­te ikke. Det var jo hel­ler ikke så mye å si. Men han sver­get på at han ald­ri had­de vært utro et­ter det­te.

– Jeg var for­fer­de­lig umo­den, tenk­te ikke over hva jeg gjor­de. Men da jeg inn­så at jeg fak­tisk var gift og at jeg måt­te vel­ge mel­lom ung­kars­liv og et liv med deg, så vet du hva jeg valg­te …

Det er nå seks må­ne­der si­den Ola kom hit. Ter­je og jeg har hatt man­ge run­der et­ter at han måt­te leg­ge alle kort på bor­det. Men han har flyt­tet til­ba­ke til so­ve­rom­met vårt, og vi har be­stemt oss for at vi fort­satt skal hol­de sam­men.

Les også (+) Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret

Valgte et liv med Terje og min ukjente stesønn..

I dag er jeg sik­ker på at Ter­je har for­talt sann­he­ten og at han ikke har vært utro mer enn den ene gan­gen.

Døt­re­ne våre har på sin måte hjul­pet oss til å tak­le det­te. De sy­nes det er spen­nen­de å ha fått en sto­re­bror og be­gri­per ikke at hans plut­se­li­ge inn­tog på vår fa­mi­lie­are­na kan være skils­mis­se­grunn.

De sy­nes ikke at en utro­skaps­his­to­rie som lig­ger «hund­re år» til­ba­ke i tid er noe å lage bråk om. Og jen­te­ne har rett, det er len­ge si­den. Men på den an­nen side er Ola en le­ven­de på­min­nel­se om at det fak­tisk har skjedd.

Ter­je har møtt Ola jevn­lig si­den han dum­pet inn i stu­en vår og rev grun­nen un­der føt­te­ne våre. Ter­je sier at selv om han ald­ri så mye ang­rer på det som den gang skjed­de, så er Ola li­ke­vel søn­nen hans, og han øns­ker å bli kjent med ham.

Ter­je har dår­lig sam­vit­tig­het for­di gut­ten voks­te opp uten far, tross alt er det ikke gut­tens feil hva for­eld­re­ne gjor­de. Jeg har ikke vil­let nek­te Ter­je å møte søn­nen. Tvert imot, jeg skjøn­ner ham godt.

Vi er jo beg­ge så utro­lig gla­de i døt­re­ne våre. Å vite at man har et barn og så ikke få lov til å tref­fe det, må være for­fer­de­lig. Noe sånt ville jeg ald­ri gjø­re mot man­nen jeg els­ker.

Jen­te­ne våre, Ina, Ing­rid og Eli­sa­beth, har hilst på Ola et par gan­ger og sier han er en kjekk og hyg­ge­lig fyr. Da Ola kom til oss, var han på le­ting, ikke bare et­ter en far, men en fa­mi­lie. Og det har han fått.

Jen­te­ne vil gjer­ne bli bedre kjent med ham. Til jul ville de til og med at han skul­le bli in­vi­tert hit, men det nek­tet jeg. Rik­tig­nok er Ola min manns sønn og mine døt­res bror, men han er ikke mitt barn.

Jeg fø­ler meg fort­satt ikke rede til å ta imot ham som en sønn i hu­set. Jeg har til­gitt Ter­je at han var utro, men jeg kla­rer frem­de­les ikke av hjer­tet å til­gi at det ble et barn ut av for­hol­det til den­ne kvin­nen. Jeg vet jeg bur­de ak­sep­te­re Ola, og med for­nuf­ten har jeg gjort det. Det er fø­lel­se­ne mine som gjør mot­stand.

Li­ke­vel inn­ser jeg at vi ikke kan skru klok­ken til­ba­ke. Ola er kom­met inn i li­vet vårt for å bli. Og en dag, i en ikke alt­for fjern frem­tid, skal jeg in­vi­te­re ham hit på søn­dags­mid­dag.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Denne saken ble første gang publisert 23/05 2022, og sist oppdatert 24/05 2022.

Les også